Sivilisasjonens pris

Eirik Jensen

om den greske skammen

Skammen er belastende. Hvorfor har vi den overhodet? Ville vi ikke vært lykkeligere uten? spør Eirik Jensen. Overhodet ikke, mente de gamle grekerne. For dem var skamfølelsen noe mennesker er helt avhengige av for å kunne omgås hverandre. Skam er selve limet som gjør at samfunnet henger sammen, mente de.

I Platons dialog Protagoras gjenforteller Protagoras en gammel gresk myte om hvorfor vi føler skam:

Epimetheus fikk i oppgave av gudene å skape menneskene. Men da han gjorde det, var han uoppmerksom (Epimetheus betyr «den uoppmerksomme» på gresk», så dette er et ordspill): Han glemte å gi menneskene de nødvendige ferdighetene for at de skulle kunne overleve. Derfor måtte Prometheus stjele ild og praktisk klokskap fra gudinnene Hepaehestus og Athena, og gi dem til menneskene. For dette ble han idømt en grufull straff: Prometheus ble lenket til et fjell, mens en ørn uopphørlig spiste av leveren hans i evig tid.

Gjennom disse stjålne gavene fra Prometheus ervervet menneskene de nødvendige ferdighetene – technai – for å kunne overleve. Men menneskene hadde likevel ikke klokskap nok til å leve sammenpolitike techné - politisk klokskap. For det var det bare guden Zevs som rådde over. Derfor fantes ingen byer, og menneskene levde i isolasjon fra hverandre – de hadde riktignok tilstrekkelig techné til å få tak i mat, men ikke til å beskytte seg mot dyrene. Resultatet var at de kom i konflikt med og krenket hverandre, og de stod i fare for igjen å bli tilintetgjort.

Zevs fryktet at hele menneskeheten dermed ville bli utryddet. Så han sendte guden Hermes til menneskene for å bringe dem rettferdighet – dike -  og skam - aidos, slik at det kunne bli orden i byene - poleon kosmos - og vennskapsbånd - desmos philias - for å forene dem. Skam er dermed en guddommelig angst - theios phobos - som skal sørge for at vi kan omgås hverandre.

Så skammens funksjon i denne opprinnelsesmyten er altså å få oss til å fungere sosialt. Skam er en forutsetning for politike techné. De som ikke har skam, kan ikke omgås sosialt – de blir utstøtt. Sivilisasjonens pris.

Aristoteles:  «Skam bor i øynene»

Skam har i dag fått et dårlig rykte på seg. Vi er for skamfulle: Vi skammer oss for sterkt, og vi skammer oss over for mye.  Aristoteles ville ment at dette var en misforståelse. I enkelte realityprogrammer kan vi få inntrykk over at vi i stedet helst burde skamme oss over at vi overhodet skammer oss. Og at det er om å gjøre å vise for hele verden – på TV-skjermen - at i alle fall deltakerne ikke gjør det.

Også i det gamle Helles fantes en filosofisk skole som ville skammen til livs: Kynikerne. For dem gjaldt det å bryte radikalt med alle grunnleggende normer for samkvem: renslighet, høflighet, og respekt overfor andre. I stedet praktiserte de demonstrativ åpenlys skamløshet: Diogenes onanerte på offentlige steder, og Crates og Hipparchia hadde samleie i alles påsyn. Kynikerne hatet penger, nølte ikke med å tigge, og mente at deres livsførsel var uttrykk for grunnleggende frihet.

Aristoteles var dypt uenig med Kynikerne. For Aristoteles var skam en helt adekvat og passende følelse som oppstår når noe skjer som kan sette oss i miskreditt, og som har en helt vesentlig sosial funksjon. Og skamløshet er inadekvat og upassende likegyldighet overfor det som kan stille oss i dårlig lys.

Aristoteles redegjørelse for hva skam er har dannet utgangspunkt for de fleste senere filosofers forståelse av skam frem til i dag.  Det er særlig i Retorikken Aristoteles drøfter skam. La oss se litt på hvordan han nærmer seg fenomenet:

Vi vender oss nå til skam og skamløshet….. Skam kan defineres som en smerte eller forstyrrelse i forhold til dårlige ting, enten i nåtid, fortid eller fremtid, som ser ut til å kunne bringe oss i vanære; og skamløshet som forakt for eller likegyldighet i forhold til de samme dårlige tingene.

Dette er en definisjon som de fleste vil kunne slutte seg til også i dag. Skam er for det første en følelse. Skam er dernest belastende – «en smerte eller forstyrrelse», som Aristoteles uttrykker det. Og den knytter seg til «dårlige ting» som kan bringe oss i vanry. Riktignok vil mange ikke kjenne seg hjemme i begrepet «vanære», og tenke at Aristoteles’ definisjon uttrykker noe av den gamle greske æreskulturen som vi i moderne tid har beveget oss bort fra. Men Aristoteles videre drøftelse viser at det ikke bare er tap av ære i snever forstand han har i tankene, men snarere det vi i dag vil kalle nedverdigende – eller sagt annerledes: det som gir oss dårlig selvfølelse:

Hvis denne definisjonen legges til grunn, følger det at vi føler skam overfor slike dårlige ting som vi synes er nedverdigende for oss selv eller for andre som vi bryr oss om. Disse ondene omfatter for det første slike som skyldes moralsk klanderverdighet; som å kaste bort ens skjold eller flykte; for disse dårlige tingene skyldes feighet. Og å holde tilbake et pengetilskudd eller på annen måte behandle folk med urette i pengeforhold; for disse handlingene skyldes urettferdighet. Også å ha kjønnslig samkvem med forbudte personer, på feil tid eller på feil sted; for disse tingene skyldes tøylesløshet. Også det å tjene penger på en smålig eller lite ærefull måte, eller utnytte hjelpeløse personer, f.eks. de fattige eller de døde - hvorfra ordtaket "han ville plukket lommene til et lik"; for alt dette skyldes grådighet og ondskapsfullhet….. Også det å rose folk opp i ansiktet og fremheve uforholdsmessig en manns gode sider og se bort fra hans svakheter, og vise uforholdsmessig sympati med hans sorger når du er i hans nærhet og den type ting; alt dette viser at du er tilbøyelig til å være en smigrer. [1384a] …. Også å snakke uopphørlig om deg selv, skryte på seg og tilegne seg andres fortrinn; for dette skyldes skrytferdighet….

Det er altså mange ulike forhold som kan gi opphav til skamfølelse, slik eksemplene til Aristoteles viser. Og vi vil kunne være enige i at de fleste av hans eksempler også i dag vil kunne være skamfulle. Vi kan samtidig merke oss at Aristoteles i sin drøftelse ikke sondrer mellom hva som faktisk gir skamfølelse, og hva som bør gjøre det. Det er ikke sikkert at lurendreieren faktisk føler skam over å ha lurt den gamle damen til å kjøpe støvsugeren hun ikke trenger. Men han bør gjøre det, vil vi vel si: alle eksemplene til Aristoteles vil kunne gjøre at vi bør føle dårlig om oss selv. Og de fleste som skriver om skam i dag vil også være enig med Aristoteles: skam er en følelse som uttrykker en negativ vurdering av noe vi er eller noe vi har gjort.

Aristoteles er også oppmerksom på at vi kan føle skam når vi sammenligner oss selv med andre som vi har noe til felles med, og hvor vi føler kommer til kort:

En annen slags dårlig ting som vi føler skam over, er når vi mangler en andel i de ærefulle tingene som alle, eller nesten andre som ligner oss, tar del i. Med «ligner oss» mener jeg andre av samme rase eller nasjonalitet eller alder eller familie som oss, og generelt de som er på samme nivå som oss. Når vi er på nivå med andre, er det en skam å være, for eksempel, mindre velutdannet enn de andre; og slik er det også med andre fordeler: desto mer, i hvert tilfelle, hvis det sees på som vår egen feil:

Aristoteles går så over til å karakterisere selve skamfølelsen, og peker på noe som mange siden har fremhevet og ment er helt sentral for fenomenet skam: at vi gjerne føler skam overfor andre, men da primært overfor andre som betyr noe for oss:

Siden skam er et mentalt bilde av vanære, hvor vi krymper oss fra skammen og ikke fra følgene, og vi bare bryr oss om hva andre mener om oss på grunn av nettopp hvilke mennesker som har disse meningene, følger det at vi føler skam overfor mennesker som betyr noe for oss. Slike mennesker er: de som beundrer oss, de som vi beundrer, de som vi ønsker å bli beundret av, de som vi konkurrerer om, og de som har oppfatninger om oss som vi respekterer…. Og vi føler oss mer skamfulle hvis det skamfulle gjøres åpent, foran alles øyne. Derfor ordtaket "Skam bor i øynene." Av denne grunn føler vi oss mest skamfulle overfor de som alltid vil være med oss ​​og de som legger merke til hva vi gjør, for i begge tilfeller er øynene deres på oss. … Og vi skammer oss ikke bare i forhold til den faktiske skamfulle oppførelsen vår, men også over de synlige bevisene på denne oppførselen: ikke bare for eksempel på grunn av et faktisk samleie, men også av de synlige bevisene; og ikke bare av skandaløse handlinger, men også av skammelig snakk….. Og generelt føler vi ikke skam overfor de som har upålitelige oppfatninger (ingen føler skam overfor små barn eller dyr); og vi skammer vi oss ikke over de samme tingene over våre nærmeste som overfor fremmede, men overfor de første over det som fremstår som genuine feil, og overfor sistnevnte over hva som fremstår som konvensjonelle feil.

Her fremhever Aristoteles altså at det i skammen ligger et nedvurderende blikk, som vi gjerne tillegger andre - det vi kan kalle «skammens sosiale dimensjon», og som de fleste psykologer mener hører til skammens kjerne.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.