Et lite sosialt ubehag

- Småbarn med ikke-samboende foreldre

Hva gjør man med forskningsresultater som legger stein til byrden for fraskilte foreldre?

Et uventet forskningsfunn dukket frem på våre skjermer etter statistiske analyser av 995 førskolebarn og deres foreldre. De utgjør et representativt normalutvalg og tar del i en større langsgående forskningsstudie som heter Tidlig trygg i Trondheim. Det vi fant var at barn som hadde foreldre som ikke bodde sammen, uavhengig av hvilken grunn, hadde mangedoblet høyere sjanse for utvikling av psykiatriske diagnoser sammenlignet med førskolebarn som bodde sammen med begge biologiske foreldre (Wichstrøm, Berg-Nielsen, Sveen et al., 2011). For barn med ikke-samboende foreldre var sjansen for å få en ADHD-diagnose 6,5 ganger høyere, sjansen for atferdsforstyrrelse er 4,2 ganger høyere, depresjon 4,7 ganger høyere og angstlidelser 7,2 ganger høyere enn for barn som bodde sammen med begge biologiske foreldre. Og det spilte ingen rolle om steforeldre bodde med barnet.

Skal dette skrives om? Hvorfor skulle man gi nye bekymringer til fraskilte og/eller alene-foreldre? De har jo ofte flere økonomiske, sosiale og emosjonelle utfordringer enn konvensjonelle familier. Ved å skrive om et slikt funn, ville muligens ikke-samboende biologiske (ISB) foreldre kunne føle seg uthengt og mistenkt for å være dårlige foreldre. I hvert fall kan man tenke seg at forskningsresultatet kan gi grobunn for stigmatisering. Men på den annen side, det er vel heller ikke riktig å fortie forskningsresultater bare fordi de er ubehagelige?

Et motargument mot fortielse er at det kan faktisk være en fordel å vite om ens barn har en forhøyet risiko for utvikling av problemer, for da kan man gjøre noe forebyggende for å minimere sjansen. Flytte sammen med den andre biologiske forelderen er neppe løsningen, man får tro at det er gode grunner for at man går fra hverandre når barna ennå er i førskolealder. Men det er mange forhold som kan legges til rette for at et barn skal trives og utfolde seg hjemme, på skole og i fritid selv om ikke begge foreldre kan ta del i deres hverdagsliv.

Kan den forhøyede risikoen forklares med det at foreldre som bor alene har dårligere økonomi? I denne studien var økonomien ikke så utslagsgivende for ISB-foreldre at den kunne forklare fullt ut barnas økte risiko. Var det oppdragelsen til ISB-foreldre som var dårligere da? Nei, den var ikke dårligere enn andre samboende foreldre i henhold til observasjoner av foreldre barn-samspill som ble gjort. Hadde ISB-foreldre kanskje større psykiske belastninger? Nei igjen, ingenting tydet på det. Hadde det noe å si hvor mye barnet var sammen med den fraflyttede biologiske forelderen? Det har vi ikke undersøkt ennå.
Men da er det betimelig å stille spørsmålet igjen, er det noe poeng å spekulere mer omkring dette forskningsfunnet, hvis man likevel ikke har entydige svar? Det får leseren avgjøre, den som velger å lese videre. Faktisk er forskningsfunnet ikke så oppsiktsvekkende. Det samme har vært funnet hos eldre barn, det nye er at man finner det så tidlig. Allerede før barna har begynt på skolen har noen utviklet alvorlige psykiske vansker, og det er mer sannsynlig at de har alene-boende foreldre.   
Et samfunnsproblem?
Funnet reiser noen grunnleggende spørsmål: Hva er forutsetningene for at et barn skal ha en god oppvekst? Hva trenger et barn for å utvikle seg optimalt i forhold til sitt potensiale? Er det bare den enkelte forelderens ansvar? Hvorfor er den såkalte tidsklemmen verst i en fase av livet hvor det er størst sannsynlighet for at den kan ha skadelige effekter – nemlig på barna? Hvordan legger vi til rette for at det skal bli mindre stressende for barnefamilier?  Og hvor mye bestemmes den tilrettelegging man forsøker av politisk ideologi eller av faktisk kunnskap og evidens? Disse spørsmålene berører ikke bare ISB-foreldre. Vi alle bør være opptatt av at småbarn får det de trenger for å kunne utvikle seg til å bli fremtidens trygge samfunnsborgere som utfolder seg og bruker sine muligheter, ikke bare til gagn for seg selv og egen familie, men også for andre. Det er menneskelig miljøvern.

Omfang
Det er ikke lett å lage estimater på hvor mange barn som opplever foreldrebrudd siden det ikke finnes offisiell statistikk på brudd mellom samboende foreldre i Norge. Halvparten av førstefødte barn fødes utenfor ekteskap. Samboende foreldre går oftere fra hverandre enn gifte foreldre. Man antar at årlig opplever ca 20.000 barn at deres foreldre flytter fra hverandre (Thuen, 2014). Hvis denne trenden fortsetter, vil 360.000 barn i Norge oppleve foreldrebrudd innen de fyller 18 år. I 2012 var det 1.118.200 barn under 18 år i Norge (Statistisk Sentralbyrå, barn og unge, 2012), det skulle tilsi at minst hvert tredje barn vil oppleve minst ett foreldrebrudd. I tillegg kommer de barn som ikke har opplevd brudd, men har levd bare med en forelder siden fødsel. Gitt vårt og andres forskningsresultater, går denne statistikken ikke i barnas favør. Man kommer ikke utenom å konstatere at de voksnes behov og interesser for partnerbrudd eller en ny partner kan bidra til en økt risiko for barns psykiske helse.

Steforeldre uten betydning?
Hvorfor spiller det ingen rolle om steforeldre bor i hjemmet? Den mest nærliggende forklaringen kan være barnas lave alder. I vår studie var barna fire år. Steforeldre hadde kanskje ikke rukket å knytte så tette bånd til barnet ennå, det ville trolig sett annerledes ut om barna var eldre. Norsk demografisk forskning viser at en biologisk far som er samboende, men ikke gift med biologisk mor til barnet/barna, investerer mindre tid og emosjoner i sitt/sine barn enn en gift far (Reneflot, 2010). Samboerfedre er også mindre villige til å befeste forholdet gjennom å gifte seg og på den måten styrke båndene til barna sine enn sine kvinnelige partnere. I tillegg er samlivskvaliteten lavere hos samboere enn gifte, og menn i lavkvalitetssamliv er mer nølende til å investere i barna sine hvis de frykter at de ikke kommer til å bo sammen med dem hele barndommen igjennom, sier Reneflot (2010). Da er det nærliggende å trekke den slutning at også samboende stefedre investerer mindre i sine barn enn samboende biologiske fedre. Uansett, mye tyder på at de relasjoner som betyr mest for små barn, er de hvor det emosjonelle båndet er sterkt. Et lite barn trenger ikke bare en forelder eller foreldererstatning som er tilstede og gjør de riktige tingene, men en som er emosjonelt knyttet til barnet, som er opptatt av det, tenker på det, føler med det og er berørt når det ikke går bra.

Tøffere å være prisgitt én forelder i hverdagen?
Én forelder har det tøft alene med småbarn. Man blir lettere isolert, det er ikke så lett å holde på et nettverk. Det er kvinner som påvirkes mest av samlivsbrudd (Reneflot, 2010) og de fleste førskolebarn som opplever foreldrebrudd, blir boende hos sine mødre. Våkenetter og barnets sykdommer må bæres alene i tillegg til alle de andre familie- og forsørgerforpliktelsene. Man blir gående ensom med tvil og bekymringer om riktig oppdragelse og barnets utvikling, kanskje er det heller ingen voksne å dele de mange små hverdagsgledene man har i samvær med et lite barn.
Generelt er det påvist at foreldrebrudd dobler risikoen for en lang rekke psykiske og sosiale problemer hos barna. Og risikoen vedvarer til barna selv er blitt godt voksne. Skilsmisse eller tap av foreldre i barndommen minsker også sannsynligheten for høyere utdanning og øker sjansen for å få barn tidlig og utenfor samliv. Og kanskje overraskende for noen så ser det ut til at førskolealder er en ekstra sårbar periode for foreldrebrudd med tanke på senere utdanning (Reneflot, 2010). Man kan spekulere på om ikke småbarn som opplever foreldrebrudd og ikke forstår noe av det annet enn at en forelder er blitt borte, kan bli mere utrygge i sin tilknytning (se artikkel om tilknytning i dette nummeret), noe som gjør et barn mer sårbart for motgang og skuffelser senere i livet. En slags indre forventning kan oppstå: «De jeg er glade i, er ikke til å stole på likevel.»

Alle har vi dårlige dager, også som foreldre, og det er få av oss som med hånden på hjertet kan påstå at man ikke har hatt øyeblikk sammen med ens barn hvor man var glad for at ingen hadde innsyn. Men er det to foreldre i hjemmet, så har barnet alltid en annen å gå til når den ene forelderen ikke oppfører seg optimalt, er stresset, irritabel eller sliten. Således er barnet ikke på samme måte prisgitt en enkelt forelders humør, luner eller irrasjonalitet, men har et alternativ i hverdagen, en annen forelder hvis atferd kan korrigere den som har en dårlig dag.

Mange nære voksne
En annen nærliggende forståelse av den økte risikoen for barn med ISB-foreldre er at små barn trenger tid fra flere voksne som har tette emosjonelle bånd til barnet. Én forelder som er alene i hverdagen med ett eller flere barn har naturlig nok mindre tid til den enkelte enn to foreldre. Og med en manglende bemanningsnorm i våre barnehager, er det neppe mye tid voksne har til hvert enkelt barn der heller. Dessuten har de fleste ansatte i barnehage ingen mulighet til å danne så nære emosjonelle bånd til småbarn som kanskje er en forutsetning for at relasjonen skal bli nærende nok. Et barn trenger stabile, primære omsorgsgivere, men det trenger også flere voksne, som kan kompensere for begge foreldre – alle kommer vi til kort, særlig som foreldre, fra tid til annen. Det kan være en bestemor, en onkel, en hyggelig nabo som kan tilby tid og oppmerksomhet, har en åpen dør og boller i ovnen. Våre kjernefamilier er nok ikke det optimale utgangspunktet for at et barn skal utvikle seg til å bli en person med trygghet og visshet om at flere bryr seg. Kanskje tunet fra det gamle bygde-Norge slett ikke var så dumt sett fra barnets øyne, hvor det hadde mange nære relasjoner, mor og far og mange søsken var i huset, bestemor og bestefar var alltid hjemme i kårstua over tunet og på den andre siden av potetåkeren var tante, onkel og søskenbarn.

Det finnes et afrikansk ordtak: «It takes a whole village to raise a child».

Turid Berg-Nielsen

Produkter

Dyade 2015/01: Ensom eller tosom?

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2019 utgivelsene

1/19: Vesten vs. Resten 

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.