Uendelig stor - uendelig liten
Å være religiøs rommer så meget, fra en personlig gudsrelasjon til å tenke at vår eksistens rummer noe hellig, transcendent eller overordnet. Typisk vil troen rette seg mot noe større og respektinngytende der man selv er liten. Ofte betones det overskridende, det uendelige, det som favner alt, ser alt, er fullkomment, bestandig og uforgjengelig. Det dreier seg om dimensjoner svært forskjellig fra det menneskelige og materielle, der alt er begrenset, ufullkomment, sårbart, forgjengelig og dødelig. Kontrasten kan gjøre veien kort til litenhet, selvforakt og skam.
Jeg har tid til alle, jeg!
Den tidligere norske biskop og politiker Per Lønning skal ikke ha vært sterkt plaget av å undervurdere seg selv. En stortingsrepresentant fortalte en kollega at Lønning av og til snakket med Gud i enerom. Kommentaren var: Jeg håper også Gud får sagt noe!
Satireprogrammet Hallo i uken hadde stor moro av tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks tendens til å sette seg selv i sentrum. Bondevik mottok en telefon: “Hallo, det er statsminister Kjell Magne Bondevik!” - “Så fint, dette er Gud. Har du anledning til å snakke litt med meg.” - “Jada, jeg har tid til alle, jeg!”
Den guddommelige eller transcendente dimensjon står for et klarsyn. Mennesket kan ikke gjemme seg for det hinsidige. Anerkjenner man en slik side ved tilværelsen, vet noe i en at man må gi opp sin eksistensielle gjemmelek. Man blir sett som den man er.
I et religiøst perspektiv er det lett å forstå kristne og andre religioners forestilling om synd og skamfullhet. I lys av en uendelig klarhet blir alt som mangler så tydelig. Ingen religioner fremstiller mennesket som fantastisk. Den som vil nærme seg en hinsidig dimensjon, må ut fra alle religioner ta utgangspunkt i hvem man er; et begrenset menneske som søker å ta del i noe overskridende.
Den kristne tankegang kan dra det langt. Man kan bli så uendelig liten, ufullkommen og skrøpelig. Ens synder får så stor plass, ens muligheter til å endre slik at det teller i en metafysisk sammenheng, sees innenfor lutheranismen nærmest bort fra. Også katolisismen tillegger menneskets egne gode handlinger begrenset vekt. Det kan nærme seg en psykologisk definisjon av skam: Det som grunnleggende er uopprettelig galt med en selv.
Kanskje skiller enkelte religiøse utlegninger ikke tilstrekkelig mellom ydmykheten som mennesket kan trenge for å endre på sitt forhold til det overskridende, og skammen eller selvforakten. Den siste kan lett lamme mer enn å hjelpe. El Grecos maleri St Jeronimos Anger med en kjærlighetsfull og hengivne troende kan tydeliggjøre forskjellen.
Å se sine egne svakheter behøver ikke bety at man skammer seg; men at man ser seg som den ufullkomne person man er. En ro og inderlighet i en nær hengivenhet både til seg selv og til Gud. Man forsøker ikke å komme bort; mer en avstandsløs ydmykhet uten pretensjoner, kunstighet eller benektning. Å være en synder behøver ikke være noe man skammer seg over, mer erkjenner som en realistisk posisjon. Det sentrale i El Grecos maleri er den kjærlighetsfulle henvendelse; bildet viser ikke så mye skam, og kanskje heller ikke så mye anger.
Skamforlatelse
Katolikkenes skriftemål har bestått gjennom århundrer. Man snakker om det man har gjort galt og er skyld i. Ofte er skam involvert - hvem er jeg, som kan handle så galt? Man mottar instrukser for hvordan man kan gjøre opp for seg og få syndsforlatelse. I den selvbiografiske bok “Father Joe” av den satiriske forfatter Tony Hendra skildres hans livslange relasjon til benediktinermunken Joe. Her møter leseren den gode skriftefar som ikke bare tilgir Tonys synder, men også formidler en romslighet, toleranse og godhet for menneskets ufullkommenhet. Det kunne kalles skamforlatelse.
Problemet er at de som skal ha denne befriende evne til å forlate ens synder, må besitte en viss autoritet. Man må tro på at de har den nødvendige kraft. Med kirkens svekkede autoritet kan det være vanskeligere. Mange vender seg i stedet mot det voksende terapimarked.
Ateisme - en lettelse
Flere anglo-amerikanske forfattere er kalt de nye ateister: Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Daniel Dennett og Sam Harris. De er pågående i sin argumentasjon og til dels latterliggjørende overfor religion. Mange offentlige personer inntar det samme ateistiske livsperspektiv, om enn i en mindre aggressiv form. Den israelske suksessforfatteren Yuvel Navah Harari (forfatter til bogen “Sapiens” m.fl.) tilkjennegir i sine utgivelser en ateistisk grunnholdning. Religion er bare nok én av menneskehetens mange idéer, et påfunn uten substans, en konstruksjon for å ivareta makt eller en illusjon om en mening med tilværelsen. Som Richard Dawkins sier det: "We are all atheists about most of the gods that societies have ever believed in. Some of us just go one god further."
Ateismen rummer en psykologisk dynamikk, som er knyttet til skam. Å oppheve religion, Gud eller transcendentale dimensjoner er å fjerne et speil for sin egen litenhet, syndighet, feilbarlighet og skamfullhet, en slags religiøs shame dumping. Man opphøyer det enkelte individ til et absolutt gode, en siste og grunnleggende verdi, mens det hellige nærmest blir detronisert. Individet står der i stedet i en slags opphøyet skamløshet.
Sinnet mot religionen inngår i et mer generelt autoritetsopprør. Uten det hellige blir det også mindre å skamme seg over. Tony Hendra beskriver i Father Joe, hvordan han som ung i en årrekke var overbevist om at hans fremtid lå i Benedictinerordenen, inntil han plutselig som elite-student på Cambridge mistet troen. I stedet kastet han seg inn i en flere årtier lang tornado med uttalt selvdestruktiv livsstil med misbruk av alkohol og stoffer der han produserte rablende satir hvor blasfemi var et sentralt mål - å latterliggjøre alt det han tidligere hadde følt var hellig og urørlig. Først sent går det opp for ham, hvordan han først og fremst har forsøkt å flykte fra seg selv. Å snakke stygt om og latterliggjøre alt som kunne smake av det hellige, ble en måte å forsøke å gjenopprette en indre balanse.
De skitne voksne - de rene barn
De prektige har det alltid være mange av; fariseerne, prestene, profetene, samfunnskritikere, som ofte har sterke og store forestillinger om seg selv. I vår tid er det kanskje spesielt mange av dem, demokrati og internett tilbyr en storplattform for refserne.
Verden har et klimaproblem. Man kan diskutere årsaker og botemidler, men utfordringen er der, og den er alvorlig. Høyresiden har vært på etterskudd og har så langt tapt ikke bare klimasaken, men nærmest en ungdomsgenerasjon. Den svenske tenåringen Greta Thunberg krystalliserer mange av de krefter som gjør seg gjeldende. Hun har flere budskap, i hvert fall to: Hør ikke på meg, men på vitenskapen. Det skal blottstille dem som tar standpunkt ut fra følelser og “ikke tror på klimaendringene”. Et annet perspektiv fra Thunberg er How dare you - ta fra meg ungdommen min osv. Begge anklager spiller på skam.
Ingen kan bebreide et ungt menneske at hun engasjerer seg for en bedre verden. Det interessante er hvordan hun brukes og blir et symbol og objekt for virkelig sterke krefter. Hennes kvalifikasjon er ikke fagkunnskap, men en slags uskyldig, ikke skambelagt ungdom som kan få de voksne til å føle på sin klimaskam, med en indignasjon som tar anklagen helt ut: Dere har ødelagt mitt liv og fremtid. Kanskje fylles nå et religiøst vakuum av en svensk Jeanne d’Arc som reiser fanen.
Psykologisk kan for noen klimaanklagen representere en lettelse. Den diffuse og uhåndterlige indre skammen blir så håndgripelig. Det er ikke meg, men mine handlinger, som er problemet. Å reflektere over de psykologiske sider ved et intenst samfunnsengasjement, er ikke å devaluere sakens alvor. Men skal miljøarbeidet ha bærekraft, må det også forstås.
