Turid S. Berg-Nielsen
En krakelering av selvfølelsen er smertelig, men kan også gjøre en mer ydmyk og realistisk i møte med en skjebne man ikke rår over.
Den eldre livsfasen innebærer store fysiologiske, motoriske, og kognitive endringer. De er sjelden velkomne i vår ungdomsfikserte, vestlige kultur. Derfor rammer aldersendringer og kan slå sprekker i mangt et selvbilde.
Det finnes ikke mange større forskningsstudier om hva som skjer med selvfølelsen i høy alder. De som foreligger, kommer fra andre land og har noenlunde samme resultat: Selvfølelsen stiger gradvis gjennom voksenlivet, før kurven dreier langsomt nedover etter ca. 65 (Orth, 2010). Jo eldre man er – inntil en viss alder – desto mer selvfølelse har man. Selvfølelsen er høyest når man er i 50-årene. Da når mange toppen av karrieren og sitter i posisjoner som gir makt og status. Dessuten er familieforhold som regel mer stabile, barna har flyttet ut og det er mindre press på prioriteringer mellom familie og arbeid.
I USA finner man at individuelle faktorer som helse, inntekt og utdannelse betyr mye for selvfølelsen etter pensjonsalderen. Jo høyere og bedre de tre faktorene er, desto lenger holder selvfølelsen seg også etter 65 (Orth, 2010).
Reorientering
Den vanligste definisjonen av selvfølelse er at den baserer seg på en opplevelse av å få til eller være noe på de livsområder som er viktige for en. Nøkkelen til å bevare en rimelig god selvfølelse i alderdommen forutsetter derfor en reorientering av hva som er viktig. Man får det vondt som eldre hvis man ikke har funnet andre livsområder som er viktige enn jobb, sportsbragder og utseende, for det er ikke på disse områdene de fleste utmerker seg etter 70. Eldre kvinner ser ut til å greie en slik reorientering bedre enn menn. Selv om menn gjennom hele voksenlivet frem til pensjonsalder gjennomgående har høyere selvfølelse enn kvinner, daler selvfølelsen til menn mer enn hos kvinner etter pensjonsalder. Det er kanskje naturlig. For det er godt dokumentert at menns selvfølelse i større grad enn hos kvinner er tuftet på prestasjoner, mens kvinners selvfølelse er mer knyttet til relasjoner. Og det fortsetter inn i pensjonsalderen: eldre kvinner har flere omsorgsoppgaver for familie og venner enn eldre menn, kvinnene er mer sosiale og gjør mer frivillig arbeid. Eldre menn er mer engasjert i sportslige aktiviteter og fortsetter gjerne med deltidsarbeid.
Hvor er det best å være eldst?
Studier fra andre land enn USA viser at nedgangen i selvfølelse etter pensjonsalder, varierer. I en nederlandsk studie forble selvfølelsen etter pensjonsalder ganske stabil frem til 80-årene (Bleidorn, 2018). I Tyskland var selvfølelsen også mer stabil etter 70, og gikk ikke så mye ned som i USA. Dette kan muligens skyldes bedre eldreomsorg og helsetjenester i disse landene enn i USA. Interessant er en studie fra Japan (Ogihara, 2019) som undersøkte eldre over tid inn i 70-årene. Der fant man ikke den samme nedgangen etter pensjonsalder som i Vesten. I den japanske kulturen har man stor respekt for den klokskap og livsvisdom eldre har. Eldre blir også i større grad boende hos familien som tar vare på dem. Det er tankevekkende at lav selvfølelse hos eldre ikke bare er resultat av naturlige aldersendringer, men også er kulturelt bestemt.
Hva betyr mest for selvfølelsen i høy alder?
Det kom frem i en tysk forskningsstudie at det som var aller mest ødeleggende for selvfølelsen hos eldre over 70, var opplevelsen av å bli avhengig av andre - ikke å greie seg uten hjelp (Wagner, 2015). Også det å miste selvstendighet og kontroll over kroppsfunksjoner (balanse, inkontinens, muskelsvinn) er noe som i stor grad preger eldres selvbilde (Kunzmann, 2002). Etter det å miste selvstendigheten kom helsen som en faktor. Én diagnose betyr ikke nødvendigvis så mye, men to eller flere rammer selvfølelsen betydelig. Etter selvstendighet og helse kom betydningen av sosiale relasjoner. Det er kjent at eldre som lever i gode ekteskap har bedre selvfølelse enn de som lever i dårlige. De som lever i gode ekteskap, har imidlertid også nedgang i selvfølelsen etter pensjonsalder. Det er særlig de relasjonene som gir en følelse av tilhørighet og å føle seg inkludert som nærer selvfølelsen hos eldre (Denissen, 2008). God selvfølelse er dessuten i stor grad forbundet med ikke å føle seg ensom (Carstensen, 1995).
Konklusjonen er entydig: Det er viktig å holde seg sosialt aktiv og pleie de nære relasjonene. Dette gjelder også langt inn i 80- og 90-årene. Röhr (2020) undersøkte de som var eldre enn 85 og fant at jo dårligere det sosiale nettverket var, desto større ble også det kognitive forfallet. Å være sosial holder åpenbart også hjernen i trim.
Heldige besteforeldre
Av alle relasjoner er det kontakt på tvers av generasjoner som betyr mest for selvfølelsen (Kaufman, 2003). Ikke bare barnebarn, det kan også være barn i utvidet familie eller barn av venner eller naboer. Det er mangt et barn og ungt menneske som kunne trenge en klok og innlevende voksen å gå til. Det gir mening i tilværelsen å være i en posisjon hvor noen trenger deg. Eldre som har glede av å være sammen med sine barnebarn, rapporterer at de føler seg yngre og er særlig opptatt av å leve lenge for å kunne være til stede for dem. I en australsk studie viste det seg at de eldre som tilbragte en dag i uken sammen med barnebarna, gjorde det også best på kognitive tester (Burn, 2014). Det kan tyde på at eldre både lærer noe og skjerper seg litt i samvær med yngre generasjoner.
Selvet endres
Man skal ikke undervurdere betydningen av en god selvfølelse, og hvordan mangelen på den kan føre til et tilbaketrukket liv med nedstemthet og bekymringer. For noen er livet nærmest gjennomgående en kamp for å bevare en akseptabel selvfølelse. Man er f.eks. villig til å ofre gode relasjoner hvis de ikke bekrefter det selvbildet man ønsker å ha. Hvor mye kan da ens selvfølelse tåle av alderdommens svekkelser - muskelsvinn, kognitiv reduksjon, kroppslige plager og aldersrelaterte sykdommer? I tillegg kommer en pensjonsordning som i stor grad fører til marginalisering av eldre, ved å gjøre det ulønnsomt for mange å fortsette med deltidsarbeid etter pensjonsalder. Man er ikke lenger ønsket som bidragsyter. Alderdommen er ikke et godt sted å være for narsissister.
Siden ikke alle eldre blir deprimert, kan man spørre seg om det ikke skjer en ytterligere reorientering hos eldre i tillegg til å finne andre områder i livet som kan være viktige. Kanskje er det slik at det å ha en god selvfølelse i seg selv blir mindre viktig enn det engang var? Denne refleksjonen kan oppleves befriende. Erkjennelsen av egen forgjengelighet fører til at det ikke betyr så mye å bli bekreftet av andre. Selvet skal jo dø snart og da blir man jo uansett glemt. Tanker om hva man er eller har gjort, blir da mindre vesentlig. I stedet tenker man mer på hva som blir igjen etter en. Svært få har utført bragder som ikke er glemt lenge før hundre år er gått. Men det vi nesten alle etterlater, er minner, erfaringer, tanker eller noen spor i sinnet hos de vi møtte på vår vei.