Peer Gynt og hans kvinner

Åse, Solveig, Ingrid, Den grønnkledde, Bøygen, Anitra, – djevelen stå i dem alle

Det er stort bryllup på Hegstad. Odelsjenta Ingrid skal gifte seg med Mads Moen. Mange gjester. Dansen går livlig borte på gressvollen, heter det i Ibsens sceneanvisning. Spillemannen sitter på et bord. Kjøgemesteren står i døren. Kokkekoner går frem og tilbake mellom bygningene, eldre folk sitter hist og her i samtale.

Så kommer innflytterfolket til gårds, Solveigs familie, og Peer spør faren om han får danse med Solveig. Faren følger skikk og bruk: "Får så, men først må vi inn og hilse på folk i huset." Litt senere ankommer Peers mor – med en kjepp i hånden, og hun er ikke akkurat opptatt av å hilse på:

Det er altså bryllupsfest på en storgård, trolig med bygdas beste folk. Åse velger å gjøre sin entré på denne måten. Den sier ganske mye om damen. Hun bryr seg lite om skikk og bruk. Hun anklager Peer:
Når man ser hennes ankomst til bryllupet, får man en klar fornemmelse av at hun kan skremme noen og hver fra gildestuen, hun også. Gjøre spe? Her behandler hun Peer – i alles påsyn – som en liten drittunge. Hun er langsint. Hun har klart å holde raseriet varmt hele veien fra kvernhustaket til Hegstad. Hvem er hun?

I tradisjonen er Åse et offer, utsatt for en alkoholisert mann og en udugelig sønn, som hun allikevel er glad i. Hun blir utpantet og mister gods og gård og dør utslitt, men vakkert.

Når man tar inn over seg hennes deltagelse på Hegstad, er det absolutt rom for mer nyansert og spennende forståelse av Peers mor. Ibsens egen mor er involvert: – "til Åse har, med fornødne overdrivelser, min egen mor avgitt modellen" Det er ingen tvil om at Peer – og hans kvinnebilder – er sterkt formet av henne. Hun er ingen gammel kjerring i 70-årene. Var hun det, ville hun vært en medisinsk sensasjon, ettersom Peer er 20. Åse er midt i 40-årene.

ÅSE

Mor Åse kan avgjort leses som et tidlig utkast til fru Alving i Gengangere. Peers far, Jon Gynt, har festen og gleden og alkoholen felles med kammerherre Alving. I Gengangere ser fru Alving at hun kan ha bidratt til mannens utsvevende liv – fordi hun selv ikke hadde rom for livsglede: "Din stakkars far fant aldri noe avløp for den overmektige livsglede som var i ham. Jeg brakte heller ikke søndagsvær inn i hans hjem. (...) Jeg er redd jeg har gjort hjemmet uutholdelig for din stakkars far, Osvald."

En slik forsonende selvinnsikt har ikke Ibsen gitt Åse. Hva hun brakte inn i hjemmet, er i alle fall en umåtelig kraft. Hennes kjærlighet får ganske særegent uttrykk når hun kaller sin sønn "et svin", "gal" og ønsker "gid du var blæst som en bytting ut av verden." Det er nokså sterkt. Peer ber henne pent: kan hun hjelpe ham til å få Ingrid. Kan hun snakke med Hegstadbonden og rose sønnen sin? Nei, Åses omsorg for sønnens fremtid får helt andre utslag:

Her er det ikke mye støtte å få, nei. Henrik Ibsen har gitt oss et praktfullt bilde av hva hun gjør med sin sønn – når hun forhører seg med Peer om hva som egentlig foregikk på Lunde, som må ha vært en rå fest. "Er du redd for smeden?" spør en gutt på Hegstad. "Jeg redd?" svarer Peer. "Ja, du minns vel på Lunde forleden?" spør gutten, flokken ler og går ned til danseplassen. Senere sier en annen gutt til Peer: "Hvem er ikke redd for deg? På Lunde viste du jo hva kunster du kunne." Åse forteller Peer at husmannskona hørte hylene.

I et slikt slagsmål er det ingen som vinner og ingen som kommer fra det uten skrammer. Men Peer forteller vel samtidig moren hva han blir utsatt for: "Det var meg som skrek." Han blir tatt, han blir mobbet, flokken er etter ham, han er den de lar det gå ut over. Hva svarer Åse? Har hun noe medfølelse med ham? Tvert om. Peer får høre at han ikke er mann nok:

Her er det ingen trøst å få. Hun er mer opptatt av seg selv: Peer tilfredsstiller ikke hennes selvfølelse. Det er da Peer kommer med det berømte sitatet: "Om jeg hamrer eller hamres, likefullt så skal det jamres," og det ligger nok både raseri og fortvilelse i det. Så dikter han en annen historie for å gi moren det hun vil ha – fortellingen om den sterke, uovervinnelige:

Hjelper det? Blir Åse tilfredsstilt? Langt ifra. Nå anklager hun ham for det motsatte – at han er for stor og farlig:
Igjen er hun bare opptatt av seg selv. Er han veik, blir hun skamfull. Er han sterk, blir hun knust. Hva i all verden skal Peer gjøre? Det er ikke underlig at han er forvirret i sin selvfølelse. Hvem er det forventet at han skal være? Morens brå kast vises best idet Peer klatrer oppover fjellet med Ingrid. Først ønsker Åse livet av ham:

Moren knytter ham svært tett til seg – og kaster ham fra seg. Hun svinger intenst mellom å tilbe ham og forakte ham. Hun er en ildkule som dyrker – og kastrerer. Han blir gjort både grandios og avmektig. "Han er så glup. Ingen er ham lik", sier Åse til Solveigs foreldre på fjellet. "Ingen gjerning er ham for stor." Men når Peer selv forteller moren om sine drømmer: "Bare vent til jeg får gjort, noe – noe riktig stort" – da møter han bare forakt:

Hun skjeller ham ut som en "faens reglesmed" som dagstøtt gir seg "av med løgn og tøv og tant", men hun har selv brukt løgnen og eventyret for å komme seg bort fra hverdagen:

Det er hun som dyrket frem dagdrømmen og fantasiflukten i Peer. Derfor er det nærliggende å lese Bukkerittet som et fellesforetagende. Dette er den form nærheten mellom mor og sønn har fått – med klare erotiske undertoner. Peer gir moren den forførelsen hun ønsker seg:
Så kommer hun ut av fortryllelsen, gråter og ønsker seg død: "Å, Gud gi jeg lå lik." Hun vil tilfredsstilles, og hun vil lide og hate. Og hun henger på ham hele livet. Idet han begynner på sitt selvoppgjør i femte akt med å skrelle løken og møte det forspilte i sitt liv – i form av nøster og blad og susing i luften – er hun der igjen, anklagende, hiver dårlig samvittighet inn over ham for hvor fælt hun har det:

Åse er altså en ubendig kraft – og Peer har arvet den. Han blir mobbet, og ingen vil ha med ham å gjøre: "Nei, vi later som vi ikke så ham." Men alle må forholde seg til ham. Han er såvisst intet mobbeoffer som taust synker hen i en krok. Han ankommer Hegstad som et utskudd. Det går ikke lang tid før hele bryllupet er opptatt av ham. Peer er en kraft de ikke klarer å forholde seg til på annen måte enn å bekjempe den. Det går ikke lange stunden før hele bygda dreier seg om Peer. Han er kommet i sentrum for all oppmerksomhet: "Hele sognet er etter i flokk."

Henrik Ibsen skildrer både et samfunn som ikke har – med fru Alvings ord – plass "for den ubendige livsglede som var i ham" – og en kraft fullstendig på avveier. Peer bryter lov for å bli sett – av moren, av folket: "Nå spørres det vidt at Peer Gynt er ute! Dette er noe annet enn å baske med en smed! Det er liv." Han får bare oppmerksomhet for det gale han gjør.

Han har moren som modell. Åse bruker sine krefter på vrangen. Det er lett å tenke seg at hun dypere sett også er alliert med ødeleggelsene. Hun klager over at gården forfaller:

Men en kvinne som kan bevare sitt raseri så lenge og hiver seg inn på Hegstad som et hevnens fyrverkeri, har også krefter til å rette opp et gjerde. Hun er ikke noe svakelig offer, men et vrengt opprør. Hun bruker sine krefter destruktivt. Hun vil på sett og vis undergangen. Gårdens forfall kan like gjerne være et ubevisst prosjekt hun og Peer har sammen. Som en protest. Hun har mye å ta igjen for i bygda og i livet. Men hun skyver ansvaret og skylden over på Peer.

Han har altså hatt god anledning til å utvikle sin evne til å komme ned på beina uansett, skyve ansvaret fra seg, raskt tilpasse seg tilværelsens skiftninger. Hans mor er en kvinne som omslutter ham totalt og avviser ham. Hun har en ubendig styrke som løfter ham opp og trykker ham ned. Hun er langt unna å være en som ivaretar ham i hans litenhet og sårbarhet. Hun er mest opptatt av sitt eget, den krenkelsen hun har vært utsatt for – og sin egen selvfølelse. Peer er en del av den. Hun skifter så fort at han aldri kan være trygg på henne – eller vite hvem han selv skal være.

Dette er Peers kvinnebilde. Dette er han vokst opp med. Dette har formet hans forhold til kvinner og nærhet.

Ibsen har så absolutt godtgjort at Peers grunnleggende livstematikk er: hva er det egentlig å være seg selv? Han har også beskrevet på en meget klar måte hvorfor Peer ikke våger og ikke orker nærhet til kvinner, ikke våger forpliktelsen. Han er fanget inne i Åse og kan bare unnslippe ved å bryte med alt og forsvinne utenlands.

Åse er en fascinerende skikkelse. Hva er hennes forhistorie? Hvorfor valgte hun seg en alkoholiker? Hva er hennes knuste drømmer? Man forstår godt at Henrik Ibsen vender tilbake til henne – i fru Alving, kanskje også i Hedda Gabler.

BØYGEN

Bøygen er da ingen kvinneskikkelse? "Ingen skikkelse heller!" sier Peer. Men likefullt hankjønn. "Han falt!" sier Peer.

Men hva er Bøygen?

På scenen er han fremstilt på mange måter, oftest bare som en stemme gjennom høyttalere. Noen ganger er Bøygen Peers egen stemme. I andre oppsetninger snakker Peer inn i et speil når han slåss med Bøygen.

Forskerne forstår ham gjerne som motstanden mot innsikt, alvor, forpliktende livsutfoldelse. Det feige og makelige i oss. Daniel Haakonsen kaller Bøygen "en legemliggjørelse av den ugripelige livssituasjon et menneske befinner seg i, eller rettere sagt: Bøygen er legemliggjørelsen av en makt i sjelen som setter seg til motverge hvis man resolutt går inn i denne ugripelige situasjon, for å gjøre opp med den og foreta det avgjørende valg. Den vil ha mennesket til å "bøye av" for motstand og oppgi kampen før den er begynt. Således ligger den som en slags dørvakt på terskelen inn til et personlig liv." Bøygen er altså motstanden i oss.

Peers møte med Bøygen er blodig livsalvor. Det er ingen tvil om at Ibsen skildrer møtet som en livstruende kamp. Asbjørn Aarseth: "Peer er mer en brikke i et farlig spill mellom krefter han ikke kan fatte enn en likeverdig deltaker i en fysisk kamp."

Bøygen har en skikkelse hvis vi leser nøye – det er en gigantisk slimete og svart slange som har omringet Peer. I tillegg hører vi vingeslag av store fugler, som også snakker. Bøygen og fuglene forsøker å få Peer i én retning.

Jeg har ikke sett noen forskere gå inn i hva det betyr at Bøygen taper. Taper hva? Peer følger jo Bøygens livsanvisning gjennom hele livet. Han går utenom. Allikevel taper altså Bøygen. Hva ville det medført dersom Bøygen hadde vunnet kampen? Hvor er det disse kreftene vil ha Peer? Den som konsekvent går utenom alle konfrontasjoner, alle relasjoner, alle forpliktelser – glir til slutt ut av den menneskelige verden og blir psykotisk. Man kan altså tenke seg at det er galskapen Bøygen og fuglene vil ha Peer inn i.

La oss godta at Bøygen er legemliggjørelsen av "en makt i sjelen som setter seg til motverge" når vi vil foreta avgjørende valg. Denne kraften er ikke noe abstrakt, uten sammenheng med vårt liv forøvrig. Motstanden er skapt i tette relasjoner. Peer er formet fremfor alt av én tett relasjon – til moren. Og som vi har forsøkt å påvise, er Åse en kraft som omslutter ham, stenger ham inne i en verden han bare kan bryte ut av med vold, en kraft som lærer ham å dikte seg utenom.

Ut fra denne lesningen er det fantasieggende at Bøygen er Peers opplevelse av kvinnen: "Djevelen stå i alle kvinner." Henrik Ibsen har selv gitt antydningen. For det første sier fugleskrikene på slutten av scenen: "Alle søstre langt borte, fly frem til møtet!" og "Søstre! Skyt fart! (...) Ta ham! Ta ham!" For det andre er det i forholdet til en kvinne, Solveig, han til slutt bryter gjennom Bøygen: "Nei, denne gang tvers igjennom, var veien aldri så trang!"

Altså er Bøygen kvinne. Hva da med replikken:

Peer er ikke for sterk i den forstand at han bryter med Bøygens anvisning om å gå utenom. Bøygen vinner jo og styrer for fremtiden Peers livsvalg. Peer vinner i den forstand at han kommer seg unna søstrene som vil ta ham. Med andre ord: han blir for sterk for kvinnene fordi det står kvinner bak ham.

Dette er akkurat så motsetningsfylt som det er. Kvinnene er både trusselen og lengselen. I Peers indre er kvinnen både undergangen og forløsningen.

INGRID

Peers kvinner er opprørere. Også Ingrid. Hun gjør opprør to ganger i sitt liv: Først når hun smeller stabbursdøren i nesen på den mannen hun skal gifte seg med – og så når hun følger Peer til fjells. Men Ingrid har ikke Solveigs og Åses styrke. Hun er en oppløpen, vilter ungjente som fanges inn av samfunnet og går til grunne i sitt opprør. Hun gifter seg med en etterhvert nokså forfyllet Aslak Smed, og storgården Hegstad forfaller.

SOLVEIG

Solveig er et problem. Hun er sannsynligvis en av verdensdramatikkens minste hovedroller. Det er ikke mange replikkene Ibsen har gitt henne – i forhold til den betydning hun har i det dramatiske diktet.

Camilla Collett var lei av å se kvinner skildret på denne måten: "Vi vender oss uvillig bort fra denne rynkede, forgremmede trofasthet, der har sittet med hendene i kors, stirrende på en plett, og ventet på – Peer Gynt, den gamle Peer Gynt – egoismen i sin avfeldighet, når den, gått trett i sin umettelighet, endelig raver hjemover."

Arne Garborg likte heller ikke det han leste. Det er over Solveig "noe så ubeskrivelig tendert, sart, sommerkveldfortonet fint, bløtt og drømmende," at hun står bokstavelig på nippet til å oppløse seg i solskinn og sang. Hun lider under en indre mangel på sunt og virkelig liv.

Solveig er i alle fall analysert og forstått opp og ned tak og vegger. I følge Sigrid Undset er hun det mest radikale kvinnfolk i norsk litteratur. Undsets trosfelle, pater Finn Thorn hevder at Solveig er radikal i den forstand at hun i alt handler ut fra en dyp forankring i den tilværelsens urgrunn hun som kristen forstår med Gud. "Stadig tar hun ordet Gud i sin munn, men aldri virker det tilgjort, eller som uekte føleri. Forklaringen er at hennes tro på Gud går i ett med hennes vesens dypeste røtter."

Egil A. Wyller mener at Solveig ikke er realistisk tegnet med et menneskes selvmotstridende mangfoldighet, – hennes renhet skyldes ikke ungdommelig uerfarenhet, hennes godhet dekker ikke over skjulte skikt i sinnet, hennes skjønnhet og mildhet har ingen mørke sjatteringer. Solveig med sine absolutte egenskaper er én og den samme fra innerst til ytterst gjennom hele livet. Hun er selv et absolutt.

Det er kanskje litt voldsomt? Solveig er altså intet menneske. Ingard Hauge sier det presist: "En må forstå det slik at uten Knappestøperens krav om alvor i livsoppgjøret er menneskelivet uverdig. Uten Solvejgs generøsitet med å regne et helt livs synder som ugjort, blir menneskelivet uutholdelig." Drømmen om Solveig er altså veien bort fra det uutholdelige.

Man kan ikke fri seg for å tenke at endel mannlige forskere får sine behov for en idealisert kvinneskikkelse dekket i Solveig. Hun treffer en lengsel – den lengselen Camilla Collett er nokså lei av. Fordi de slipper seg inn i lengselen, kan de også bli nokså naive:

Flere peker på at det må være noe godt – også noe guddommelig – i Peer, siden den gode, guddommelige Solveig forelsker seg i ham. Også Tormod Skagestad velger å se det slik: "Den unge Solveig er eit sterkt, levande menneske som Peer møter på Heggstadtunet, – ho ser tvert igjennom dei bråkjekke faktene, og inn til det som er kjernen i Peer Gynt, ser kva kan kunne vorte."

Dette kan godt være riktig, men det er kanskje litt enkelt? Det er dessverre ikke slik at vi bare tiltrekkes av det idealiserte gode hos andre. Vi vil kanskje tro det, men alt tyder på at det vi tiltrekkes av, er sammensatt, irrasjonelt og tildels driftsstyrt. De er noe i oss som tiltrekks og som velger.

Idealiserer vi Solveig for å tilfredsstille våre behov for det rene, det gode morsbilde, fjerner vi noe og forenkler. Hva – annet enn det skjulte, guddommelige – ved Peer tiltrekker Solveig?

På Hegstad avviser hun ham – flere ganger. Hun vil ikke danse med ham. I annen akt derimot – på fjellet, på jakt etter Peer – er hun meget opptatt av ham og melker Åse for informasjon.

Hva skyldes denne forandringen? Det mest nærliggende er å se hva som er skjedd i mellomtiden – mellom hennes avvisning av Peer og hennes jakt på ham: bruderovet. Peer har stukket av med Ingrid og utøvd sin brunst. Dette vet Solveig. Tenner hun på Peer fordi hun ser det gode, guddommelige i ham bak denne driftsutlevelsen? Eller tenner hun også fordi hun tiltrekkes av reinsbukken? Dette – på Hegstad-tunet – kan også leses – og spilles – som at Peer vekker henne seksuelt. Møtet med Peer er Solveigs seksuelle oppvåkning:

Man kan velge å lese dette som om Solveig er hevet over driftene. At hun oppsøker Peer til tross for at han spiller ut rått begjær. Det kan like gjerne leses som om hun oppsøker ham nettopp på grunn av det.

I sitt første utkast til Peer Gynt gir Ibsen Solveig litt mer kjøtt og blod. Han skrev en scene han ikke tok med. Etter at Peer har sendt Ingrid hjem, er Solveigs familie blitt med Åse for å lete etter ham på fjellet. I førsteutkastet lar Ibsen Solveig finne Peer. Denne scenen viser mer av Solveigs og Peers sirkling rundt driftene, tiltrekningen og vegringen:

Etter bruderovet vil altså Solveig danse – og mere til. Dette er en kvinne med drifter og mot og vilje til å gå utenfor allfarvei. Solveig er – som Åse og Ingrid – en opprører.

Våre håp om empati og omsluttende ivaretagelse i Solveigs fang retter seg kanskje til syvende og sist mot noe idealisert, rent – som er oppnåelig først etter død og apokalypse. Men i det levende liv er vi nødt til å finne denne kvaliteten hos mennesker som slett ikke er perfekte og blottet for irrasjonalitet, egne behov og drifter. Derfor er det verdt å legge merke til at Solveigs ferd – bort fra familien til den fredløse Peer – ikke bare er selvoppofrende vandring opp til en mann hun skal forløse det gode i. Det er også en flukt, et opprør. Denne motivasjonen – flukten – kommer til syne først senere i dialogen mellom dem. Til å begynne med legger hun vekt på at hun er kallet. Hun hørte bud fra alt og alle:

Men så kommer hun også med en annen begrunnelse: Hun er skremt bort fra noe:

Astrid Sæther trekker sammenligningen mellom Solveig og Kristin Lavransdatter. Begge er vokst opp med streng kristentukt som de gjør opprør mot – ved å velge seg en opprører. En opprører som lever ut sine drifter på måter de selv ikke våger. Kvinner som velger slike menn, må regne med å vente på dem. Det må både Kristin og Solveig. Sigrid Undset lar oss følge Kristins liv mens hun venter på Erlend. Ibsen følger ikke den som venter. Dermed blir Solveig mer og mer uvirkelig. Hun dukker opp i vår oppmerksomhet to ganger og i Peers én gang før de møtes igjen til slutt. I fjerde akt, mens Peer raver rundt i ørkenen og finner ut at han skal bli forsker, henter Ibsen Solveig inn igjen:

(Sommerdag. Høyt oppe mot nord. En hytte i storskogen. Åpen dør med stor trelås.. Reinsdyrhorn over døren. En flokk geiter ved husveggen. En middelaldrende kvinne, lys og smukk, sitter og spinner utenfor i solskinnet.)

Men det er bare vi som hører henne, ikke Peer. I femte akt, derimot, når Peer er igang med sitt livsregnskap og skreller sin løk, hører han henne, han også:
Men Solveig er tilstede i Peer i flere skikkelser.

DEN GRØNNKLEDDE

Da Solveig kom til Peer i storskogen mens han var på rømmen, ville han både kysse henne og ta henne i fang. Når hun kommer til ham for å bli, forpliktet og reservasjonsløst – hva gjør han da? Da holder han avstand:

Han vil ikke, tør ikke, gi seg hen. Og han får hjelp av det ubevisste. Den grønnkledde velter seg inn på ham – "en gammelaktig kvinne i en fillet grønn stakk" med en stygg unge konfronterer ham med hvem han er og hva han har gjort.

Den grønnkledde er Dovrekongens datter. Hun er altså en fantasi – en slags drømmeskikkelse Peer skaper ubevisst for å gi form til indre konflikter. Hos Dovrekongen rår den rene ondskap. Der blir man bitt og hugget, stekt og kokt, får øyet revet ut og blir herjet med på alle måter.

Henrik Ibsen har gitt fantasien trollenes skikkelse. De er spilt både som karikatur av norske storbønder, som dumhet, konvensjonalitet, som generalforsamlingen i Norsk Hydro og mangt annet. I denne lesningen – hvor Peers liv i meget stor grad formes av hans forhold til kvinner – er det nærliggende å lese scenen i Dovregubbens hall som Peers mareritt-fantasi: Det er dette det innebærer å bli svigersønn, forplikte seg, bli far, gå inn i et samfunn som ikke tåler ham og ødelegger ham. Altså en slags søndagsmiddag med svigerfamilien, de middager vi alle kjenner: Det underliggende det ikke snakkes om, brutaliteten i konvensjoner og virkelighetsforståelse – forstørret til mafialignende dævelskap. Det betyr med andre ord at Den grønnkledde er Peers vrengebilde av Solveig. Den grønnkledde er Peers frykt for hva livet med Solveig ville medføre – all hans angst for nærhet, forpliktelse, barn, for å måtte ivareta andre enn seg selv, for å gå inn i massen, bli alminnelig, bli knust. Den grønnkledde er altså Solveig. Det er Solveig som skremmer Peer bort fra Solveig.

I Den grønnkledde skaper Peer den virkelighet som oppstår hvis han slipper sine drifter og behov løs på Solveig. For hun har ikke Ingrids hissighet og kåtskap. Hun lar seg ikke leke med og imponere som Anitra. Hun lar seg ikke avvise og kaste vekk. Hun er ikke fiendtlig. Djevelen stå i alle kvinner. Peer har lang vei tilbake til Solveig.

  • Carl Henrik Grøndahl

    Meditasjonslærer i Acem. Skribent. Tidligere journalist og kritiker i Aftenposten, kulturredaktør og kanalsjef i NRK Radio. 

    Carl Henrik Grøndahl
Stikkord: litteratur

Produkter

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook