Dyade 2018/4 Vårt forhold til dyr

I urtiden fantes verken kjæledyr eller dyreoppdrett. Få reflekterer over at mens det i dag bare finnes 80 000 giraffer i verden, er det 1.5 milliarder kyr; bare 200 000 ulver, men 400 millioner tamme hunder; 250 000 sjimpanser - men over syv milliarder av deres nære slektninger - mennesker. Mens vi tidligere levde side om side med andre dyr og betraktet oss selv som en av dem, har menneskene nå fullstendig tatt herredømmet over verden, og vi ser på oss selv som unike.

Det er vi som nå styrer de andre dyrenes levevilkår. Noen kjæler vi med. Noen beundrer vi og verner i vill natur. Noen jakter vi. Og noen oppdretter vi i fabrikklignende innretninger for å spise. Hvordan er det blitt slik?

Dyade 2018/4 Vårt forhold til dyr
Produkttype
Dyade - ISBN 978-82-91405-57-5
Språk
Norsk
Vekt
203 g
Price
kr 100,00

Innhold

Det var en gang tre små griser

Den første grisen var ikke bare et ordentlig svin. Hun var et ordentlig villsvin - en Sus scrofa, for den som vil være helt presis. En purkeunge på 14 uker som levde sammen med sin mor og sine 7 søsken i en tett krattskog i Sør-Sverige. De levde i en flokk på 20 andre dyr som bestod av flere voksne purker og unger. Flokken ble ledet av en gammel og erfaren purke.

Villpurkeungen tilbragte størstedelen av dagene sine sammen med sin mor og lærte hvordan hun skulle finne mat. Sammen spiste de alt mulig - røtter, nøtter, bær og frø, blader, snegler og meitemark som de fant frem til med sin velutviklede luktesans. Moren hadde allerede fått flere kull med unger, som hun fødte i reir av gress og strå. Hun diet purkeungen og hennes søsken i fire måneder. Ungene fulgte henne til de var 18 måneder. Purkene fikk fortsette å være del av flokken; hanndyrene måtte forlate sine mødre og greie seg på egen hånd.

Når omstreifende ulver eller andre rovdyr fra tid til annen var på ferde, måtte flokken søke beskyttelse. Men stort sett levde villpurkeungen det meste av året et lykkelig og godt griseliv. Det hendte riktignok at flokken også ble jaktet på av mennesker med hunder. Frykten villsvinene da opplevde, var forferdelig. Men til nå hadde de fleste av dem – heldigvis - unnsluppet de glefsende hundene og jegernes skytevåpen.

Den andre grisen var bokstavelig talt en stuegris. Hun het Tirill og var kjælegrisen til en familie på Nesodden. Tirill var en kanadisk minigris, og familien hennes var svært glad i henne. Hun var veldig renslig, intelligent og nysgjerrig. Hardkokte egg var det aller beste Tirill visste. Men det fikk hun bare én gang i uka, og selvfølgelig i helgen. Til daglig fikk hun knekkebrød, frukt og grønt. Tirill likte varme, så hun lå ofte på badet hvor det var varmekabler i gulvet, men hun fikk også lov til å ligge både oppe i sofaen og i senga. Tirill hadde sitt eget hjørne på kjøkkenet og hun visste godt hvor maten befant seg. Matmor hadde fjernet håndtakene på de to nederste skuffene i benken, ellers ville kjæledeggen blitt altfor feit. Familien hadde lært Tirill mange kunster og påstod at hun kunne lære alt som en hund kunne lære – ja, at hun på enkelte områder var klokere enn hunden deres, som hun lekte ivrig med. (Kilde: https://www. nrk.no/kultur/en-ekte-kjaelegris...-1.866091)

Den tredje grisen var også nyfødt. Hun var produksjonsgris - en grisunge som, om hun var heldig, ville leve sitt korte liv i en trang betongbinge på 0,65 m2 et sted i Sør‑Norge. Selv om hun hadde de samme sosiale behovene som sine kusiner i Sverige og på Nesodden, fikk hun ikke anledning til å beite og utforske omgivelsene. Da moren var seks måneder gammel, ble det bestemt at hun ikke skulle slaktes, men brukes som avlsgris. Etter det hadde hun født 30 kull med unger, hvert kull på rundt 14, deriblant vår tredje gris. Moren fikk amme sine unger i 35 dager. Etter det ble ungene tatt fra henne. I denne perioden døde gjennomsnittlig 3 unger per kull, som regel fordi moren uforvarende la seg oppå dem i det trange buret. Hvis vår grisunge unngikk liggedøden, og fikk leve til hun var blitt slakteferdig – etter ca. 5 måneder – ville hun bli ført til et CO2-anlegg – et gasskammer – sammen med en annen gris. Der ville hun ende sitt liv - forskriftsmessig (forskrift om avliving av dyr § 12 bokstav d, e og f.). Hun ville bli plassert i en boks med bunn og transportert direkte til gasskammeret, hvor gasskonsentrasjonen var minst 80 volumprosent. Gassnivået ville være utstyrt med instrumenter som målte gasskonsentrasjonen på nivå med de to grisenes hoder. Hun ville så bli brakt i kontakt med gassen i tilstrekkelig lang tid til å sikre at hun var død eller forble bevisstløs til hun ble avlivet ved avblødning. Etter dette ville kroppen hennes bli skåret i stykker, og kroppsdelene hennes pakket i plast og fraktet til en matbutikk, hvor noen ville kjøpe og spise dem.

Tre små griser. Tre svært ulike liv og skjebner. Ikke fordi dyrene var særlig forskjellige, eller hadde forskjellig biologi. Tvert om var alle grisene eksemplarer av samme art, med samme grunnleggende utrustning og behov. Men fordi vi mennesker har utviklet tre helt ulike forhold til dem, som hhv. villdyr, kjæledyr og nytte- og produksjonsdyr, behandler vi dem, som en selvfølge, helt ulikt. I begynnelsen var det naturligvis ikke slik. Da fantes verken produksjonsdyr eller kjæledyr - alle dyr var ville.

I begynnelsen var også vi ville dyr. Trolig trakk vi heller ikke det markerte skillet mellom oss og dem som siden har preget vår omgang med andre dyrearter. Hvordan ble det slik at vi etter hvert kom til å skille? Hvordan har vårt forhold til dyr utviklet seg, og hvordan har denne utviklingen preget oss? Hva er vårt forhold til dyr i dag?

I artiklene som følger skal vi se nærmere på hvordan vårt forhold til dyr har utviklet seg, og hvordan forholdet er i dag, for de tre kategoriene: ville dyr, nytte- og produksjonsdyr og kjæledyr. Vi skal også drøfte ulike perspektiver på hvordan det er å være et dyr, og hva vi kan og ikke kan vite om det, og se nærmere på vårt forhold til andre dyr: ulv, hunder, kjæledyr generelt, produksjonsdyr, flaggermus, sjimpanser, kråker og andre fugler, laks og – av alle ting – parasitter. God lesing!

Eirik Jensen

Søkeord: acem | dyr | kjæledyr | dyreoppdrett