Grenser og Dyr. Fra Anarki, stat og utopi

Er det noen grenser for hva vi kan gjøre mot dyr? Har dyr samme moralske status som rene gjenstander? Finnes det visse formål som ikke gir oss rett til å påføre dyr større ulemper? Hva er det som gir oss rett til å bruke dem overhodet?

Hensynet til dyrene har en viss vekt. Hensynet iallfall til høyerestående dyr bør tillegges en viss vekt i folks overveielser. Det er vanskelig å bevise dette. (Det er også vanskelig å bevise at hensynet til mennesker har en viss vekt!) Vi skal først anføre visse eksempler, og så argumenter. Hvis du følte for å knipse med fingrene, kanskje i takt med en eller annen musikk, og du visste at gjennom en eller annen merkelig årsaksforbindelse forårsaket din fingerknipsing at 10.000 tilfredse, eierløse kuer døde etter meget stor smerte og lidelse, eller til og med smertefritt og øyeblikkelig, ville det være helt i orden å knipse med fingrene? Finnes det en grunn til at det ville være moralsk galt å gjøre det?

Noen sier at mennesker ikke bør gjøre dette fordi slike handlinger brutaliserer dem og gjør dem mer tilbøyelige til å ta livet av mennesker, bare for lystens skyld. Disse handlingene er ikke moralsk kritikkverdige i seg selv, sier de, men de har en uønsket moralsk smittevirkning. (Det ville vært annerledes hvis en slik smitte ikke var mulig – for eksempel, for en person som vet at han er det siste menneske som lever på jorden.) Men hvorfor skulle det være en slik smittevirkning? Hvis det i seg selv er helt i orden å gjøre hva som helst mot dyr av en hvilken som helst grunn, og forutsatt at personen forstår den klare grense mellom dyr og mennesker og har den klart for seg når han handler, hvorfor skulle det å drepe dyr ha en tendens til å brutalisere ham og gjøre ham mer tilbøyelig til å skade eller drepe mennesker? Begår slaktere flere mord? (Enn andre mennesker som har kniver lett tilgjengelig?) Hvis jeg nyter å slå en ball med et balltre, øker dette vesentlig faren for at jeg gjør det samme med hodet til en eller annen? Har jeg ikke evnen til å forstå at mennesker er forskjellige fra baller, og hindrer ikke denne forståelsen smittevirkningen? Hvorfor skulle det være forskjellig i tilfellet med dyrene? Riktignok er det et empirisk spørsmål om smittevirkningen inntreffer eller ikke; men det er et vrient spørsmål hvorfor det skulle det, i det minste blant lesere av dette essayet, som er sofistikerte mennesker som har evnen til å trekke skiller og handle forskjellig på grunnlag av dem.

Hvis hensynet til dyr har en viss vekt, hvilke dyr teller, hvor stor vekt har hensynet til dem, og hvordan kan dette avgjøres? Anta (som jeg tror det er empirisk grunnlag for å hevde) at det å spise dyr ikke er nødvendig for helsens skyld og ikke er mindre dyrt enn alternativt kosthold som er like helsebringende og som er tilgjengelig for folk i USA. Gevinstene som da oppnås ved å spise dyr er ganens forlystelse, smaksmessige herligheter, varierte smaksopplevelser. Jeg vil ikke hevde at disse ikke virkelig er behagelige, gledesskapende og interessante. Spørsmålet er: veier de, eller rettere, veier den marginale gevinst som oppnås ved å spise dyr istedenfor bare ikke dyr, mer enn den moralske vekt som må tillegges hensynet til dyrenes liv og smerte? Gitt at hensynet til dyrene har en viss vekt, er den ekstra gevinst som oppnås ved å spise dem istedenfor ikke animalske produkter større enn den moralske kostnad? Hvordan kunne slike spørsmål avgjøres?

Vi kunne forsøke å undersøke sammenlignbare tilfelle, og forlenge de dommene som vi måtte felle i slike tilfelle til tilfellet som vi har til vurdering. For eksempel kunne vi se på tilfellet jakt, hvor jeg antar at det ikke er riktig å jakte og drepe dyr bare for forlystelsens skyld. Er jakt et spesialtilfelle, fordi målet med jakt, og det som gjør jakt underholdende, er jagingen av og lemlestelsen av og drapet på dyrene? Anta da at jeg nyter å svinge et balltre. Det har seg slik at foran det eneste stedet hvor jeg kan svinge balltreet står en ku. Å svinge balltreet medfører dessverre at jeg knuser kuens hode. Men jeg ville ikke få noe underholdning ut av det; det som gir gleden er å bruke mine muskler, svinge balltreet godt, osv. Det er uheldigvis slik at som en sidevirkning av (ikke som et middel til) at jeg gjør dette, så blir kuens hode knust. Riktignok kunne jeg gi avkall på å svinge køllen, og isteden bøye meg ned og ta på tærne mine eller gjøre en annen øvelse. Men det ville ikke være så morsomt; jeg ville ikke oppnå så mye underholdning, forlystelse eller fryd av det. Så spørsmålet er: ville det være i orden for meg å svinge køllen for å oppnå den ekstra lystfølelsen ved å svinge på balltreet – sammenlignet med den beste tilgjengelige alternative aktiviteten som ikke medfører at jeg skader dyret? Anta at det ikke bare er et spørsmål om å avstå fra dagens særlige forlystelse ved balltresvinging; anta at samme situasjon oppstår hver dag med et annet dyr. Finnes det noe prinsipp som ville tillate å drepe og spise dyr, men ikke tillate balltresvingingen under henvisning til den ekstra lystfølelse den medfører? Hvordan ville et slikt prinsipp se ut? (Er dette en bedre parallell til å spise kjøtt? Dyret drepes for å få et ben ut av det som brukes til å lage den beste typen balltre; balltrær som er laget av annet materiale gir ikke helt den samme glede. Er det i orden å drepe dyret for å oppnå den ekstra glede som det ville bringe med seg å bruke et balltre laget av benet til dyret? Ville det være moralsk mer tillatelig dersom du kunne leie en eller annen til å utføre drapene for deg?)

Slike eksempler og spørsmål kunne hjelpe noen til å se hvilken type grense han ønsker å trekke, hva slags posisjon han ønsker å innta. De møter imidlertid de vanlige begrensninger ved konsistensargumenter; de sier ikke, når en konflikt er påvist, hvilket standpunkt som skal forandres. Etter å ha mislykkes i å utvikle et prinsipp som skiller køllesvingingen fra drapet og fortæringen av dyret, kunne det hende at du bestemte deg for at det i virkeligheten var i orden allikevel å svinge køllen. Henvisning til lignende tilfelle hjelper oss heller ikke til å tillegge hensynet til ulike typer dyr noen presis moralsk vekt.....

Jeg ønsker å si at etter mitt syn begrunner ikke de ekstra fordeler som amerikanere i dag kan oppnå ved å spise dyr å gjøre det. Så vi burde ikke gjøre det. Et allestedsnærværende argument, som ikke er ubeslektet med sideskranker, fortjener omtale: fordi folk spiser dyr, avler de flere enn hva som ellers hadde vært tilfelle. Å eksistere for en stund er bedre enn aldri å ha eksistert. Konklusjonen på argumentet er at dyrene har det bedre takke være at vi spiser dem. Selv om dette ikke er vår hensikt, viser det seg heldigvis at vi hele tiden tjener dem! (Hvis smaksmotene forandret seg og folk ikke lenger fant glede i å spise dyr, burde de som var opptatt av dyrenes velferd stålsette seg overfor den ubehagelige gjerning og fortsette å spise dem?) Jeg har tillit til at jeg ikke blir misforstått når jeg sier at parallellargumentet med mennesker ikke ser særlig overbevisende ut. ....Når de først eksisterer, har også dyr krav på å bli behandlet på visse måter. Disse kravene kan godt veie mindre enn menneskenes. Men det faktum at noen dyr ble skapt bare fordi noen ønsket å gjøre bestemte ting med dem som ville krenke disse kravene viser ikke at kravene ikke eksisterer.

(Robert Nozick)

Produkter

Dyade 1996/01-02: Føde for tankene

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

2/24: Rock rytme ro

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook