Twitter: The medium is the message
Å dra skamkortet kan være effektivt, men som tidligere påpekt også splittende og konfliktskapende. Vil man eskalere konflikt i en polarisert og irrasjonell verden, er åpen eller kamuflert skamstempling en sikker løsning. Da går man fra å diskutere sak til en debattform der den andre blir uverdig, irrelevant, ikke noe å lytte til.
Den canadiske medieforsker Marshal McLuhan sa på 1960-tallet at “the medium is the message”. Hans fokus var hvordan TV-mediet trivialiserte. I dag har Twitter-meldingenes knappe form fremmet den hardtslående, kritiske og polariserende debat. Sterke emosjoner og utskjelling krever ikke mange tegn. Skjells- og bannord er typisk korte; de skal kunne skrikes!
Offentlige skamorgier
Enkle og endimensjonale forklaringer er fristende, men farlige. Kunstnerspiren Adolf Hitler ble avvist på kunstakademiet i Wien av jødiske professorer. Det er forstrukket å forklare Holocaust med den skamfulle bitterhet han da kan ha følt; men perspektivet gir muligens et ørlite bidrag.
I London fikk gatevolden i 2017 nye dimensjoner med syre mot ansikt og bruk av kniv for å vansire. Politiet forklarte det delvis med de sosiale medier. Å bli uthengt der i all offentlighet vekker en skam som bare drastisk gjengjeldelse kan gjøre bot for.
Skamfølelse er å forakte seg selv. Å vende den ut er å forakte andre. Jo mer ubevisst og kraftig den indre skam er, desto sterkere og mer tøylesløs kan den utadrettede forakten bli. Å forsøke å roe ned gjennom argumenter kan være en misforståelse. Man ønsker egentlig ikke å komme til enighet.
Moderne profesjonelle medier dyrker shame dumping: Alt kan kritiseres. Alle som når høyt opp, kan rives ned. En stor andel moderne journalister er ikke religiøse. Men de avspeiler en kristen tradisjon med å se oss alle som syndere. Hensynsløsheten kan rettferdiggjøres i pressens avdekkende rolle og i et sosialistisk perspektiv der de “andre” er klassefiender.
De sosiale medier drar skamnivået ytterligere ned. Facebook styrker et fasadeliv med et image av alt som går bra og ser vellykket ut. I diskusjoner kan det politisk korrekte sikre mot skam, men gi en forenklet, predikerbar og uinteressant debatt. Motsatsen er den intense negativitet i mange utspill i sosiale medier. Kommentarsporene kan være helt skamløse. Noen politikere setter nye grenser for hva man kan tillate seg å si om motstandere. Man venner seg til en samfunnsdebatt på et høyt lydnivå der til dels uerkjente skamakser er sentrale.
Den politisk ukorrekte som henges ut av pressen, settes i en moderne gapestokk. Pressefolk som kritiserer Donald Trumps uendelig nedsettende omtale av andre, kan ha mer til felles med ham enn de liker å vedkjenne. Det sinne som bærer frem Trump, næres av en presse som hevder å være nøytral, men som i stedet ofte er partisk og derfor kan oppleves undertrykkende.
Det har vokst frem en anti-elitisme blant velgerne. Folk er lei av å bli snakket ned til og bli fortalt at de nærmest bør skamme seg for sine primitive standpunkter. Noen danske tidligere sosialdemokratiske velgere sa det slik: Først pisser de på oss, så sier de vi stinker.
Fra skamargumentasjon til hatretorikk
I flere debatter der kristne tar del, brukes brennemerking av motstanderne. Når det norske Kristelig Folkeparti trekker skamkortet abortdebatten og bruker uttrykk som “sorteringssamfunnet”, blir veien fra skamspråk til hatretorikk kort.
Den amerikanske antiabort-aktivisme går lenger. Men amerikanere har også en viss evne til å ta igjen. En amerikansk avis brakte en reportasje fra en abortklinikk der man måtte ha tre avtaler for å avslutte et svangerskap. Abortmotstanderne ventet utenfor og blokkerte for at Sarah og hennes partner Ruben kunne komme inn på klinikken. Sara forteller: “One particularly vile woman screamed over and over that I was a murderer. I couldn’t take it, so I walked directly up to her and screamed in her face, ‘My baby is already dead! How dare you!’”
Fra skam til Pride til skam
Pride er ikke en tilfeldig valgt betegnelse: Homoseksualitet var ulovligt i Norge inntil 1971. Fra å skamme seg over sin seksuelle legning, kan man nå åpent og med stolthet bekjentgjøre hvem man tiltrekkes av. Men veien fra skam til toleranse kan være vanskelig.
I 2019 bar flere deltagere i Pride Paraden i Oslo masker med bilder av lederen for Kristelig Folkeparti i protest mot at han hadde valgt ikke å delta fordi det for ham ikke kjentes naturlig. De som bar maskene, kan ha blitt så krenket at de ikke engang hørte etter hvorfor han ikke deltok. I stedet for å respektere hans selvstendighet, i likhet med å akseptere åpen homoseksualitet, valgte man mobbingen.
