Denne artikkelen handler om å være tvilling. Den handler blant annet om asymmetri og allianse i tvillingrelasjonen, slik dette kommer til uttrykk i mine og min tvillingsøsters barndomsminner.
Vi er ofte blitt spurt: Hvordan er det å være tvilling? Det har jeg alltid synes var umulig å svare på, for jeg vet ikke hvordan det er ikke å være tvilling. Som mediterende tvilling med en mediterende tvillingsøster har jeg (vi) et privilegium i muligheten for å ha to par øyne på en barndom som på mange måter var lik – med andre ord to par barndomsminner – en slags dobbelthukommelse. Du tenker kanskje at det var den samme barndommen, at den var helt lik. Men selv om vi har de samme genene var vi like forskjellige som to dråper vann ved fødselen. Man pleier jo å si ‘like som to dråper vann’, og det var vi på mange måter, men vi hadde også forskjellige roller i forhold til hverandre og i verden – som vi opplevde på hver vår måte. Så selv om eneggede tvillinger er veldig like genetisk og vokser opp i samme kontekst, vil roller og relasjoner tvillinger imellom være med på å gjøre dem forskjellige.
IKKE ET FØRSTE MINNE
Da søsteren min skulle gifte seg ringte toastmasteren meg på forhånd og spurte: Hva er ditt første minne med bruden? Han brukte svarene han fikk på dette spørsmålet til å introdusere hver taler. Det var litt flaut at jeg ikke visste hva jeg skulle svare og måtte be om betenkningstid. Etter en stund gikk det åpenbare opp for meg: jeg har ikke et første minne med tvillingsøsteren min. Hun har alltid vært der. Det er ikke noe før henne. Jeg kan ikke huske da jeg ‘traff’ henne første gang. Vi er betinget av hverandre. En gang har vi vært ett. Jeg var forloveren hennes, og hun var min.
DEN FØRSTE DAGEN I BARNEHAGEN
Både tvillingsøsteren min og jeg mediterer daglig og har deltatt på et antall retretter med lange meditasjoner og på Acems kommunikasjonskurs. Det har gjort at vi har snakket en del sammen om forskjellige barndomsminner. Noen husker vi forskjellig. Men når jeg tenker på barndomsminner, tenker jeg først på minner jeg ikke har, men som tvillingsøsteren min har. Hun har det på samme måte.
Jeg tenker særlig på et minne som søsteren min fortalte meg om. Det dukket plutselig opp for henne under en langmeditasjon på en ukeslang retrett i Acem-meditasjon. Minnet hennes handler om den første dagen det første året i barnehagen. Da vi begynte der, kom vi på hver vår avdeling. Søsteren min har fortalt at hun den første dagen gråt så mye at de voksne på slutten av dagen bestemte seg for at vi skulle på samme avdeling. Slik jeg har fått episoden gjenfortalt også av mine foreldre tolker jeg det slik at min søster var lei seg, og jeg ikke. Hun husker at hun kom i et rom en etasje opp fra det rommet vi hadde besøkt på forhånd. Jeg var i det rommet vi hadde besøkt - hun ville dit. Sannsynligvis både til meg og til selve rommet. Jeg synes jeg husker en del fra barnehagetiden, både de fysiske rammene og forskjellige situasjoner, men har ingen minner overhodet om denne dagen.
Det er da pussig at tvillingsøsteren min husker noe som jeg ikke husker. Noe som er kommet opp i hennes meditasjoner. Som noe viktig. Men kanskje er det ikke så pussig - for vi opplevde situasjonen forskjellig og derfor har vi også forskjellige minner om den. Hvorfor det var akkurat sånn skyldtes kanskje en slags asymmetri i vår relasjon: jeg var litt storesøster og hun litt lillesøster, og hun var kanskje mer avhengig av meg enn jeg av henne, da vi var tre år gamle.
PSYKOLOGISK FORSKNING PÅ TVILLING-RELASJONEN
Asymmetri mellom tvillinger er det gjort psykologisk forskning på, i studier av det som kalles den ‘dominant-underdanige’ relasjonen mellom tvillinger (på engelsk: dominant-submissive relationship). Det oppdaget jeg i skriveprosessen med denne teksten, og det åpnet øynene mine for noe i relasjonen mellom min tvillingsøster og meg, og vår relasjon til verden. I forskningen skilles det mellom tre slags dominanser: fysisk, psykisk og verbal dominans. Psykisk og verbal dominans er mest utbredt blant tvillingjenter, og den verbalt dominerende blir ofte en slags talsperson for tvillingparet. Det siste synes jeg at jeg kunne kjenne igjen fra min egen barndom.
Under pseudonymet Mummasaurys skriver en amerikansk tvillingmor med psykologiutdannelse at alle tvillingforeldre, enten tvillingene er eneggede eller ikke, vil ha et dominerende og et underdanig barn. Videre skriver hun at hun tror det er slik verden fungerer – i balanse. Mellom ektefeller, søsken, kolleger, alle steder er det både en dominerende og en underdanig kraft. Jeg tenker at det særlige med tvillingrelasjonen er at disse motstridende kreftene kombineres med en veldig sterk allianse, som ikke nødvendigvis er der mellom søsken, men som gjerne skulle være der mellom ektefeller. Mer om den igjen litt senere.
DEN TEMPERAMENTSFULLE TVILLINGEN
Jeg kan ikke huske at jeg har fått høre om dette (altså at en av oss var dominerende og den andre underdanig) av mine foreldre, men jeg husker et bilde av meg som baby hvor det står ‘temperament på stellebordet’ i underteksten. Det var noe som var med meg fra jeg var helt liten, i narrativet rundt meg, hvordan jeg adskilte meg fra søsteren min. Det treffer noe sårt i meg – jeg assosierer det med noe negativt, noe som ikke var ønsket, som helst ikke skulle være der. Jeg ville heller være den uten, eller i hvert fall med mindre temperament. Når jeg tenker på dette i lyset av forskningen på asymmetrien i tvillingrelasjonen var dette kanskje et slags uttrykk for at jeg var den dominante tvillingen som baby. Kanskje den som fylte mest i forhold til lydnivå.
Det er en tvillings skjebne å bli sammenlignet med sin tvilling. Det er egentlig ganske irriterende å hele tiden føle at andre sammenligner en med en som ligner en. Det er jo eneste måten å se forskjellen på. Nesen den veien eller den andre veien. Jeg var blant annet den temperamentsfulle. Kanskje også mer selvhevdende – jeg tok for meg, og veide mer ved fødselen (100 g tror jeg det ble sagt), ble født først (6 minutter før søsteren min), med hodet først, banet veien for min søster som kom med bena først. På en måte har jeg alltid vært litt storesøster – med forskernes ord kanskje den dominante, talspersonen.
TVILLINGKLÆR
I 2004 fikk jeg mulighet til å bidra til utstillingen ‘Det designade barnet’ på Borås Konstmuseum i Sverige. Jeg utstilte klær særlig til tvillinger: en overdel med hver sin puslespillbit på, som passet sammen. Tilsvarende på buksene var det takker utover langs det ene buksebenet og takker innover på motsatt bukseben på det andre par bukser, så de gikk hakk i hakk. På veggen hang bilder av tvillingpar som jeg hadde valgt ut. Det som gikk igjen, var at det alltid var en tvilling som så litt reservert ut, og en som så litt mer utadvendt ut. Det var noe kurator for utstillingen la merke til, og når hun først hadde sagt det, var det umulig ikke å se dette i bildene. Men ikke noe jeg som tvilling selv var særlig oppmerksom på, verken da jeg valgte bildene ut, eller i begynnelsen av skriveprosessen med denne teksten. Som tvilling er jeg på en eller annen måte litt blind for dette.
SOM Å BO MED SEG SELV – SOMMEREN JEG FYLTE 10 ÅR
Et annet minne som tvillingsøsteren min har og som jeg har glemt og som ligger i tråd med minnet fra første dagen i barnehagen, og derved også asymmetrien i vår relasjon, er en episode fra vi var 10 år gamle, hvor jeg skal ha sagt at det å bo med henne ville være utrolig kjedelig, som å bo med seg selv (se evt. Dyade 4/2015). Dette kan jeg ikke huske å ha sagt. Men et eller annet sted skjønner jeg godt at jeg sa det og hvor det kom fra. Det får meg til å tenke på følelsen fra da vi kom i samme klasse på videregående: Det var litt som å se seg selv i andre enden av klasserommet. Litt ubehagelig. Fordi jeg ble selvkritisk, litt på samme måte som jeg gjør når jeg hører opptak av min egen stemme eller ser meg selv på Teams. Og så er det jo på et vis kjedelig å være sammen med seg selv. Kanskje tar jeg min egen selvkritikk ut over henne, eller det er et utrykk for asymmetrien, dominansen i relasjonen.
Asymmetrien i tvillingrelasjonen gjør at tvillinger utfyller hverandre ved å ta roller som komplementerer hverandre. Vi hadde hver våre beste venner og klart forsjellige preferanser sosialt, men dette gjorde også at vi fikk en utvidet god vennekrets, særlig i tenårene.
Asymmetrien i barndommen og tidlige tenår har en funksjon: ved å velge forskjellige ekspertise-områder og domener for selvhevdelse kan tvillinger unngå konflikt og styrke samarbeidet seg imellom. Når det var mulig valgte vi forskjellig: hun valgte spansk og jeg valgte tysk på skolen. Hun valgte samfunnsfag, og jeg naturfag. Vi samarbeidet ikke om disse tingene, men vi hadde fremragende samarbeider på et par områder jeg husker særlig godt. Vi var helt uslåelige i spillet ‘Tabu’, hvor man skal forklare et ord uten å bruke et antall andre ord, som det ville være naturlig å bruke. Fordi vi delte de samme assosiasjonene kunne vi trekke på disse. De vi spilte med skjønte ikke hvordan vi kunne gjette riktig. Vi gikk på synkronsvømming – og var naturlig synkrone i vannet. Vi spilte siamesiske tvillinger i et teaterstykke og etterlot publikum målløse.
Delte roller hjelper også tvillinger til å utvikle selvfølelsen, og særlig selvfølelsen som individ uavhengig av den andre tvillingen, ved at det gir hver tvilling noen særegene egenskaper. Jeg husker søsteren min begynte på indisk dans en gang sist i tenårene – tror det var første gang vi ikke gikk til samme fritidsaktivitet. Det var befriende for oss begge. Det kan gi utfordringer lykkes og tvillinger fortsetter kun å identifisere seg gjennom deres ‘tvillingskap’.
EN KNUST JULELYKT
Et minne vi deler, men naturlig nok husker forskjellig, er en episode med en julelykt. Søsteren min og jeg hadde hver vår julelykt: en blank, rød, julenisse som man kunne sette et telys inni, som (slik jeg husker det) ble tent inne på rommet vårt om kvelden når vi skulle sove i hele desember. En gang vi kranglet tok søsteren min lykten min, og ville late som hun knuste den. Det gjorde hun også. Denne episoden har satt spor. Som barn er man opptatt av ting, og denne julenissen hadde utrolig stor affeksjonsverdi for oss begge. Den knuste nissen kunne ikke erstattes. Erstatningen for meg ble et tog med en matt, ru, overflate. Det som har sittet igjen hos meg etter denne episoden er hvor synd jeg synes det var for henne. Jeg visste at hun ikke mente å knuse den. Jeg husker hvor lei meg jeg ble på hennes vegne. Smertefullt.
Hun husker episoden som et eksempel på hvor galt det kan gå når man gir utløp for sin aggresjon. Det var ikke meningen å knuse lykten.
Da jeg leste denne episoden opp for min egen datter på seks år sa hun: ‘Nå forstår jeg det. Hun ødela lykten din. Hvorfor ødela du ikke hennes?’ Det falt meg aldri inn. Datteren vår har en lillebror, ingen tvilling. En annen løsning hadde vært at jeg fikk hennes lykt – det har heller aldri falt meg inn. Forklaringen på at ingen av disse to alternativene dukket opp hos meg eller andre i familien, tenker jeg skyldes den sterke alliansen som ligger i vår tvillingrelasjon.
PARTNERSKAP OG ALLIANSE
Minnet med julelykten viser noe annet ved relasjonen vår enn asymmetrien: det dype partnerskapet og alliansen. Forskerne skriver at tvillinger på en eller annen måte vet hvordan de skal få partnerskapet sitt til å fungere. Det er noe ved episoden med julelykten som er typisk for tvillingrelasjonen, i hvert fall akkurat vår tvillingrelasjon – forståelsen for den andres perspektiv. Jeg vet hvordan søsteren min hadde det, fordi jeg hadde hatt det på samme måte selv hvis jeg hadde vært i hennes situasjon. Også denne type erfaring, om forskjellen mellom tvillingrelasjonen og søskenrelasjonen er det forskere som har satt ord på. Aldersforskjellen mellom et yngre og et eldre søsken gjør at forståelsen av verden mellom de to er forskjellig. Det kan derfor være vanskelig for et søsken å sette seg i et annet søskens sted, og forstå dennes perspektiv. For tvillinger er dette lettere – av den simple årsak at de er like gamle, men også fordi de ofte ligner hverandre personlighetsmessig.
Forskerne beskriver at relasjonen mellom tvillinger endrer seg over tid. Og balanseres når de blir eldre. Jeg kan tydelig merke hvordan relasjonen er landet et stabilt sted, men også er dynamisk, og påvirkes av livssituasjon – for eksempel det å få barn. Vi skal hele tiden gjenfinne hverandre i tilværelsens konstante foranderlighet.
Som voksen tvilling bor man hver for seg og kan ikke lengre få hjelp i det daglige av sin tvilling. Men ifølge forskerne glemmer tvillinger aldri at de har hverandre i livene sine. Som voksen gir tvillingrelasjonen meg en grunnleggende trygghet i tilværelsen. Vi lever hvert vårt liv, med partner og barn. Men vi har alltid hverandre. Det er en sterk og dirrende forbindelse imellom oss, som trumfer geografiske avstander, hverdagens stress og mas.
En natt drømmer jeg at jeg er på flukt. Det er krig. Jeg tror min mann er i kamp. Jeg blir borte fra mine barn. De er med mine foreldre. Vi gjenfinner hverandre. Det som i drømmen bekymrer meg er at jeg ikke vet hvor min søster er. Til sist kan jeg se henne på Find my friends på en iPad – vi nærmer oss hverandre. Men vi treffes ikke før drømmen slutter. Dagen etter sender hun meg en SMS: Hvordan går det med deg? Føles lenge siden sist.
https://www.mummasaurus.com/the-dominant-submis sive-relationship-of-twins/
https://www.cambridge.org/core/services/aop-cam bridge-core/content/view/S0001566000004499
https://www.cambridge.org/core/services/aop-cam bridge-core/content/view/C8624B653C2D15F60024F97EB 0DB6DF8/S1369052300003913a.pdf/div-class-title-inter twin-relationships-and-mental-health-div.pdf