Korona – slutten på den lange freden

Rolf Brandrud

Det skulle ikke mere til enn et ørlite, usynlig og uskyldig virus for å snu hele vår verden på hodet. Vi kan ikke se viruset. Men vi vet at det kan være overalt omkring oss – svevende som en spraydunst i luften, liggende som en smittedråpe på en gjenstand eller en flate som en smittet person har berørt. Og vi vet at om vi får viruset med oss, så kan vi bli smittet og smitte andre, og vi kan kanskje bli alvorlig syke og i verste fall dø. Verden er blitt uberegnelig og farlig.

Koronaen vekker lengselen tilbake til det normale, slik vi hadde det før. Da vi kunne håndhilse og klemme på våre venner, juble sammen med andre over favorittlagene våre på fullsatte fotballstadioner og reise hvor vi ville – på harryturer til Sverige eller solferie i Syden. Vi kunne gjøre hva vi ville uten å tenke på livsfarlig smittefare.

Den lange freden under den kalde krigen
I et litt videre perspektiv så rådet det fred og frihet, vekst og velstand på vår kant av verden. Slik hadde det vært lenge. Faktisk helt siden krigen.
Ganske visst var det ting å bekymre seg om. De eldre levde med «Aldri mer 9. april» livet ut. Vi som ble voksne omkring 1968 hadde atombombene å verne verden mot. Og for neste generasjon lå økokatastrofen der som den endelige trussel.

Ganske visst utkjempet USA kriger også under den lange freden – i Korea, Vietnam og Irak x 2. Og ganske visst var det også epidemier som førte til mange døde – HIV/AIDS og Ebola. Men alt dette var langt vekk og rammet til dels også bare spesielle grupper – ikke oss.

For når vi i Vest-Europa og spesielt i Norden kunne leve med fred, frihet, vekst og velstand så gjorde vi det i ly av den kalde krigen. Supermaktene balanserte ut hverandre. Begge hadde atomvåpen og var inderlig klar over at ethvert atomvåpenangrep ville bli knusende gjengjeldt av den andre.

Konvensjonell krigføring var heller ikke så aktuelt. Sovjet hadde like mange menn under våpen som USA. Og med herredømmet Sovjet hadde sikret seg over Øst-Europa ville det bli lange forsyningslinjer og kalde vintre for felttog vestfra over slettelandet mellom Vest-Europa og Moskva. Det hadde både Napoleon og Hitler brent seg på tidligere.

Kort sagt, vi var på parti med USA som den sterkeste gutten i klassen, ble beskyttet som NATO-medlem og fikk gjenoppbyggingsstøtte gjennom Marshallhjelp og EU-tilknytning. Øst-Europa var på parti med Sovjet som var sterkt nok til å avskrekke fra krigshandlinger. Terrorbalansen og styrkelikheten på konvensjonell krigføring sikret freden i mange tiår.

Men uansett hvor mye vi har vennet oss til 75 år med den lange freden, så er den ikke det normale. Tenk bare på de foregående 85 årene hvor mennesker måtte gjennomleve tre Bismarck-kriger i Europa, to verdenskriger, spanskesyken og holocaust.

Vår lange fred kom heller ikke til å vare evig. Om korona-pandemien markerer den endelige slutten på den lange freden, så er samtidsstemningen omkring den bare endestoppestedet for en ferd som har vært underveis lenge. Nærmere bestemt fra 1989 da Sovjetimperiet falt sammen og gjorde slutt på supermakt-balansen med USA.

Sovjets nedtur og den østeuropeiske våren
Vi lar inngangen til en ny, mer uforutsigelig og potensielt langt mer utrygg epoke starte hos Ivan Krastev. Han er statsviter fra Bulgaria og forfatter av tre aktuelle samtidshistoriske bøker om utviklingen i EU, Øst-Europa og korona-pandemien.

I 1989 var han 25 år og i ferd med å avslutte sine filosofistudier ved universitetet i Sofia, Bulgaria. Da Berlin-muren falt denne høsten og hele Sovjetimperiet raknet i løpet av de neste par årene, kom det fullstendig uventet på ham. For ham og hans jevnaldrende var Sovjetimperiet for stort til å mislykkes, for stabilt til å falle sammen, for atomopprustet til å bli nedkjempet og hadde overlevd for mye turbulens til å kunne kollapse. Men med ett var det utenkelige blitt både tenkbart og det selvfølgelig mest naturlige. 

Når datidens Sovjetimperium kunne falle sammen så brått og uventet, kan det også skje med andre tilsynelatende solid grunnfestede institusjoner – som EU, USA eller Putins regime i dag. Opplevelsen av Sovjets fall ble en bevissthetsformende erfaring for Ivan Krastevs generasjon.

Sovjets sammenbrudd må for øst-europeere ha vært opplevd nærmest som å komme ut av et samfunn som hadde vært nedstengt – ikke bare et par måneder som hos oss under koronapandemien i 2020, men gjennom årtier med Sovjet-kommunisme siden 1940-tallet. Med ett åpnet grensene seg mot Vest-Europa og med det et vell av nye muligheter.

Ivan Krastev reiste til Vesten – først til Beograd, en by med et for ham fascinerende mylder av bokhandler og jazz-klubber, så til kulturimpulser i London og Paris og etterhvert til faglige dialoger med sentrale akademikere ved Oxford, Princeton og andre vestlige universiteter. Det tok et tiår før hans fascinans for alt vestlig gradvis begynte å slippe taket i ham.

Det hadde han til felles med svært mange jevnaldrende. Med porten til Vesten på vidt gap utvandret opp til 25% av befolkningen i mange øst-europeiske land. Det var for det meste de unge og mest produktive – 18 til 45 år – som reiste, og etterlot en aldrende og krympende befolkning i hjemlandet.

Hva var nytt i 1989? Å oppdage at selv den tilsynelatende uinntakelige institusjonen Sovjet brått kan falle sammen. Og at det er mulig å mobilisere store folkemasser i alle landene i demonstrasjoner mot en tydelig motpol.

Dessuten en tredje avgjørende faktor. I Øst-Europa var det blitt mobilisert før - i Ungarn 1956, Tsjekkoslovakia 1968 og Polen 1981. Der vant ikke opprørene fram, fordi de ble slått ned med den sovjetiske arméen. Men i vårløsningen etter 1989 ble ikke arméen satt inn. Det hadde president Mikhail Gorbatsjov sagt nei til. De østeuropeiske regimene fikk ordne opp selv i konfliktene med sine folk. Hvorfor? Fordi Gorbatsjov hadde kommet til at Sovjetimperiet hadde sakket fullstendig akterut i forhold til Vesten teknologisk og økonomisk – og han mente større åpenhet (Glasnost og Perestrojka) var nødvendig for å komme videre.

Internett er her et nøkkelord. I 1957 utløste Sovjets oppskytning av Sputnik panikk i USA. For kunne russerne sende opp en satellitt i bane rundt jorda, så kunne de også skyte raketter med atomvåpen mot USA. I rustningskappløpet som fulgte ble det på begge sider pøst milliarder inn i militær forskning. Men det var en avgjørende forskjell – i Sovjet foregikk militærforskningen i isolerte forskningsbyer og institutter, mens den i USA skjedde ved kjente universiteter som MIT i Boston, Stanford og Berkeley i San Francisco og Austin i Texas. For kommunikasjon dem imellom ble kimen til internett opprettet (Arpanet) – og etterhvert ble internettet tilgjengelig for sivil bruk og fikk med tiden store økonomiske ringvirkninger. Resultat: boost for USA, stagnasjon for Sovjet, forteller internetthistorikeren ManuelCastells.

Tilbake til utviklingen i Øst-Europa. Der kom nå en første generasjon postkommunistiske ledere til makten – med tsjekkiske Vaclav Havel og polske Lech Walesa som de mest kjente. Havel har skrevet i boken «To The Castle and Back» om hvordan han nærmest ble båret inn i presidentpalasset på en folkelig begeistringsbølge preget av store forventninger til hva han kunne utrette. Der møtte han en etablert administrasjon med adskillige holdninger á la «Javel, herr statsråd!» som begrenset hva han kunne få til på innenriksplanet. Det førte til at han prioriterte det han kunne best, som var å pleie internasjonale kontakter med Clintons og andre. Med det bidro han suksessfullt til å knytte Øst-Europa til Europa, EU og NATO og skape distanse til Russland. Men på hjemmeplan vokste folks skuffelse over feilslåtte forventninger – og det ble etterhvert valgt nye andregenerasjon postkommunistiske ledere med mindre begeistring for Vesten.

USA er også sårbart og på nedtur
1990-tallet var USAs store tiår. Landet framsto som den ubestridte vinneren av den kalde krigen. Nå fantes det ikke lenger noen ideologi til å utfordre det vestlige, liberale verdensbilde, forkynte statsviteren Francis Fukuyama i sin berømte bok «The End of History and the Last Man». Sovjets fall og de østeuropeiske landenes imitasjon av vestlige styreformer, livsstil og kultur bekreftet dette.

Men så kom Al Qaedas terrorangrep på World Trade Center og Pentagon 9. september 2001. Det var sjokkerende uventet på flere vis. Al Qaeda var en ny og uventet aktør. USA var vant til at de hadde Atlanterhavet mellom seg og Europas kriger og konflikter. Her ble de for første gang angrepet på sitt eget fastland. Målet for angrepet var attpåtil USAs kjerneinstitusjoner innen økonomi og militærvesen. Og idéen å bruke passasjerfly som angrepsvåpen var det ingen som hadde tenkt på. 

Dette viste at selv den seirende supermakten USA er sårbar. Faktum var at USA på dette tidspunktet også var blitt en supermakt på nedtur. Landet gikk ut av andre verdenskrig som verdens totalt ledende nasjon både militært, økonomisk og kulturelt. De hadde i 1945 et nasjonalprodukt som var større enn resten av verden tilsammen. Men USAs andel av verdensproduksjonen måtte falle etterhvert som andre land gjenreiste seg. Andelen var på 40% i 1950, 30% i 1960 og 25% på 1970-tallet. Og i 2014 var USA ikke lenger størst i verden - da hadde Kinas nasjonalprodukt målt i kjøpekraft passert USAs.

Den gradvise utjevningen av det økonomiske styrkeforholdet mellom USA og Vest-Europa gjorde noe med forholdet dem i mellom. EU gikk fra å være en krigsherjet region under gjenoppbygging til i økende grad å bli en økonomisk konkurrent. Og da USA etter 9/11 gikk til «WAR On Terror» ønsket amerikanerne at man ikke skulle se NATOs oppgave bare som forsvar av Vest-Europa, men at europeerne også skulle ta del i USAs krig mot terror i Midtøsten. Da så Donald Trump kom til makten i USA etter valget i 2016 gikk han et steg videre og skapte tvil om USA ville forsvare Vest-Europa hvis ikke de europeiske landene tok større del av utgiftene til eget forsvar og satte inn minst 2% av sine statsbudsjetter på det.

Essensen av dette er at USA under Trump definerer seg mer og mer ut av supermaktrollen med et ansvar for å ivareta også en global verdens felles interesser, og søker seg over i en mer vanlig stormaktrolle med primært fokus på egne interesser. Eller som Donald Trump gjorde til sine slagord: «America First» og «Make America Great Again». 

Revolusjoner – opprør og migrasjon
De store forandringene i tiårene etter 1989 kom ikke som følge av krig og væpnede konflikter, men ble utløst av folkelige opprør mot sittende regjeringer. Det gjaldt hva man kan kalle den øst-europeiske våren på 1990-tallet som ledet til demokratiske valg og tilknytning til NATO og EU.

Og det gjaldt den arabiske våren i 2011 hvor opprøret rettet seg mot autoritære politiske regimer fra Marokko til Yemen. Disse opprørene ble til dels tett fulgt i Vesten gjennom demonstrantenes bruk av internett og spesielt Twitter i sin kommunikasjon med hverandre og deres allierte. Opprørene var brede bevegelser i mange land, men det var kun i overgangen til demokratisk styre i Tunis de ga varige resultater.

Når det ikke lyktes å omskape autoritære land i Nord-Afrika og Midtøsten gjennom folkelige opprør, var migrasjon til Europa en annen vei til å skape seg et bedre liv for seg og sine. Vil du gi dine barn et bedre liv, er det beste du kan gjøre å la dem bli født i Tyskland eller Sverige. Det skriver Ivan Krastev. Det er lettere å revolusjonere livet for seg selv og sin familie ved å flytte til et annet land enn å arbeide politisk for å forandre styret i sitt eget land.

I 2015 tok nærmere en million migranter seg inn i Europa – enten via en østlig rute over Tyrkia til Hellas eller via en vestlig rute over Middelhavet til Italia. Flyktningebølgen dette året ble til en stor utfordring for Europa.

Motrevolusjoner
Tidlig i prosessen tar Tysklands forbundskansler Angela Merkel flyktningestrømmen raust imot: «Wir schaffen das!» sa hun og la til at Tyskland er et sterkt land som vil mestre de problemer som måtte oppstå underveis. Dette er forståelig i lys av at Tyskland både har en historie for å ta imot flyktninger etter krigen – og ut fra Tysklands sterke økonomi med stor evne og stort behov for å ta imot og integrere migranter fra andre land. F.eks. bor det i dag så mange tyrkere i Berlin at den kan regnes som Tyrkias nest største by.

Likevel er dette siden blitt det mest kontroversielle Angela Merkel har sagt. Motstanden ble sterk mot å åpne for fri innvandring til Tyskland og det øvrige EU. Og her synliggjorde det seg en interessant splittelse mellom vest og øst. I vest var det kontroversielle at dette i all hovedsak handlet om ikke-europeiske innvandrere som kunne være vanskelige å integrere i en moderne vestlig kultur.

Også i Øst-Europa var man bekymret over ikke-europeisk innvandring. Men her kom et annet moment sentralt i tillegg – nemlig avfolkning. Selv om det kom til uttrykk som en aggressiv avvisning av innvandring, så var det underliggende tema en demografisk panikk og kamp for å snu trenden med unge øst-europeere som emigrerer til Vesten. Når den aldrende majoriteten stemmer, skriver Ivan Krastev, så gjør den det med fantasien om en framtid hvor de selv blir en minoritetsgruppe i sine egne land og hvor deres kultur og livsstil vil være truet. Krastev mener den truede majoritetskulturens bekymring er et legitimt politisk poeng som det vil være et stort politisk mistak om liberale forkaster. 1968-kulturen klarte i sin tid å integrere seksuelle og sosiale minoriteter i mainstream. I dag bør liberale forsøke å gjøre det samme for dem som er redde for å tape sin egen kultur. 

Det er dette bildet Ungarns statsminister Viktor Orban maner fram når han setter foten ned for muslimsk masseinnvandring til Ungarn. Det skal ingen få lov til å presse på landet. Ungarn skal bestemme selv over hvem som skal slippe inn. Og her har han bred støtte i så vel Ungarn som Polen og andre naboland.

Nå er det noen nyanser i bildet. Fram mot første verdenskrig var Øst-Europa blant de etnisk mest mangfoldige regionene i verden. I imperiene Østerrike/Ungarn og Det ottomanske rike levde mange folkeslag om hverandre. Men da imperiene falt sammen under krigen ble regionen deretter reorganisert ut fra prinsippet om «folkenes selvbestemmelsesrett». Så langt mulig skulle hvert folk bli sin egen nasjon. Denne oppsplittingen ble diverse steder fulgt av en etnisk rensing – som da grekerne i Tyrkia i 1923 ble sendt til Hellas og tyrkerne i Hellas til Tyrkia. Et hundreår senere har Øst-Europa svært klare folkegrupper med ned mot 1,5% andel med annen etnisk opprinnelse enn den nasjonale. Det betyr at det skal svært stor masseinnvandring til før den etnisk hvite majoriteten havner i mindretall og blir truet. Men frykten for muslimsk masseinnvandring er slagkraftig som retorikk – i Ungarn, Øst-Europa generelt og i enkelte grupper i Tyskland. Stengning av grenser og grundig grensekontroll i forhold til korona-pandemien harmonerer godt med dette.

Det gjør også kritikk av det såkalte meritokratiet i Brussel. Meritter er i denne sammenheng prestasjoner den enkelte har samlet seg til sin CV: Eksamener med gode karakterer, ferdigheter utviklet over tid, kanskje også doktorgrader. Og meritokrater har nok på CV-en til å kunne gå inn og ut av jobber overalt – f.eks. i EU-hovedkvarteret i Brussel. De er såkalte «anywheres» som kan etablere seg hvor som helst. Mange av dem som emigrerte fra Øst-Europa etter 1989 er blitt nettopp anywheres. De står i motsetning til dem som ble igjen - «the somewheres» - som har en forankring og tilknytning til et hjemsted, en by eller region. Og mens anywheres kan finne seg til rette hvor som helst og gjerne flytte diverse ganger gjennom livet, så har somewheres en stedstilhørighet som gjør dem til mer lojale medspillere for lokale eller nasjonale myndigheter. Viktor Orban & co har sine viktigste støttespillere blant the somewheres og sine skyteskiver blant the anywheres.

Derfra går det også en linje til Brexit i 2016 i Storbritannia. Storbritannia er et land med en stor og ærerik fortid, med en kanal mellom seg og kontinentet og liten sans for å innordne seg byråkratiet i Brussel. Videre gikk de foran i den industrielle revolusjon og har gruver, fabrikker og byer med lang historie som ikke lenger er konkurransedyktige med nyere og mer moderne virksomhet. Kort sagt: Det er mange gruve- og industriarbeidere i Storbritannia som ikke får særlig anerkjennelse og brukbar lønn. Dette er noe av grunnlaget for det overraskende folkeflertallet i Brexit-avstemningen som nå sørger for at Storbritannia går ut av EU.

Linjen kan også trekkes videre til Donald Trumps like overraskende valgseier i 2016. Han tapte i antall stemmer, men vant valgmennene i avgjørende vippestater i det såkalte rustbeltet med hovedtyngden av USAs kull-, stål- og tungindustri. Også der er industrien hardt presset av modernisering og utenlandsk konkurranse. Etter en gylden epoke fram til 1970-tallet har industriarbeidere ikke fått noen reallønnsøkning og opplevd en relativt sett fallende levestandard. Donald Trumps kamp mot meritokrater/anywheres i Washington og for å sette «America First» og gjøre «America Great Again, hadde i 2016 appell til disse gruppene.

Korona 2020 – slutten på den lange freden
Så er vi fremme i 2020 hvor alt topper seg med korona-pandemi, Black Lives Matter, massedemonstrasjoner i Hong Kong, amerikansk presidentvalg og folkeopprør i Hvite- Russland. Hvordan ser det geopolitiske bildet ut i dette året og hvilken plass har korona- pandemien i det?

Korona berører alle
Korona-pandemien har brakt en livstruende verden tett innpå hver enkelt i alle land. Pandemien har så langt spredd seg ut i hele verden med 32 mill smittede og 1 million døde pr 25.9. Selvom risikoen for alvorlig sykdom og død er størst for eldre og syke, så er faren for å bli smittet og føre smitten videre noe som berører alle. Håndvask, 1 meters avstand, munnbind og reiseforbud er blitt en del av hverdagen for oss alle. Vi er blitt en verden som snakker om det samme og har fått et felles fokus i en helt annen grad enn tidligere.

Dernest er korona-pandemien en stresstest for nasjonale myndigheters evne til å forholde seg til nye og annerledes utfordringer og sette inn de nødvendige smitteverntiltak. I neste omgang til å fremme støttepakker til næringsliv som blir særlig hardt rammet av disse tiltakene. Og dernest å sikre seg en plass i køen for å skaffe vaksiner til sin befolkning hvis og når noen lykkes i å utvikle dette. Hvor godt eller dårlig disse oppgavene mestres gir tallene for nye smittede og døde relativt objektive svar på. Og de offentliggjøres daglig i media og
på internett. Uansett hvor hardt Donald Trump og andre statsledere forsøker, så nytter det ikke å snakke seg ut av dårlig takling av korona-krisen.

4 stormakter, 3 prosesser og 2 globale utfordringer
Korona-pandemien skaper en samtidsstemning av frykt og utrygghet. Den tydeliggjør at vi har vært gjennom et markant tidsskifte fra den lange freden under den kalde krigen – og over i en langt mer utrygg og uforutsigelig tidsepoke. Vi ser ikke lenger en verden med to supermakter – USA og Sovjet – som har kontroll og styring over hver sin blokk av land. Nå er 2 supermakter med hver sin blokkpolitikk blitt til
- 4 stormakter med ulike interesser: USA, Kina, Russland og EU.
- De står i ulike posisjoner i forhold til 3 prosesser: Økonomi, demografi og demokrati.
- De konfronteres med 2 globale utfordringer de ennå ikke har grepet alvorlig fatt i: Helse i forhold til bl.a. nye pandemier – og klima i verdens ferd mot global oppvarming og de effekter det med tiden vil få. 

Her er det også tre tidshorisonter. Én er hva skriveren kan vite når denne teksten sluttføres primo oktober. En annen er hva leseren kan vite ut fra hva som har skjedd i mellomtiden når teksten leses fra desember og utover. Og en tredje er hvilke trender som kan bli virkelighet på kort og lang sikt deretter. Kort sagt – her beveger skriveren seg på tynn is, siden helhetsbildet her kan endre seg like raskt som utviklingen etter Berlin-murens fall.

Men vi forsøker: Hvordan avtegner det nye geopolitiske bildet med 4 stormaktaktører seg etter tidsskiftet i 2020?

USA er fortsatt verdens ledende nasjon
Militærbudsjettet deres er like stort som for de neste 10 nasjonene tilsammen. Økonomisk er Kinas BNP målt i kjøpekraft blitt større, men målt på tradisjonelt vis vesentlig mindre. Og demografisk har USA stor attraksjonskraft, ikke minst gjennom å ha noen av verdens beste universiteter – 5% av alle universitetsstudenter i USA er utenlandske. 

Men nå er konkurransen økende, særlig økonomisk. Tradisjonelt var det billig masseproduksjon som ble outsourcet til Kina og India, mens innovasjon og produktutvikling forble i USA og Vest-Europa. Men nå blir Kina stadig sterkere også på utvikling. Det er selskapet Huawei som er blitt verdensledende på utbygging av 5G mobilnett, et eksempel på. Det har ført til at USA under Trump beveger seg vekk fra frihandel og over mot proteksjonisme for å beskytte amerikanske interesser i en begynnende handelskrig mot Kina.

Demografisk er USA tradisjonelt innvandrerlandet framfor noen. Det er innvandringen fra bl.a. Norge på 1800-tallet eksempel på. Under hele ekspansjonen fra øst mot Stillehavet hadde landet nye landområder å bosette og vekstmuligheter for det meste. Under den lange freden og kalde krigen forsynte de den vestlige verden med varer og kultur med stor attraktivitet. I dag er attraktiviteten for bl.a. utenlandske studenter ved universitetene fortsatt stor og også for meksikanske gjestearbeidere. Men ikke i samme grad. 

Demokratisk har USA også vært en fanebærer. Landet har medier som ikke lar Trump dø i synden når han gjør kritikkverdige beslutninger. Men når han som landets president erklærer at han ikke nødvendigvis vil gå av frivillig etter et valgnederlag utfordrer det demokratiet.

Kina bygger seg raskt opp
Landet er i befolkning mer enn 4 ganger større enn USA – 1,4 mrd vs. 330 millioner. Selv om prognosen for Kinas folketall fram mot 2050 er noe nedadgående, så har landet en stor og stabil befolkning å spille på. Samtidig utvikler landet en voksende og mer teknologisk avansert produksjon og blir i voksende grad produksjonsstedet for en vesentlig del av verdens konsum. Kina bygger seg opp internasjonalt gjennom utenlandsinvesteringer og alliansebygging med land i Sentral-Asia og Afrika gjennom sitt storstilte Belt & Road Initiative – den såkalte nye Silkeveien. Det blir distribusjons-veier for kinesisk produksjon. Samtidig er containerfrakt langt mer effektiv på skip – og Kina har fokus på å sikre skipsleder til Den persiske gulf og den mulig kommende nordlige skipsleden gjennom Arktis. 

Kinas svake punkt er menneskerettigheter og demokrati. Kommunistpartiet holder sitt jerngrep og landet insisterer på at ingen utenforstående land har noe med å blande seg inn i det de definerer som Kina interne forhold. De har så langt – med unntak som demonstrasjonene på Den himmelske fredens plass i 1989 – klart å bevare kontroll.

Kontroll har de fortsatt over 1 million uigurer som er plassert i omskoleringsleire i det vestlige Kina. Men i Hong Kong har det vært vedvarende demonstrasjoner og uro. Byen ble overdratt fra Storbritannia tii Kina i 1997 med en 50 års garanti for å få bevare sitt økonomiske og politiske system. Kinesisk undertrykking og avtalebrudd førte til masse-demonstrasjonene i 2019-2020. Men vestlige protester har ikke hatt vesentlig effekt – og ikke noe tyder på at man kan få et internt kinesisk sammenbrudd a la det som skjedde med Sovjet i 1989.

Russland er presset
Mens Sovjet sikret seg herredømme over Øst-Europa etter 1945 og holdt på det like fram til 1989, så står Russland under Putin igjen med svært liten kontroll over det strategisk viktige slettelandet mellom Vest-Europa og Moskva. Øst Europa knyttet seg til EU og NATO. Urolighetene omkring Ukraina i 2014 førte til et vestlig orientert, men ikke organisatorisk tilknyttet Ukraina. Og så kommer massedemonstrasjonene mot president Aleksandr Lukasjenko i Hvite-Russland i 2020. Her har Putin har lovet Lukasjenko militær støtte «dersom det blir nødvendig». Her står han åpenbart overfor noen risikofylte avveininger. 

Han kan gjøre som Leonid Bresjnev i 1968 og sende hæren inn. Det vil redde Lukasjenko for en tid. Men spørsmålet er hvordan det internasjonale samfunn vil reagere. Da Putin annekterte Krim-halvøya tilbake fra Ukraina i 2014, kom det høylytte protester fra vest og handlingen er ikke blitt anerkjent. Men det skjedde ikke noe mer. Å sende inn arméen i Hvite-Russland vil være en større sak som kan utløse større og langt mer uvisse reaksjoner internasjonalt.

Han kan gjøre som Mikhail Gorbatsjov i 1989, si nei til militær støtte og overlate til Lukasjenko å komme til en løsning med sitt demonstrerende folk. Det vil Lukasjenko neppe klare. Det ville sannsynligvis ende med hans avgang og nyvalg etter kort tid. For Putin selv ville det være utfordrende. Dels fordi det kunne gi inspirasjon til økt folkelig opprør i Russland og krav om reelt sett frie valg også der. Og dernest fordi det ville bringe vestlig innflytelse enda et steg nærmere geografisk opp mot Moskva.

Eller han kan gjøre som Vladimir Putin og søke mot et tredje alternativ – å få Lukasjenko til å gå av frivillig og sikre seg at et nytt regime i Hvite-Russland fortsatt vil være en nær alliert med Russland. I dagens situasjon vil det sannsynligvis kreve økonomiske eller næringspolitiske ytelser.

EU og NATO ved et veiskille
Hva ville skje om Putin satte inn den russiske arméen for å støtte Lukasjenko og slå ned opposisjonen mot ham? Ville det gå som da Russland annekterte Krim – med protester og økonomiske sanksjoner, men ikke noe mer? Det er det mest sannsynlige siden Hviterussland ikke er medlem av hverken EU eller NATO. Men hva om Russland rykket inn i et av de baltiske landene? De er NATO-medlemmer og beskyttet av NATO-pakten om at et angrep på ett land i NATO er å anse som et angrep på alle. Hvordan vil land som Spania og Portugal se på å sette inn sine styrker i forsvar for f.eks. Estland? Hvor sikre vil de baltiske landene – eller for den del Norge – være på at USA ville sette inn sine styrker i en slik konflikt? I dag holder trolig NATO-garantien, men hvor lenge er dette en forpliktelse de europeiske NATO-landene kan stole på?

Når USA mer og mer vender sine europeiske allierte ryggen – og orienterer seg mot Stillehavet og Kina som økonomisk og politisk konkurrent, innebærer det at Europa i langt høyere grad enn i dag må ivareta sitt eget forsvar. Oppgradering av militærbudsjettene til et slikt nivå vil være en betydelig utfordring og kreve store ressurser.

Vil EU få sine 28 medlemsland med på det? Det er tvilsomt. For det er snarere klare tendenser til en desintegrering av EU. Storbritannia er på vei ut med Brexit og Ungarn, Polen og trolig flere østeuropeiske land har et voksende behov for å definere sin egen flyktninge-politikk og markere sin selvstendighet i forhold til byråkratene i Brussel.

Kjernen i EU-fellesskapet har vært EUs fire friheter - fri handel av varer og tjenester, fri kapitalflyt og fri bevegelighet for personer. Trenden fra USA med proteksjonisme, tollmurer og stengte grenser mot potensielle koronasmittede går imot disse frihetene. Vil det bli mer proteksjonisme også innenfor EU? Det vil være i pakt med holdninger i bl.a. de norske EU-debattene om «sjølberging og sjølråderett». Men for små land med stor utenrikshandel er nasjonal sjølberging ikke bærekraftig. Skal man kunne leve med proteksjonisme må det være minst på EU-nivå.

Eller vil unionen holde fast ved sin frihetskjerne for dem som fortsatt vil være med? Det kan gå mot en avskrelling av noen land og en mulig styrking av en mindre kjerne av land med Tyskland og Frankrike som de toneangivende.

Hva avtegner seg i det geopolitiske bildet etter 2020?
USA er i tiltakende handelskrig mot Kina. Kina er under økonomisk og militær oppbygging mot en mer konfronterende linje når tiden er moden. Russland er under press fra folkelige opprør som bringer vestlig innflytelse stadig nærmere Moskva. EU er på vei mot avskalling og kanskje konsolidering av de gjenværende omkring EUs fire friheter. Og alt dette er innhyllet i folks frykt for en ennå ikke utryddet korona-pandemi og mistillit overfor nasjonale politikere som ikke klarer å nedkjempe denne livstruende faren. 

Fire stormakter i møte med globale utfordringer
Da gjenstår de 2 viktigste globale utfordringene – helse og klima. Hvordan vil USA, Kina, Russland og EU kunne lede an i et globalt samarbeid for å takle dem?

Vi er underveis i en korona-pandemi. Om vi er ved starten, midten eller slutten, det vet ingen. Vaksiner kan kanskje bli godkjent til vinteren. Men det kan også ta lengre tid. Pandemien rammer alle land. Den stiller alle overfor de samme problemer: Å identifisere de smittede, spore smitteveiene, sende mulige smittede i karantene, behandle de syke og begrave de døde.

Korona-pandemien er en global utfordring som berører alle og som ikke er over før den er over overalt. I en verden hvor en stor del av de 7,8 milliarder mennesker på kloden inntil nylig har vært og snart igjen vil ønske å være på stadig reisefot, vil muligheten for import- smitte og ny oppblomstring av pandemien i land etter land stadig være tilstede. Derfor vil det aldri være nok bare å nøytralisere alle pandemiutbrudd i eget land og så stenge grensene. Koronasmittede og syke også i fattige land vil representere en fare som må takles. Derfor er korona en global utfordring som krever globalt samarbeid.

Selv om utfordringen fra korona er global, ble den i 2020 bare møtt på nasjonalt nivå. Riktignok har Verdens Helseorganisasjon (WHO) hatt koordinerende oppgaver. Men WHO har hverken hatt ressurser eller autoritet til å spille noen sentral rolle. Det er de nasjonale myndigheter som har hatt og tatt ansvaret for å verne sine medborgere mot pandemien. Det er dem medborgerne har henvendt seg til. Man spør ikke hvor mange europeere som smittes, men antallet tyskere, franskmenn osv. Internasjonale organisasjoner som WHO, EU og det føderale USA har vært tilnærmet irrelevante.

Blir det også slik framover? Svaret på dette vil gi signaler om valget mellom prioritering av nasjonale eller globale perspektiver på den videre utviklingen. I heiagjengen for nasjonale løsninger finner vi Ungarn, Polen, Storbritannia, USA og Brasil. De vil ha seg frabedt diktat fra overnasjonale organer til hvor mange flyktninger de skal ta imot og å bli pålagt andre hensyn enn deres klare egeninteresser. De melder seg ut av felles vaksineprosjekter og satser i stedet på eksklusive kjøpsavtaler for å dekke egen befolkning.

Er det fornuftig å fortsette å løse globale problemer på nasjonalt nivå? Neppe. Det kan være mye å hente i samarbeid hvor de sent rammede lærer av de tidlig rammede, av felles utvikling av vaksiner og verneutstyr og av utvikling av felles policy. 

Men én sak å få små nasjoner med opplagt egeninteresse av et regulert internasjonalt samfunn til å slutte opp om høyverdige idealer om global solidaritet og samarbeid. I realpolitikkens verden er det noe helt annet er det å få den nye stormaktklubben USA, Kina, Russland og EU til å konsolidere sine interesser og sette inn de ressurser som kreves globalt. 

Men kanskje er nettopp korona-pandemien en gylden anledning til å oppnå dette. For den er livstruende, rammer ikke minst stormaktene hardt og tar ikke slutt før selv Afrika har utviklet immunitet gjennom vaksine. Og om stormaktkvartetten faktisk lykkes i å etablere det nødvendige samarbeid og skaffe de nødvendige ressurser for å takle globale utfordringer på helsefeltet, kan det skape en plattform for deretter å kunne gå mer offensivt inn også på klimautfordringene.

Produkter

Dyade 2020/4 Korona - slutten på den lange freden

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.