Skrevet av Eirik Jensen
Covid-19 - pandemien kan vekke sinne – mot ungdommer, eller eldre, som ignorerer smit tevernbestemmelser, mot myndigheter som stenger for mye eller for lite, mot viruset selv. Den primære følelsen koronaen vekker i oss er imidlertid ikke sinne, men frykt. Frykten er vel begrunnet – covid-19 er et meget farlig virus.
Frykten for viruset er imidlertid ujevnt fordelt. Noen føler frykten sterkt, holder seg stort sett hjemme i mer eller mindre permanent lockdown, setter livet på vent og tør ikke en gang å gå i butikken av frykt for smitte. Andre er knapt redde, fester ufortrødent i fadderuken mens de nyter samvær og sommervarme, eller ignorerer karantenebestemmelsene, drar på har ryhandel til Sverige og gir blaffen i helsemyn dighetenes råd. Hvordan koronaen får oss til å reagere og oppføre oss varierer altså – ikke bare fra person til person, men også fra land til land. For å parafrasere Aristoteles:
Enhver kan føle frykt – det er ingen kunst. Men å føle frykt overfor det rette og med den rette styrken og på riktig tidspunkt og av den riktige grunnen og på den riktige måten – det er ikke en evne alle har og er ikke enkelt.
Hvorfor er vår frykt for viruset så ujevnt fordelt? Og hvorfor får den oss til å reagere så ulikt, og til dels irrasjonelt, i møtet med pand emien? Hvordan vi reagerer på covid-19-trussel en kan lære oss om hvordan våre fryktreaksjoner fungerer – når de er adekvate, og når de ikke fungerer godt. Det igjen kan gi oss innspill på hvordan vi kan lytte til frykten, og til å korrigere for fryktens fordreiende virkninger, når frem tidige farer truer.
HVORFOR FRYKTE?
Frykt er en følelse vi alle kjenner. Den oppstår i oss når vi opplever at noe er farlig eller truende. Evolusjonen har utstyrt oss med denne evnen av gode grunner: Frykten får oss til å søke å unngå det som er farlig. Uten frykt ville vi ikke over leve lenge, men gått rett ut i trafikken, kastet oss fra høye tak, lekt med giftige slanger, osv.
De som ikke føler frykt, utsetter seg i større grad for å bli rammet av det som kan skade og i verste fall være helt ødeleggende. Og om det skjer, er sannsynligheten større for at de totalt fryktløse rammes, kanskje til og med dør, og dermed ikke får formert seg. De overdrevent fryktløses gener vil derfor over tid tendere til å bli borte.
Evolusjonen premierer imidlertid ikke enty dig de fryktsomme. I urtiden, da våre grunn leggende egenskaper utviklet seg, ville den utpreget feige og fryktsomme mannen, som var redd for både skygger og mørke og alt som virket truende, neppe virket særlig tiltrekkende på kvinner. Hun vil i stedet gjerne ønsket seg en mer modig partner som kunne beskytte henne og hennes barn mot farer, og ikke en som heller gjemte seg ved enhver faretruende anledning. Genene til kvinnen som var så fryktsom at hun gjemte seg istedenfor å beskytte sine barn, ville også forsvinne når de ubeskyttede barna som bar hennes gener, ble angrepet av ville dyr eller møtte andre farer.
Det er riktignok en stund siden urtiden. Men de basale kreftene som formet våre grunn leggende følelsesmessige reaksjonsmønstre er fortsatt til stede. Og de vil ikke alltid være tilpasset det moderne livs utfordringer – for eksempel en koronaepidemi. For eksempel er det i et evolusjonspsykologisk perspektiv nærliggende å tenke at behovet for å vise mot og å være sammen med andre jevnaldrende, vil være mer dominerende blant ungdom, som er i en aldersfase hvor de skal øve seg i sosiale fer digheter og i å møte og finne frem til attraktive partnere. Fadderukens fristelser virker sterkere enn koronafrykten.
La oss se nærmere på hvilke grunnleggende fryktreaksjoner de aller fleste er utstyrt med, og hvordan de både kan hjelpe oss, og gjøre at vi tar mindre kloke beslutninger, i møtet med koronaepidemien.
FRYKT ER ERFARINGSBASERT
Frykt er basert på våre erfaringer om hva som fremstår som farlig.
Noen ganger er disse erfaringene «kollek tive», og nedfelt i medfødte reaksjonsmønstre, uavhengig av våre individuelle erfaringer. Et eksempel er vår umiddelbare frykt for høyder. Allerede små spebarn har en slik spontant inne bygget frykt – lenge før de selv er blitt utsatt for smerte eller skader etter å ha falt. Eksperimenter viser at små barn som krabber bortover et gulv vil stanse når de kommer til et sted hvor gulvet ser ut til å ende i et fall – og det selv om gul vet fortsetter men fortsettelsen er laget av tykt bærekraftig glass.
Evolusjon har premiert instinktiv frykt for høyder av naturlige grunner. Den samme instinktive frykten har vi ikke for stor fart, selv om det kan være langt farligere å krasje i 100 km/t enn å falle to meter. I urtiden var slik fart ikke mulig – og våre instinkter har dermed ikke fått utviklet seg på samme måte. Det moderne livet byr dermed på farer som vi ikke er utrustet for umiddelbart å frykte.
Det hører likevel til unntakene at frykt er nedfelt i våre instinkter. Regelen er snarere at mennesker frykter det de selv har erfart er farlig, eller hvor andre har formidlet hvor farlig det er. Frykt er altså noe vi først og fremst lærer. Og det innebærer at om vi ikke tidligere har erfart eller lært av andre hvor farlig noe er, kan det være langt vanskeligere å mobilisere frykten som beskytter oss. De færreste av oss har erfart en pandemi av det omfang og alvorlighetsgrad som koronaen. Skal vi kunne mobilisere en adekvat grad av frykt, trenger vi derfor hjelp.
FRYKT OG FANTASI
Har vi selv erfart noe som er farlig, vil det sette spor i sinnet som gjør at vi helst vil unngå dette på nytt. Selvfølgelig gjelder ikke dette unntaks fritt: Noen pirres av det som er farlig, og vil oppsøke det igjen. Det kan være fordi det å opp søke fare – bevisst eller ubevisst – oppleves som tegn på mot og styrke, noe som også premieres av evolusjon (jf. hva kvinner vil foretrekke i mulige partnere).
Fryktens spor i sinnet vil normalt kunne fremkalles av hukommelsesbilder som hjelper oss til å forutse hvordan ting kan komme til å skje om vi ikke unngår en ny fremtidig fare. Livet er fullt av slike eksempler. For et år siden brakk jeg kravebeinet i en sykkelulykke. Etter det har jeg erfart en markert ulyst mot å sykle. Tanken på å sette meg på sykkelen bringer straks assosiasjoner til hvor vondt det var å falle (en frykt jeg ikke hadde tidligere).
Eksperimenter viser at om vi kan forestille oss hvordan den farlige situasjonen arter seg – se den for oss i livlige indre bilder – vil vi ha en tendens til å vurdere situasjonen som mer farlig enn den kanskje egentlig er, og tilsvarende om vi ikke kan se dette for oss. Skoleeksempelet er frykten for å bli spist av hai. De aller fleste vil levende kunne se for seg hvordan det ville være å bli angrepet av en hai og ligge blødende i vann et med avbitte bein eller armer. Vi vil derfor spontant oppleve at haien er et veldig farlig dyr.
Den sobre statistikken viser imidlertid at det er uhyre sjelden at noen i havet blir drept av haiangrep. (I 2019 var det i hele verden 64 hai angrep, som resulterte i 2 dødsfall.) Derimot er malariamyggen ansvarlig for at svært mange dør i verden. I 2018 opplyser WHO at det i alt var 228 millioner mennesker som fikk malaria, og at 405 000 døde av sykdommen. Men et myggestikk fremkaller ikke de samme livlige og grusomme indre bildene som et haiangrep, og vi frykter derfor malariamyggen mindre enn vi statistisk burde. (Leseren kan selv gjøre et eksperiment. Se på de to bildene nedenfor - hvilket fremkaller størst frykt?
Mellom 50 og 100 millioner mennesker døde av spanskesyken – trolig flere enn de som døde i første og andre verdenskrig til sammen. I mot setning til verdenskrigene var imidlertid span skesyken inntil korona-pandemien nærmest glemt. Det skyldes trolig at denne pandemien inntraff mot slutten av første verdenskrig, hvor de kollektive erindringsbildene allerede var fylt av gass-angrep, skyttergravskrig, piggtråd og meningsløse angrep mot forsvarsstillinger hvor tusenvis blir meid ned med maskingeværer. Spanskesyken evnet ikke å fremkalle like sterke og inntrykksfulle erindringsbilder i vår kollek tive hukommelse.
Korona-epidemien er her en tilsvarende utfordring. Selv om covid-19 når dette Dyade nummeret går i trykken har tatt livet av over en million mennesker i verden i løpet av vel et halvår, er det ikke umiddelbart lett å danne indre bilder av hvor farlig den virkelig er. Her er det velkjente bildet av hvordan viruset ser ut:
Forstod man ikke allerede hva bildet fore stiller, ville man tenkt at dette ligner et moderne kunstverk – kanskje en skulptur man kunne komme over i en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Bildet har ikke samme evne til å utløse umiddel bare emosjonelle reaksjoner som disse:
|
|
Eller Kittelsens bilder av svartedauen:
|
|
Bildene fremstiller ikke årsaken til pesten – virus eller bakterier. Likevel uttrykker de noe vi umiddelbart gjenkjenner: Frykten for den smitt somme og dødelige sykdommen. Får vi imidler tid ikke hjelp av slike bilder som minner oss om hvor farlig pesten er, kan vi fort glemme faren. Det er grunn til å tro at også frykten for smitt somme sykdommer er nedlagt i oss som en følge av evolusjon; de dødelige konsekvensene av smittsomme sykdommer var en realitet for menneskene lenge før vi utviklet teorier om hvordan sykdommene oppstod og smittet – tenk på vår spontane avsky for avføring. Adferd som medførte nedsatt risiko for smitte gir evolus jonære fordeler, selv om den ikke er tuftet på forståelse av hva årsaken til smitten egentlig er.
TILPASSE SEG ELLER LA VÆRE
Da epidemien nådde Norge, stengte myn dighetene ned svært mye av det normale samfunnslivet på meget kort tid. Dette var de sterkeste og mest inngripende tiltakene noensinne i fredstid: Forbud mot alle kulturar rangementer, idrettsarrangementer og organisert idrettsaktivitet, stengning av alle skoler, barne hager og andre utdanningsinstitusjoner, steng ning av alle landets flyplasser og grensekontroll, forbud mot å besøke hytter i andre kommuner, avlysing av muntlige eksamener i videregående skole, avlysing av russefeiring.
Tiltakene fikk umiddelbare dramatiske og svært negative konsekvenser for både pri vatlivet og næringslivet. Hotell- og turistindus trien ble umiddelbart lammet, en rekke virk somheter måtte permittere ansatte, og foreldre måtte arbeide fra hjemmekontor mens barna også var hjemme.
I ettertid har skarpskodde jurister påpekt at en rekke av tiltakene trolig til og med var i strid med Grunnloven, og derfor strengt tatt ulovlige, bl.a. hytteforbudet: Grunnlovens § 106 bestem mer at «Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.» Ikke desto mindre vakte de svært få protester, og de aller fleste fulgte reglene og forbudene. Størst motstand vakte nok hytteforbudet, men også her var de fleste lojale.
Nordmenn går ikke generelt for å være blant de mest autoritetstro. Snarere synes de fleste i Norge å ha en velutviklet antiautoritær sans, og verdsetter frihet og uavhengighet. Det er derfor ikke så lite overraskende at så få protesterte mot de omseggripende tiltakene.
Det er klart at mange oppfattet at situasjonen var helt ekstraordinær, og ekstraordinært farlig, Nordmenn var overraskende lojale overfor smitteverntiltakene både for egen og andres helse, og at tiltakene derfor hadde gode grunner for seg. Men det er langt fra en unntaksfri regel at en befolkning oppfører seg rasjonelt i slike situasjoner. Kan skje vi her fikk hjelp av noe evolusjonen har lagt ned i vår fryktpsykologi.
Evolusjonspsykologiske eksperimenter har vist at vi har en del spontanreaksjoner til felles når vi blir truet av smittsomme sykdommer. Forskeren Mark Schaller ved University of Brit ish Columbia in Vancouver karakteriserer disse spontanreaksjonene som en slags medisinsk forsikring. Alt som i utgangspunktet reduserer risikoen for infeksjon, vil gi en overlevelses fordel. Våre ubevisste psykologiske responser overfor trusler om infeksjon kaller Schaller “ad ferdsimmunsystemet”.
Schaller la i et av sine eksperimenter først opp til at deltakerne skulle huske hvordan det var å være truet av infeksjon, ved å be dem beskrive en gang de tidligere hadde vært syke. Deretter testet han dem for grad av konformitet. I en test la han frem for studentene et forslag til endring av universitetets karaktersystem, hvor de kunne si seg “enig” eller “uenig” ved å plassere en krone i en av to krukker. En økt følsomhet for sykdom førte til at de fleste av deltakerne fulgte flokken og plasserte kronestykket i krukken med høyeste antallet mynter.
Forskere ved University of Hong Kong viste folk klipp fra filmen Utbrudd; de sterke bildene av en pandemi gjorde dem mer verdikonforme og lydige, og mindre tolerante overfor eksen trisitet eller opprør.
Det er nærliggende å tenke at villigheten hos nordmenn til totalt å endre adferd etter myn dighetenes anvisninger og anbefalinger, også avspeiler våre innebygde adferdsmønstre i møte med smittsom sykdom som er utviklet gjennom evolusjon.
Å ROPE ULV: FRYKT ER FERSKVARE
Det er imidlertid også andre krefter i fryktens psykologi som kan trekke oss i motsatt retning av å følge konvensjoner, anbefalinger og pålegg. Fordi frykt er erfaringsbasert, vil noe vi tror er farlig, men som vi eksponeres for i lengre tid uten at faren inntreffer, etter hvert også opplev es som mindre farlig. Denne egenskapen i vår psykologi brukes aktivt i terapi mot irrasjonell frykt – fobier. Den som lider av en fobi ekspo neres sakte og gradvis for det vedkommende frykter – edderkopper, åpne plasser, lukkede rom - og erfarer gradvis at ingenting farlig skjer. Etter hvert vil fobien da avta.
Dette fører imidlertid til problemer i forhold til korona-epidemien. Forrige pandemi av tilsvarende størrelse var spanskesyken, for over 100 år siden. Lærdommen derfra har gradvis forvitret. Vi var ikke tilstrekkelig klar over at en slik pandemi kunne ramme hele verden igjen. Og det selv om en lang rekke fagfolk har advart mot faren, jf. bl.a. førstesideoppslaget i Time Magazine i mai 2017.
Når myndighetene i Norge lukket landet vårt så raskt etter at epidemien inntraff, førte det som kjent samtidig til enorme økonomiske og sosiale kostnader – arbeidsløshet, nedgang i økonomien, stengte skoler osv. Men den med førte også at våre myndigheter gradvis fikk en form for kontroll over spredningen, og den sank markert. Over flere måneder var det dermed nokså få som ble smittet, enda færre som ble alvorlig syke.
Fordi frykt er ferskvare, begynte dermed frykten for viruset å avta. Samtidig kom somme ren, og dermed også behovet for å være sosiale. Dermed økte den sosiale omgangen, gjerne sam men med alkoholinntak. Smitterådene ble fort glemt, og smitten økte igjen.
At frykt er ferskvare, er en utfordring for helsemyndighetene. Igjen må de begynne å advare mot konsekvensene av å slippe opp på smitterådene. Følger folk advarslene slik at smitten igjen reduseres, vil imidlertid samme mekanisme inntre igjen. Spontant vil man kunne oppleve at myndighetene roper ulv litt for mange ganger, uten at ulven viser seg. Og myndighetene kan dermed bli tvunget til å skremme enda sterkere – og stenge ned enda mer, noe som igjen kan vekke motstand. Fryk tens ferskvarekarakter blir dermed en betydelig utfordring i møte med en fare som kan være til stede over meget lang tid.
Media hjalp oss til å begynne med til å danne indre bilder av hvordan sykdommen rammet, noe som bidro til at vi ble forsiktige. Men media er selv avhengige av å fenge vår oppmerksom het. Når en fare ikke lenger er ny, vil media ha mindre igjen for å skildre den. Det kan imidler tid hende at det er i den senere fasen av pand emien, hvor vi alle har hatt en tilbøyelighet til å slappe av, at vi ville være tjent med å få flere levende skildringer av hvor ille det kan være å bli syk av covid-19. Når frykt er ferskvare, trenger den hjelp av slike konserveringsmidler for å bevares slik at den kan fungere funksjonelt over tid.
Når dette Dyade går i trykken, foreligger ennå ingen utprøvd og godkjent vaksine. Eksperter tror den først kommer en gang i 2021. Fryktens ferskvarekarakter vil da trolig utfordre oss mer og mer etter hvert som månedene går. Greier vi å holde på frykten, og oppføre oss klokt, så lenge?
FRYKTEN ER SELVOPPTATT
Vi frykter i større grad det som kan ramme oss selv eller våre nærmeste, i langt mindre grad det som kan ramme folk som befinner seg i stor avstand fra oss – geografisk og kulturelt. Ebola er et langt farligere virus enn korona; covid-19 har en dødelighet på mellom 0,5 og 1,5%, Ebola på 60-70%. Men da Ebola-epidemien inntraff, ram met den primært folk i Vest- og Sentral-Afrika. Verdens helsemyndigheter lyktes med å forhindre at den spredte seg til oss. Ebola vekket dermed mindre frykt enn den kanskje burde.
Korona-pandemien oppstod i Kina. De færreste har venner eller familie i Kina. Selv i en verden som oppleves langt mindre i dag enn for 100 år siden, vil Kina spontant fortone seg som langt borte for de fleste. Da nyheten om epidemien oppstod, var den så langt borte at få opplevde umiddelbar frykt. Det gjaldt trolig også politikere, kanskje til og med i noen grad helsemyndigheter. Igjen: det skyldtes ikke mangel på advarsler fra verdens epidemiologer.
Egenskaper ved hvordan korona-epidemien sprer seg kan, sammen med det selvopptatte i vår fryktpsykologi, gjøre den også langt far ligere.
En stor del av de som smittes av viruset, opplever ingen symptomer. Mange får også milde symptomer. For rundt 80-90% er viruset dermed nokså ufarlig. Når et fåtall av dem som får viruset utvikler alvorlig sykdom, vil de fleste også spontant nokså naturlig også oppleve det som mindre farlig. Det gjør imidlertid viruset farligere for samfunnet. For når viruset er nokså ufarlig for 80-90%, er det for et mindretall på 20-10% alvorlig, og for rundt 0,3 - 1,5% til og med dødelig. Samtidig er viruset svært smitt somt. Antar vi at en som ikke har symptomer, eller milde symptomer, smitter to andre, som igjen smitter to, osv., vil den første som smitter, statistisk ikke forårsake alvorlige symptomer hos dem hun smitter (og statistisk sett vil det gjelde for alle som smitter i første ledd deretter). Det er altså for den som ikke løfter blikket fra dette umiddelbare og selvopptatte perspektivet, statistisk ikke så farlig selv å bli smittet, og det er heller ikke så farlig å smitte andre.
Men når smitten skjer eksponentielt, vil antall smittede i en slik utvikling øke svært raskt, og dermed også det antall som får alvorlige symp tomer. Selv om de i prosent hele tiden vil være i et lite mindretall blant de smittede, vil det i antall likevel bli svært mange alvorlig syke svært raskt. Vårt helsevesen og vårt samfunn er simpelthen ikke dimensjonert for så mange syke. Det var slik pandemien utviklet seg i Italia og Spania, og det var i de første månedene også fare for at den kunne utvikle seg slik i Norden. Heldigvis skjedde det ikke i Norge (derimot i noen grad i Sverige). Men virusets egenskaper har ikke endret seg.
Fryktens selvopptatthet kan også forklare ulike reaksjoner mot to typer pålegg fra helse myndighetene. Å vaske hendene, bruke hånd sprit og å holde avstand beskytter ikke bare andre mot smitte fra den enkelte, men beskyt ter den enkelte mot å bli smittet av andre. Alle har derfor en egeninteresse i å overholde disse smitterådene (selv om andre interesser kan virke sterkere).
Et tiltak som er innført i svært mange land, og som nå gradvis tas i bruk i Norge, er munn bind. Munnbind beskytter imidlertid primært andre mot å bli smittet, og i mindre grad den som bærer munnbindet mot selv å bli smittet. Egeninteressen ved å bruke munnbind blir dermed svakere, og motstanden og protestene desto sterkere, noe erfaring bekrefter fra flere land – USA, Tyskland og Spania.
JAKTEN PÅ SYNDEBUKKER
Som det meste som er uønsket, vekker pand emien et ønske om å finne en ansvarlig, eller noen å bebreide.
Donald Trump målbærer dette ønsket med all tydelighet når han kaller koronaviruset for «Kina-viruset», og gjentar og gjentar at det kom fra Kina, og at kineserne burde vært i stand til å stanse det. Slike beskyldninger ser foreløpig ut til å ha liten støtte i fagmiljøene, men med dagens klima av polarisering og falske nyheter, er det likevel mange nok som fester lit til beskyldningene til at det kan lette noe av trykket mot Trump. Trump og hans utenriksminister Pompeo har endatil støttet konspirasjonsteorier om at viruset ble utviklet med vilje i kinesiske laboratorier og deretter spredd til vår del av verden, underforstått for å undergrave Vesten, særlig USA.
Som vi alt har vært inne på, vil frykten for smittsomme sykdommer også gjøre folk mer lydhøre overfor konvensjoner og sosialt press; evolusjon har premiert slik adferd. Graden av lydhørhet er imidlertid også ujevnt fordelt. I sommer har det vært en lang rekke reportasjer om ungdom som fester, blir beruset, og som i ungdommelig livsglede og alkoholrus ignor erer smitteråd. Særlig fester i forbindelse med semesterstart på ulike høyere utdanningsin stitusjoner skapt problemer. Ungdommen har alltid forarget eldre. Deres adferd i koronatiden er intet unntak.
I Dyade 1/2020 er tema skam. Her argu menterer redaktøren for at aktiv bruk av skam kortet i samfunnsdebatten – «shaming» - virker fordreiende og ødeleggende. Synspunktene er velbegrunnede, men kan også overse at skam følelse, og aktiv vekking av skam, også har en viktig sosialregulerende funksjon. Når denne forfatteren er snart 70, og for lengst har lagt sin utagerende ungdomsfase bak seg, fortoner utsagnet «Ungdommen burde skamme seg! De kan jo smitte folk som er mer utsatt enn dem – egne besteforeldre, for eksempel», vanskeligere å avvise. Men det er likevel ikke sikkert at dette skamkortet vil være så effektivt å trekke overfor ungdom i en helt annen aldersfase.
FRYKTEN ER OPPMERKSOMHETS INNSNEVRENDE
Frykt innsnevrer oppmerksomheten, og retter den mot det som oppleves som umiddelbart farlig. Angripes du av en tiger, vil oppmerksom heten ikke så lett også omfatte de vakre bloms tene i jungelen tigeren springer ut av; det er ti geren, og lite annet, du blir opptatt av. Også det har evolusjonsmessige forklaringer; ble du også opptatt av blomstene da tigeren angrep, ville du ikke være fullt så godt rustet til å forsvare deg.
Vi merker en slik kollektiv innsnevring av oppmerksomheten i koronatiden. Daglig fores vi med nyheter om smitteutviklingen, nye tiltak, oppblomstring, vaksine osv. osv. – mange snakk er nå om Dagsrevyen som «Koronarevyen». Faren ved en slik innsnevring av oppmerk somheten er imidlertid at den gjør oss mindre årvåkne overfor andre farer som kan true, om enn i større tidshorisont. Koronapandemien er selv et eksempel. Som alt nevnt, manglet det ikke på advarsler mot farene ved en pandemi før dette viruset blomstret opp, jf. bl.a. nevnte forside av Time Magazine. Men da advarslene kom, var verden opptatt av andre trusler, særlig trusselen fra terrorgruppen IS. Og er det noe terrorgrupper er eksperter på, så er det å skape frykt – langt ut over den objektive faren de representerer.
Pandemien kan tilsvarende gjøre at vi mister evnen til å beskytte oss mot andre farer som også kan være til stede. En del av farene kan ha langt mer ødeleggende konsekvenser enn korona. Filosofer og forskere betegner slike farer som eksistensielle: de kan true hele menneskeheten.
Et nærliggende eksempel er faren for atom krig. En slik krig kan medføre at et uhyggelig stort antall mennesker dør, både på kort og lengre sikt. Få tenker på denne faren, slik man gjorde på 1950- og 60-tallet. Fra min barndom i USA husker jeg selv at foreldrene til mange av mine skolekamerater bygget små tilfluktsrom under husene sine, og lagret mat og vann i tilfelle atomkrig. I dag virker denne frykten fremmed – verden har jo ikke gått under til tross for 75 år med atomtrussel. Men forklaringen på at atomtrusselen ikke manifesterte seg, mener mange var at den virket svært avskrekkende på motparten, og dermed skapte en terrorbalanse:
Den som begynte en atomkrig, ville med all sannsynlighet også utløse utryddelsen av eget land og egen befolkning. I dag er det imidlertid flere land som har atomvåpen; noen av dem er dessuten styrt av despoter som ikke ser ut til å være styrt av samme rasjonalitet; Nord-Koreas Kim Jong Un er kanskje fremst i rekken. Man vet også at ter rororganisasjoner arbeider aktivt for å få tak i atomvåpen. Vi vet også at til tross for internas jonale avtaler og forbud, arbeider mange land med å fremskaffe biologiske og kjemiske våpen, bl.a. å utvikle virus som langt overgår korona i farlighetsgrad. Også her vet vi at terrorgrupper arbeider mot samme mål. Klimakrisen regnes også av mange eksperter som en eksistensiell trussel ikke bare mot menneskeheten, men mot alt liv på kloden.
Vender vi blikket tilbake til pandemien, vet vi at den har hatt enorme negative konsekvenser for verdensøkonomien. Disse konsekvensene er politikere og befolkning fullt klar over. I Norge er vi i den enestående heldige stilling av vi kan bruke av et Oljefond for å lindre smerten; slik er det ikke i de fleste andre land, hvor seddel trykkeriene går for fullt for å trykke nye penger for å holde i gang økonomiene, eller i alle fall hindre at de fullstendig kollapser. Noen har reist spørsmålet om ikke tiltakene mot pandemien vil ha større negative følger enn de dødsfall og andre menneskelige lidelser de er ment å forhindre. Svaret vet ingen – det avhenger blant annet av hvor raskt en vaksine kommer på plass.
Og eksperter advarer mot at enda farligere pandemier kan inntreffe i fremtiden. I all sin grufullhet er ikke koronaviruset det verste viruset, all den tid det ikke rammer alle, og bare den eldre delen av befolkningen med særlig styrke. Kanskje neste virus rammer yngre i ste det, slik tilfellet var for spanskesyken.
EN FARLIG VERDEN
Moderne mennesker har vært vant til en grad av trygghet – økonomisk og sosialt – som gjen nom størstedelen av vår historie har vært helt ukjent. I tidligere tider var sykdom og død en helt selvfølgelig del av hverdagen, og det oppsto pandemier hele tiden: Svartedød, tyfus, kolera, kopper, tuberkulose, polio. En etter en er det utviklet vaksiner mot alle disse forferdelige syk dommene, og vi kan derfor uerkjent ha dannet oss en oppfatning om at vi ikke lenger er så sår bare for slike farer. Pandemien er her en vekker.
Noen kan kanskje til og med mene at den var betimelig, og at vi bør være takknemlige for at den har tvunget oss ut av en kollektiv sløvhet. Plutselig kan vi ikke lenger ta vår trygghet og helse og økonomi for gitt. Plutselig forstår vi igjen hvor farlig verden er – koronakrisen har bl.a. gjort at flere nå også er oppmerksomme på klimakrisen. Noe i oss våkner, og begyn ner å leve igjen. Kunsten er å få med seg denne våkenheten uten at hele livet domineres uteluk kende av frykt, og irrasjonell adferd i forlengel sen av denne. For igjen:
Enhver kan føle frykt – det er ingen kunst. Men å føle frykt overfor det rette og med den rette styrken og på riktig tidspunkt og av den riktige grunnen og på den riktige måten – det er ikke en evne alle har og er ikke enkelt.
