Aldri slutt
Det tar aldri slutt: Som barn og tenåringer skammer vi oss over våre foreldre, så over oss selv, over det vi har gjort, og ikke gjort, og til slutt over egen aldring.
Kropp og aldring kan være forbundet med psykologisk smerte, skam og sjenanse. Kroppen forfaller, man er mer utsatt for sykdom, har dårligere balanse, kanskje svekket hørsel osv. Utseendet endres, huden mindre stram, håret gråere eller borte. Yngre kvinner og menn man synes er attraktive, mener ikke det samme om en selv.
Enkelte synes å mene at aldringen kan være grei nok bare vi inntar den riktige holdningen. Psykologen Sissel Gran skrev i Morgenbladet om hvor imponert hun var over en kvinne på 76 år som sa at hun «for noen år siden» hadde lagt sex og all mulig forfengelighet «på hylla». Gran kommenterte at hun «synes denne kvinnens holdning er viktig å formidle, ikke minst fordi den er uten skam.» En sterk kontrast til disse utsagn er Thor Åge Bringsværds “Mens jeg har dere her”: “Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre.” I et evolusjonsperspektiv hevder noen at menn tåler aldring bedre enn kvinner: Reproduksjonsmessig går kvinner “ut på dato”, ikke menn. Andre fremhever at kvinner nettopp fordi de skal bære slekten videre, er sterkere og derfor lever lenger.
Å ha en yngre partner omtales ofte positivt, men kan være sammensatt: Man er alltid eldst, og minnes ofte om det, ikke minst kroppslig. Er aldersforskjellen stor og forholdet relativt nytt, kan det by på utfordringer å tilpasse seg tempoet, bokstavelig talt, til en yngre omgangskrets. Man kan bli forlegen, føle seg utilpass og utenfor, være en som kommer til kort.
“Undersnakket”
Siden en del kroppslige aldringsprosesser er forbundet med skam, er de ofte «undersnakket». Vi holder alderdommens mindreverdsfølelser for oss selv, kanskje i et fåfengt håp om at ingen da legger merke til dem. Bringsværd kommenterer: “Jeg har lest et sted at [alt som feiler oss] er nettopp det gamle venner - virkelig venner - gjerne snakker sammen om.” Temaene er skambelagte; eksponering fordrer tillit.
Acem Senior har utarbeidet tre refleksjonsgrupper som kan hjelpe en til å verbalisere hvordan aldring erfares. En av disse er kalt “Life is a losing game” - Når barnebarna løper fra meg på ski. Innledningen sier: “[V]anligvis kjennes det bedre å reflektere over sine tanker, uro og bekymringer med andre. Skammen og frykten for hva som kan foregå i kroppens skjulte gjemmer har mindre makt hvis vi snakker om den.”
Acem Senior er en forening for Acem mediterende og andre interesserte over 60 år. Acem Seniors tre refleksjonsgrupper inviterer til å tenke gjennom utfordrende sider ved det å bli eldre.
Det lakker og lir - Refleksjonsgruppe om døden har konkrete spørsmål om hva man tror døden innebærer, hvordan man vil forholde seg når man vet det er slutt, tanker om begravelsen, nekrologer osv.
Temaet for en annen refleksjonsgruppe er Seniorfasens muligheter og utfordringer. Spørsmålene gjelder hvordan innrette sitt liv slik at livets tredje fase kan bli så berikende som mulig. Spriket mellom opplevet og virkelig alder er ett av temaene.
acemsenior.no gir mer informasjon.
Acem Seniors refleksjonsgrupper stilles spørsmål som helt konkret spør inn til skammen; her følger noen eksempler fra refleksjonsgruppen Life is a losing game:
Hvordan er det for meg at kroppen eldes og fungerer dårligere?
...Hvordan er det å se seg selv i speilet og se at jeg er blitt eldre, eller legger jeg ikke merke til det hos meg selv, bare hos jevnaldrende (jøss, hvor gamle de er blitt!). Hvor mange speil har du evt fjernet der du bor? Har du tatt bort speil på soveværelset?
...Er jeg sjenert eller føler skam over den aldringsprosess kroppen gjennomgår? Er mitt forhold til fellesdusj, å vise meg i badedrakt mv endret? Kler jeg meg annerledes nå enn tidligere hvis jeg skal på treningsstudio o l? Hvordan føler jeg overfor det å være sammen med andre og gjerne yngre aldersgrupper når jeg er i treningsutstyr?
Erfaringen er at refleksjonsgruppene relativt raskt opparbeider en trygghet. Man er felles om å ville dele, men også om det å føle sjenanse og skam rundt temaene.
La skammen få det siste ord
Å bli alvorlig syk kan vekke mange følelser. Man kan bli bitter, føle seg som taper, en som trakk feil lodd i gen-lotteriet, eller man kan ta det som det er. Før eller senere er det slutt, og sykdom vil for de fleste eldre være en del av avslutningen.
Sykdom kan også utløse sjenanse. Man føler seg lite presentabel, er svak, sliten og belastet, fremstår ikke som den man gjerne ville. Enkelte alvorlig syke og døende vil ikke ha besøk eller avgrenset til en veldig liten krets. Man vil ikke bli sett, eller husket slik.
Om enn aldri så forståelig, kan det å avslå besøk oppleves som en avvisning, og “nei’et” kan bli det siste man sier til den som kanskje har vært en livslang venn eller bekjent. Samtaler under alvorlig sykdom eller ved dødsleiet kan ha et alvor og en oppriktighet ved seg som ikke er så tilgjengelig i hverdagen. Det kan være en anledning til å ta farvel og takke for alt det gode man har hatt sammen, både for den syke og den besøkende.
Et nei til kontakt kan være å la ens skam få det siste ordet.
Monument eller forsoning
Negative selvbilder og underliggende skamfølelser kan sent i livet skape sterke behov for å kompensere: Gjøre noe stort, få til noe, ett eller annet som veier opp, å være stolt over, vise frem. Samtidig er det kortere tid å gjøre det på. Enkelte, kanskje særlig menn, kan kommer inn i en «monument-fase», ett eller annet skal stå der, en flott hytte, en virkelig fin bolig. Det skal ses at man er eller var noe. Andre fanges av, at de virkelig skal gjøre et økonomisk kupp, vise at de sannelig kan tjene penger, og blir veldig opptatt av å skulle investere ordentlig «smart». Undertiden kan det resultere i en uforsiktighet, at man tar for store sjanser i forhold til sin totale økonomi, og dermed, stikk mot hensikten, sitter skamfull tilbake med mindre enn før.
En alternativ holdning er forsoning. Det handler, slik Are Holen skriver i Dyade 4/17: “ ikke om å godta nederlag, men om evne til omstilling, det å justere indre og ytre bestrebelser til situasjon og mulighet samtidig som man i rimelig grad beholder selvfølelsen. … Det handler om å erstatte eventuelle forventninger og forhåpninger med realisme. Krenkelse og forsoning står her i et motsetningsforhold til hverandre.” Livets avsluttende fase kan gjøre forsoning og forholdet til egen skam til den sentrale utfordring: “Når en person ikke forsones med seg selv, innebærer det gjerne at vedkommende sterkt misliker eller skammer seg over sider ved seg selv og har en uttalt mindreverdsfølelse… Gjennom forsoning blir intense følelser mildnet; man gir seg selv større aksept.”
