Christopher Grøndahl
Meditasjonslærer i Acem. Forfatter og dramatiker. Redaktør i Dyade.
Fra én forfatters ståsted er fiksjon et mareritt – og virkeligheten enda verre.
Jeg er ute av stand til å finne på noe som helst, sa den nobelprisvinnende forfatteren Claude Simon. Je suis incapable d’inventer quoi que ce soit. Formuleringen har ridd meg i 25 år og berører kjernen av det jeg har forsøkt å virkeliggjøre som forfatter.
Claude Simons forfatterskap er lite kjent, til tross for den gjeve prisen. Han skrev stream-of consciousness-romaner, og hans arbeidsform var å «beskrive slik det er, akkurat nå, i hukommelsen». Han skrev om barndom, slekt og sine egne dypt traumatiske krigserfaringer under Blitzkrigen i 1940. Og, etter egen påstand, var han ute av stand til å finne på noe som helst. Men hva betyr det egentlig å finne på?
Hvor går skillelinjen mellom å lytte til egen spontanstrøm når man skriver, og det å sette seg ned og finne på ting? Er det slik at minner har en forrang, en mer opphøyet status enn det andre som kan komme ramlende inn i sinnet under skrivingen – eller under meditasjon, for den sakens skyld?
Jeg tror ikke Simon opererte med noe skarpt skille, snarere at han beskrev et utgangspunkt for sin skaperprosess: eget liv.
Vi gjør et hopp til skriverommet for en historisk tv-serie. Serien endte opp som spillefilmen Kampen om Narvik. I den første fasen hadde jeg med meg en yngre svensk forfatter. For å løse en del av problemene med å veve det historiske forløpet inn i en engasjerende tv-serie, ønsket han ofte å finne på ting som vi ikke hadde historisk belegg for å si. Han ønsket å dikte.
TYKK DRAMATIKK
I essens er en dramatikers oppgave å dikte. Ordet minner om det tyske dick – tykk. Når jeg skriver et historisk stykke dramatikk, er min oppgave å fortykke – å trekke sammen biter av virkeligheten og gi dem en kondensert form.
Kampene i Narvik våren 1940 var så massive at selv en ti-episoders tv-serie ikke ville ha vært nok til å skildre dem på en anstendig måte – i den forstand at alle med slektninger som var involvert, ville ha følt at de fikk fortalt «sin» historie.
Dermed er vi nødt til å trekke sammen. Vi er nødt til å skape nye karakterer som representerer en rekke mennesker.
I Kampen om Narvik er dette illustrert av «majoren» – som er en sammenskrivning av fem ulike offiserer.
TV-serien Chernobyl (HBO) illustrerer dette enda bedre: Rulleteksten etter siste episode sier noe om de historiske skikkelsene vi møtte. Når vi kommer til vitenskapskvinnen i serien, blir vi vist en buss full av vitenskapsmenn og får vite at alle disse er slått sammen til én person – henne.
Både majoren i Narvik og vitenskapskvinnen i Chernobyl blir dermed en pars pro toto – en del som representerer en helhet. De er begge diktede personer. Men de har opphav i virkeligheten.
I skriverommet til Narvik insisterte jeg på at alt vi fortalte, skulle ha et utspring i virkeligheten. Det var dette prinsippet som utløste min svenske hjelpeforfatters hjertesukk «Måste du vara så jävla anal?»
Det enkle svaret på det spørsmålet er: Ja. Vi har fått oppgaven med å formidle et stykke historie. Vi kan selvfølgelig finne på hva som helst for å skape en engasjerende røverfortelling med Narvik som bakteppe. Det ville i så fall være å gjøre det både enkelt og vanskelig for oss selv.
Enkelt fordi vi plutselig ikke har noen begrensninger på hvor fortellingen kan ta oss. Vanskelig fordi vi mister berøringen med det som hjelper oss med å skape en dypere gjenklang.
LEVD LIV
Sagt på en annen måte: Min tilnærming var å basere det vi skildret på levd liv. Vi kunne flytte og skrive sammen hendelser innenfor visse rammer. Vi kunne skrive sammen karakterer for ikke å overvelde seeren (og produksjonen) med en vrimmel av skikkelser. Men vi kunne ikke f inne på ting som ikke hadde skjedd.
Levd liv har en nærmest magisk tiltrekningskraft. Skikkelser av kjøtt og blod som har stått i vanskelige valg blir tydelige. Under harde be- tingelser viser de karakterstyrke – eller mangelen på det samme. På ett plan er dette sterkere enn hva det nå enn er jeg kan finne på.
Med dét utgangspunktet var min oppgave å tydeliggjøre livsskjebner på en sånn måte at vi – nesten 80 år etter – kunne berøres av det de sto i. Noen ganger lykkes det. Da er alle fornøyde. Andre ganger klinger noe falskt. Da er det en lidelse for alle involverte. Inkludert manusforfatteren, der han sitter i kinomørket under premieren.
En venn av meg mener at vi leser bøker og ser f ilmer annerledes når vi tror at de handler om noe som faktisk har skjedd, sammenlignet med når vi vet at det er fiksjon. Det skal til og med kunne sees på forskjeller i hjerneaktivitet.
«Based on a true story» blir et ankerpunkt som øker troverdigheten til verket. Kunnskapen om at dette faktisk har skjedd, kan gjøre opplevelsen sterkere. Cohen-brødrene, to amerikanske filmskapere, lekte med dette på fortekstene til filmen Fargo. Den åpner med setningen «This is a true story».
Ingenting av det som skjedde i filmen, hadde rot i faktiske hendelser. Setningen var et ordspill. Meningen kan oversettes til «Dette er ren fantasi». Men med hjelp av denne setningen f ikk de publikum til å feste seg enda sterkere ved det tragiske og absurde Midtvest-miljøet de skildret.
SABEL OG KRUTT
Når Claude Simon bruker sitt eget liv som utgangspunktet for sine romaner, kan han påstå at det han skildrer, faktisk har skjedd. Det har tross alt utspring i hans egen bevissthetsstrøm. Han kan med andre ord hevde Fargo-effekten. Her er en av nøkkelscenene i Simons Veien gjennom Flandern:
... som for eksempel hans refleksbevegelse da han trakk sabelen idet han fikk geværsalven i ansiktet like bak hekken: – Et øyeblikk så jeg ham slik med løftet arm mens han svingte sitt latterlige og unyttige våpen i en nedarvet bevegelse som en rytterstatue noe han sikkert hadde arvet fra generasjoner av sabelraslere, en mørk silhuett mot himmelen fast plantet på hesten som om rytter og hest var støpt i ett stykke av samme malm, et gråaktig metall, solen glitret et øyeblikk på sverdklingen: så hellet det hele over til siden – mann, hest og sabel – som en ryttertinnsoldat når den begynner å smelte fra føttene og helle langsomt over og så fortere og fortere sidelengs; så forsvant han med sabelen rett ut på strak arm, bak skroget av lastebilen som hadde veltet og brent der, uanstendig som et dyr, en svanger tispe som slepte sin buk langs jorden, med punkterte dekk som langsomt ble ødelagt og stinket kvalmende av brent gummi krigens stank i den glitrende klare vårettermiddagen.
Bildet av den franske offiseren som meies ned av tyske soldater mens han i refleks hever sabelen er et reelt krigsminne fra mai 1940. Simon tjenestegjorde som elitesoldat. Med hest og gevær møtte han jagerfly og stridsvogner. Han opplevde det samme som de norske soldatene i Narvik: effektiviteten til det tyske krigsmaskineriet – i nøyaktig samme tidsrom.
Simon skildrer det som er i hukommelsen hans akkurat nå. Han finner ikke på. Men går du tettere på, er det ikke et stykke dokumentartekst. Det er litteratur. Vi ser hendelsen gjennom et sinn. Fortelleren legger et subjektivt fiksjonslag oppå det historiske. Det er hans opplevelse vi møter.
Fakta: Offiseren ble skutt og trakk sabelen idet han og hesten falt og forsvant ut av syne bak den utbrente lastebilen. Fiksjonell påstand: Bevegelsen var nedarvet av generasjoner med sabelraslere. Subjektiv skildring: Lastebilen minner om en svanger tispe som sleper buken langs jorden.
Enhver formidlet virkelighet vil ha et subjektivt lag – merkbart eller umerkelig. Enhver formidling innebærer en fortolkning. Tar du denne tanken langt, kan du – som postmodernistene – påstå at det ikke finnes noen virkelighet bak formidlingen. Alt er bare lag på lag av en gyntsk løk som forsvinner når du leter etter kjernen. En hvilken som helst formidlet påstand kan når som helst byttes ut med en annen, som er like sann eller usann. Hvis dette forvirrer deg, er du ikke den eneste.
Poenget er: I formidlingen blir grensene mellom fiksjon og virkelighet uklare. Noe som er historisk korrekt, kan oppleves som uvirkelig, mens noe som er rent påfunn, kan fremstå med kraftfull emosjonell virkelighet.
DET SOM LIGGER BAK
Dette har med noe bakenforliggende å gjøre: genuinitet.
En klar erfaring fra arbeid med gruppe- prosesser i Acem er at man ofte intuitivt vil merke om den som snakker, er genuin. Ofte har man gjennom lengre meditasjoner og/eller gruppeprosesser blitt mer sensitiv. Man lytter mer oppmerksomt, med et videre sanseapparat.
Hvis du i en gruppesituasjon velger å dele et glimt fra eget liv, vil det stadig være din fortelling, akkurat nå, om hvordan det er å minnes dette øyeblikket. Det har en subjektiv sannhet. Men spør du din far, som kanskje også levde det samme øyeblikket med deg, vil hans fortelling være en ganske annen. Ikke mindre sann, men annerledes. Hvor ligger sannheten om hva som skjedde – hvis den i det hele tatt f innes?
Du kan være en rivende god historieforteller, og alt du sier kan være historisk riktig. Men på et tidspunkt vil en gruppe fange opp dissonans, i det minste på et intuitivt plan, og subtilt miste oppmerksomheten på det som blir fortalt. Da kan den gå over i høflighets-modus: Den lytter uten egentlig å være dypere engasjert.
Både som deltaker og leder av en gruppe kan du bruke dette til å forstå mer av det som spiller seg ut. Hva ved denne personens formidling gjør at vi nå subtilt trekker oss tilbake? Den avstanden gruppa føler, speiler som oftest en tilsvarende avstand hos den som snakker. Riktig, men ikke genuint. I en gruppeprosess er målet å bidra til bearbeidelse av uferdig psykologisk materiale. Den bearbeidelsen skjer primært gjennom genuint nærvær. Parallellen til kunst er åpenbar: Ikke alt som fortelles, berører alle, men når noe har en grad av genuinitet ved seg, vil det bære gjennom. Du som seer, lytter eller leser vil bli trukket inn i fiksjonen, gå i dialog med den, og intuitivt by på din egen livshistorie og -situasjon som klangbunn, og dermed åpne for en dypere opplevelse.
DU ER IKKE ALENE
Vi ønsker at kunstopplevelser skal berøre oss. Vi ønsker at en film på Netflix eller en roman på strandmadrassen skal sette strenger i klang et sted i sjeledypet. Det oppleves som meningsfullt, man blir i et glimt sett av universet, man er et lite sekund del av et fellesskap.
Når kunst kan gi deg dét, uavhengig av om det har noe med virkeligheten å gjøre, gir den mening.