– Beatles var høflige gutter. En gang, da en gammel dame kom inn i foredragssalen, reiste en av Beatles seg for å gi henne sin plass. De sang aldri noen av sangene sine i salen, men de spilte av lydbånd noen ganger. George spilte sitar. For øvrig forstyrret de ikke for oss andre. De fulgte stort sett opplegget, forteller Per Gunnar Fjeld.
Per Gunnar Fjeld intervjuet av Svend Davanger
Mens Beatles' meditasjonspraksis skapte avisoverskrifter verden over i 1967-68, hadde miljøer i Norge allerede vært i gang med meditasjon i flere år. I 1959 ankom Maharishi første gang London, året etter holdt han foredrag i Oslo. I 1964 leste den 26 år gamle gullsmeden Per Gunnar Fjeld et intervju om meditasjon i Aftenposten. Han lærte deretter å meditere. I 1968 var han på retrett hos Maharishi i Rishikesh i India. Hit ankom Beatles litt uti retretten.
– Jeg kjente jo til dem på forhånd, forklarer Per om Beatles. – Jeg var mest vant til klassisk musikk. Men jeg likte Michelle, Help, og enkelte andre. Jeg var ikke opptatt av tekster. Jeg har hørt på dem etterpå. Klassikerne deres liker jeg. Men jeg skjønner ikke tekstene. Synes musikken er god.
– Jeg så Beatles hver gang det var forelesning, og til alle måltider, forteller Per om retretten i India. – De var godt integrert. Jeg hadde bitte litt kontakt med dem. De hadde litt problemer med en båndopptager. Men jeg hadde en sånn «av-og-på knapp» som de manglet, så de fikk min. Og jeg snakket en del med Mike Love fra Beach Boys. Han hadde elegante klær!
– Ellers så jeg ikke så mye til dem. Hvis Paul nå sier i et intervju at de mediterte to pluss tre timer daglig, stemmer nok det. Beatles reiste da vi andre flyttet retretten opp til fjellene i Kashmir. Den morgenen var de borte.
– Totalt tror jeg vi var rundt 80 deltagere på retretten. Kanskje 84? Det er et hellig tall! De fleste av oss kom sammen, vi ble hentet med buss på flyplassen i New Dehli.
– Jeg snakket med svært få i løpet av retretten, forklarer Per. – Det er min natur – jeg har vært mye alene. Jeg lyktes ikke så godt i engelsk på folkeskolen, det var litt traumatisk for meg. Jeg snakket bitte litt med Mia Farrow, fordi hun ble opptatt av en hundevalp.
– Så oppholdet i Rishikesh var heller ikke så enkelt for meg, alt foregikk jo på engelsk. Det var samling ved kjøkkenet, til måltidene. De lagde veldig mye god mat, vegetariske retter. All matlagingen foregikk på bakken. Maten ble vesterlandsk krydret, ikke så råsterkt. Noe i krydderet holdt insektene borte fra oss mens vi mediterte. Måltidene var sosiale. Møte med Maharishi om kvelden, eller midt på dagen. Det var en stor foredragssal, med jordgulv. Det var lenestoler til hver av oss med skriveplate og elektrisk lampe. I starten var det bare en times meditasjon, etterhvert ble det lengere. Til slutt var det så lenge du orket, hele uken eller i 14 dager. Det var fæle saker! Det skjedde mye under meditasjon som vi ikke skjønte, som vi ikke fikk forklart. I Acem får man forklart prosessen underveis og en forståelse av det som skjer.
La du merke til om Beatles eller noen andre brukte stoff under retretten?
– Det vet ikke jeg. Jeg ble i hvert fall ikke eksponert for det, forteller Per. – Jeg fikk høre at Prudence nok hadde gjort det, kanskje på forhånd. Men jeg luktet aldri noe, det ville jeg ha gjort, jeg har god luktesans. Jeg ville også sett det på øynene deres.
Hvor mange meditasjonslærere og andre gruppeledere var der sammen med Maharishi?
– Jeg tror det bare var ham der, forklarer Per. – Han hadde noen assistenter, men de var ikke pedagogisk aktive.
Hvilken kontakt hadde du selv med Maharishi?
– Jeg følte at jeg kunne gå til ham når jeg ville. Jeg gjorde det av og til. Jeg lengtet etter Kari [Pers kone siden 1961]. Maharishi sa jeg kunne sende telegram og få henne hit ned. Jeg var ensom og savnet noen å snakke med. Jeg tok jo aldri kontakt med folk!
Hvordan var Maharishi?
– Han sørget for en slags underholdning. Bursdager ble markert. Når en av Beatles hadde bursdag, var det kaker, fest og underholdning. Også fyrverkeri!
– Jeg var nokså hengiven overfor Maharishi. Det snudde en stund etterpå, da jeg var hjemme. Da han begynte å snakke om levitering og sånt var strikken dratt for langt for meg.
Hvilke forestillinger hadde deltagerne på retretten om meditasjon?
– Jeg følte selv at meditasjonen kunne utvikle meg som menneske. Og det har den nok gjort. Også på det religiøse området.
I hvilken grad var religiøse perspektiver på meditasjon noe dere var opptatt av?
– I forkant var det en del prat om slike ting. Men ikke på selve retretten i Rishikesh.
Hva ble sagt eller snakket om mht meditasjon? Har du eksempel på en typisk meditasjonsveiledning?
– Det var aldri snakk om veiledning direkte. Jeg gikk til Maharishi en gang og klaget over at meditasjonen var vanskelig. Han bodde i en bungalow [én-etasjes bolighus] mot bredden av Ganges. Jeg satte meg i en hule under rommet hans. Da kom han ned. Jeg sa at det var vanskelig, hele tiden å ha oppmerksomhet på mantra, når det var 10.000 tanker i hodet mitt. Jeg hadde ingen å snakke med om alle opplevelsene, alle tankene, jeg hadde ikke en mester! Maharishi hadde forelesninger en del av dagene. Jeg tok opp alt på lydbånd. Men vi fikk nok for lite oppfølgning. Det klikket for noen, bl.a. Prudence. De dekket derfor til åpningene på verandaen hennes med et espalier av bambus-stokker – med vakt utenfor.
Hva fikk du igjen for å meditere da du lærte det i 1964? Hva merket du?
– Grunnen til at jeg ville lære, var for at det skulle hjelpe for søvnen! Etter mye nattevakter under førstegangsøvelsen i militæret, hadde jeg problemer med søvn. Meditasjonen hjalp.
Hvorfor dro du til Maharishis ashram i Rishikesh?
– Jeg hadde møtt Maharishi på en meditasjonsretrett på Rondane høyfjellshotell. Jeg satt i en stol rett foran ham der, på en forelesning. Vi så på hverandre, og han fanget blikket mitt. Jeg følte han scannet gjennom hele meg. Det var helt utrolig! Som en ledning man kobler på en bil for å teste all elektronikken. Jeg fikk høre etterpå at han var veldig begeistret for meg. Jeg følte at jeg ble åpnet, og sett. Jeg hadde aldri vært utsatt for slikt tidligere. Jeg hadde som nevnt gått mye i fjellet alene, hadde da i overgangen mellom ungdom og voksen en opplevelse, i tilknytning til naturen. Dette klinget godt sammen med møtet med Maharishi.
– Maharishi ba meg senere, på et sommerkurs på Havna hotell på Tjøme, om å komme til India. Da reiste jeg. Det var underforstått at jeg da skulle bli meditasjonslærer, men det syntes jeg ble for mye. Jeg hadde nok med mitt eget, om ikke jeg skulle begynne å veilede andre også! Mennesket er bærer av mye mer enn det man sanser her og nå. Jeg ville finne det inni meg som er meg. Ut fra opplevelsen på fjellet skjønte jeg at livet er mye mer enn det som er her og nå.
