Lære å sky pesten

Litteratur – det er det stor enighet om – har to funksjoner: Den skal tjene til adspredelse og oppbyggelse. Hvilken andel som går til det ene eller andre formål gir seg utslag i om lektyren havner på hyttedo eller i bokskapet sammen med de andre såkalte «gode» bøkene. Verdens klassikeren Pesten er en av dem, en bok som alle skulle ha lest.

Men hvorfor? Hva avgjør om en bok blir del av pensum eller et bind i verdensbiblioteket?

TØRRTRENING

Svaret er vel ikke bare fordi boka er godt skrevet. Men den tar vare på noe vi ikke må glemme, eller som er viktig å øve på.

Å lese bøker, sier forfatteren Simon Stranger, gir oss muligheten til å sette oss inn i hodet til mennesker – ofre og gjerningsmenn, helter og krigsforbrytere som Henry Rinnan i Strangers Leksikon om lys og mørke. Romanen kom ut i 2018 og er organisert som et oppslagsverk fra A til Å. Det er en viktig øvelse i å forstå andre tenkemåter enn vår egen og å utvikle empati.

På samme måte kan vi utsette oss for en situ asjon, krise eller katastrofe, trygt plantet i lese stolen. Det kan oppfattes som tørrtrening for det virkelige livet og burde derfor være et godt grep i barne- og ungdomslitteraturen – uten å være altfor pedagogisk.

I 2015 var tema på Nordisk barnebokkonfer anse i Stavanger Undergang eller overgang? Påstanden som skulle undersøkes var at lit teraturmarkedet for barn og unge på det tid spunktet ble oversvømt av en «stadig økende» mengde dystopier. Var det et tegn på tiltagende frykt for katastrofer? Eller hadde unge lesere det altfor godt og trengte en skikkelig oppvekker og påminnelse om hva de muligens kunne miste, og hva som er verdt å kjempe for?

Konferansen kom ikke til noe entydig svar, bortsett fra at dystopier alltid har vært en til bakevendende (flod)bølge i litteraturen.

Det viktigste i en dystopi er ikke hvor og hvorfor katastrofen inntrådte, eller hvem som har skylda for den, men hvordan den unge hel ten kommer ut av det.

Det som gjør dystopien som sjanger interes sant er at hovedpersonen har vokst opp i denne nye verden. Han eller hun er muligens allerede tredje generasjon som lever under et verdisys tem som er horribelt og uakseptabelt for leseren. For dystopiens hovedperson er det normalen, men – og her blir det spennende – en indre stemme, la oss si det humanistiske jeget, føler og kjenner at disse forholdene ikke er som de skulle være. Da skrider den unge helten til aksjon og redder verden, eller prøver å få den litt mer i balanse. I hvert fall for seg selv og vennegjen gen.

Bak dette plottet ligger det alvorlige spørsmål om hvilke verdier som er viktige å ta vare på, og hva som må reddes med til den andre siden av krisen. Det gjelder også for Pesten.

VERDENS HUKOMMELSE

Dystopier er ikke bare en sjanger for barn og ungdommer. Minst to av 100 titler på listen over verdens viktigste og beste bøker er dystopier: Til dem hører Orwells 1984, og Saramagos En beretning om blindhet. Romanen omhandler en epidemi – folk som blir rammet mister synet. Og hvordan forklarer vi den enorme suksessen av Maja Lunde og hennes hittil tre dystopiske romaner for et voksent publikum: Bienes histo rie (2015), Blå (2017) og Przewalskis hest (2019)? Alle tre bøkene følger den samme oppskriften: Fortellingen om en naturkatastrofe rulles opp fra tre forskjellige ståsteder i historien: i fortid, nåtid og framtid. Den globale verden er i alvor lig krise eller har kollapset, og hovedpersonene må stille seg den nye utfordringen – om det er biedøden, vannmangel eller arter som utryddes. Bøkene til Lunde er ikke uten håp og har en klar appell: det kan fortsatt gjøres noe for å avverge katastrofen. Det må gjøres nå.

Men hva får voksne til å lese om en verden som jeg håper vi aldri kommer til å oppleve? Her tenker jeg på de tre romanene av Jan Roar Leikvoll: Eit vintereventyr, Filolane og Bovare. Historiene står uavhengige fra hverandre. De skildrer liv i en verden som er strippet for en hver form for humanisme. De er så forferdelige at jeg ikke klarer å gjengi dem, men de hører til det beste jeg har lest.

Når litteraturen er som best, sier Olof Lager crantz i Om kunsten å lese og skrive, synes vi at vi plutselig husker noe viktig, som vi har visst en gang, men glemt.

Fortelleren i Pesten ser akkurat det som sin plikt, nemlig ikke å tie og la historien gå i glem selsboken, men vitne og opptegne «hva man lærer når man står midt i katastrofen.» Og mens hele byen fester og feirer at epidemien er be seiret, begynner han å skrive.

Det gjør han uten forakt for de andres glede - tvert imot, han beundrer dem for deres evne til å reise seg igjen, men han vet at pesten aldri kommer til å bli beseiret, at den bare venter på å komme tilbake. Og da gjelder det å gjenkjenne de første tegn og ta dem alvorlig.

SE OPP FOR ROTTENE

Pest er en meget smittsom, bakteriell sykdom som overføres fra lopper over rotter til men nesker. Den har aldri blitt helt utryddet og kommer stadig igjen. «Den ligger i dvale i tiår etter tiår i møbler og sengetøy,» som det heter i romanen. «Den venter tålmodig i soverom, i kjellere, i kofferter, lommetørklær, papiresker, og en dag til menneskenes ulykke og lærdom, vek ker den rottene sine og sender dem ut for å dø i en lykkelig by.»

Der hvor det finnes mennesker finnes det rot ter – der hvor pestsyke rotter kreperer dør snart også menneskene.

Samfunnet i boka som blir rammet er Oran, en by uten egenskaper. Siden den har så lite særpreg er den velegnet som grunnmodell for et pestutbrudd som kunne skje når som helst og foran hvilken bakgrunn som helst.

I våre dager har korona rammet hele verden. Men konstant, global mediedekning har gjort at hele verden har mutert til en covid-19-by.

I Pesten er parallellene til dagens situasjon mange: Nedstenging, sosial isolasjon, masse begravelser uten pårørende, unntakstilstand som blir den nye normalen - for bare å nevne noen. Men vi leser ikke om tilløp til fellesskap med klapping fra balkongene, spontankonserter til ære for helsepersonell, postulat av en felles dugnad, at kongen reiste til folket og avsluttet bilkjøringen på sykehuset der hvor epidemien ble bekjempet.

Slike solidaritetskunngjøringer finnes det ikke noen av i Oran.

Ja, muligens finner pesten bedre betingelser der i en slik ansiktsløs by enn på et annet sted, fordi innbyggerne i Oran blir beskrevet som flegmatiske og lidenskapsløse.

Klimaet og de karrige omgivelsene har herdet dem i kampen om å overleve. Sykdom passer ikke inn i deres selvbilde. Man skal ikke bli svak i Oran. En som blir syk allikevel kan ikke regne med omverdenens empati og dugnadsånd, og må dø alene. Et scenario som romanens fortel ler beskriver slik: «Tenk da på en som skal dø, som er fanget bak hundrevis av murvegger som freser av varme mens resten av byen er i telefon eller på kafé og snakker om transaksjoner, kon nossementer og rabatt. Så ubehagelig kan altså døden være, uansett hvor moderne den er, når den inntreffer på et goldt sted.»

Det første pest-mottiltaket er stengingen av byen - ingen får lov til å komme inn og ingen kommer seg ut. Denne adskillelsen fra omver den og kjære var det verste for innbyggerne i Oran, verre enn å dø. Mulighetene for å oppleve felleskap blir mer og mer redusert: Etter portfor bud følger forbud mot å besøke syke og døende og kulminerer i forbudet mot å delta i begrav elser. Det som er ment som tiltak for å bevare menneskelig liv, tar i realiteten verdigheten som menneske fra dem. Ritualer og følelser blir kren ket, likene blir gravet ned som søppel i masse graver eller brent. Det eneste som understreker forskjellen mellom døde mennesker og døde hunder er at begravelsen blir registrert.

Direktiver som opprinnelig var pest-relatert munnet ut i en unntakstilstand som går langt over bekjempelsen av epidemien. Alt som var av menneskelig verdi blir ofret for velorganisert ef fektivitet. «Bare statuene i de tomme gatene,» så heter det i romanen, «forsøkte å minne om hva menneskene hadde vært,» nemlig respekterte borgere som ble hedret, æret og beundret for deres gjerninger.

Da unntakstilstanden blir den nye normalen er bunnen nådd. Folk i Oran ble vant til å være uten håp som verre er enn å miste alt håp.

VENNSKAP I PESTENS TID

Foran kulissen strippet for menneskelighet finner romanfigurene sammen. I sin håndtering av pesten står de fram som fire rollemodeller. En lege, en prest, en byråkrat og en journalist. Rommet de skaper for samtaler og en form for vennskap som oppstår minner dem om at de er mennesker. Denne gruppen våpenbrødre – frères d’armes, brothers in arms - blir på mi rakuløst vis forskånet for pesten. Det er denne gruppen som utretter noe. Styresmaktene er det lite å høre om bortsett fra som kilde for nye direktiver og restriksjoner.

Vel å merke varer denne krisepakten som praktisk nødvendighet bare så lenge krisen var er. Etter at pesten er «beseiret» går hver av dem sine egne veier. De tar opp og fortsetter med sine gamle liv akkurat som alle andre, fordi «å leve som om ingenting hadde hendt» er det som alle i bunn og grunn ønsker. Men for legen er det umulig å glemme alt. Han er overbevist om at «pesten ville etterlate spor, om ikke annet så i hjertene.» Legen ser det derfor som sin oppgave å opptegne det som har hendt «til menneskenes ulykke og lærdom.»

Modellene i legens opptegnelser blir beskre vet nøytralt, men ikke likegyldig. Han vil snakke «på vegne av alle» slik at alle veier er like gyldige.

DEMOKRATI I KRISETIDER

Legen selv er «frontkjemper», en rasjonell prag matiker. Han har slått av følelser til de grader at en pasient trygler ham om å vise medlidenhet. «Ingenting i verden er verdt at man vender seg bort fra det man elsker,» forklarer han for en kritiker. «Likevel vender jeg meg bort jeg også, uten at jeg kan vite hvorfor.» Legen spør ikke hvorfor epidemien har rammet, han vet bare at den har rammet, at de syke må helbredes, og det så raskt som mulig. Det er det han gjør. Samtidig er han klar over at seirene han oppnår bare er midlertidige: Det «vil de alltid være, det vet jeg. Men det er ikke grunn nok til å slutte å kjempe.» Legen er en moderne Sisyfos.

Presten er en slags motspiller mot legen. Han trenger en grunn, hvorfor pesten har rammet, og forklarer epidemien som Guds straff i en glødene preken i kirken. Denne prekenen fikk enkelte tilhørere til å oppfatte pesten som en ufattelig fengselsstraff under himmellokket for en ukjent forbrytelse. Men også her har presten svaret klart: Forbrytelsen er et syndig, guds forlatt liv, men det finnes en vei ut av lokket: Anger, botferdighet og fornyet ydmykhet i bytte mot at Gud opphever straffen. Prestens budskap er at han aldri har opplevd Guds trøst og det kristne håp som «omfatter oss alle» sterkere enn under pesten – håpet er at deres gjerninger som er rettet mot Gud kan stemme Gud mildere, men det er bare HAN som kan gjøre slutt på epidemien. Begge modellene, legens og prest ens, er handlingsbaserte og forholder seg til realiteten.

Byråkraten derimot velger tilflukt i en annen realitet som han mestrer like dårlig som virke ligheten han lever i. Han oppdager forfatteren i seg, begynner å skrive en roman, men kom mer aldri lenger enn til første setning som lyder slik: «En vakker morgen i mai måned red en elegant amasone på en praktfull fuks gjennom Boulogneskogens blomstrende alleer.» Kontras ten til byen han lever i kunne ikke vært større. Setningen er absurd, men mens han leser hører han ikke skrikene av folk som lider. Lyden av hans egen stemme skyver seg mellom ham og virkeligheten mens han gjentar setningen som et mantra i det uendelige. Da pesten tar slutt har han skrevet et manus på 50 sider, men det inneholder bare denne ene setningen i utallige varianter. For å vise hvor meningsløst denne beskjeftigelsen var, brenner han manuset etter at pesten tok slutt, men begynner om igjen, denne gangen uten adjektiver.

Det kan tolkes som om han prøver en variant som er ribbet for vurderende beskrivelse.

Hva bruker Camus denne avmektige figuren til? Gjenspeiler det hans holdning til hva littera turen kan utrette? Nei, tvert imot. Opptegnelsen av legen som blir til romanen Pesten er jo selve motbeviset. Og selv om byråkratens skrivepro sjekt kan framstå som meningsløst har det sin berettigelse. Han kan bare ikke gjøre noe annet.

Rollefiguren som viser seg å være mest fleksibel er journalisten.

OSS

Journalisten er i utgangspunktet en utenfor stående observatør. Han er på oppdrag i byen, skal skrive en reportasje om innvandrernes leve vilkår da pesten rammer og fører til nedsteng ing. Han er dypt ulykkelig, føler seg urettmessig fanget og planlegger å flykte for han er jo ikke en innbygger av Oran. I en diskusjon med legen får han høre at det ikke er en rimelig grunn. Det er pesten som definerer hvem som hører med og hvem ikke. «Fra nå av er du dessverre herfra, som alle andre.»

Det er ikke ordene som overbeviser journalis ten. Forandringen skjer i det øyeblikket han står foran den reelle muligheten til flukt fra Oran, og han må treffe et valg. Inntil da har han levd etter prinsippet at et fellesskap bare er så lykkelig som de enkelte er lykkelige. Nå må han vurdere om det kan opprettholdes.

Han velger å bli i byen og jobber fra nå av som assistent for legen. Da han blir spurt hvor for han har ombestemt seg svarer han: «Det kan være en skam å være lykkelig helt alene.»

Det er ikke bare journalisten som underordner seg som individ - i kampen mot pesten fantes det «bare en kollektiv historie.»

«Denne historien angår oss alle» er en setning som trekker seg som mantra gjennom romanen hvis tema like mye er krisehåndtering som men neskelig samhold.

KOLLEKTIVE KRISER KREVER KOLLEKTIVE LØSNINGER

Romanen Pesten tegner et bilde av evnen til samhold, et bilde som både er optimistisk og pessimistisk. Optimistisk fordi det oppstår en gruppe som støtter hverandre og er i stand til å vise toleranse for andres holdninger og løs ninger. Legen og presten kan møtes. De som agerer støtter andre, også de som har flyktet i drømmer som byråkraten. De tar vare på hu mane grunnverdier. Krisen fører til samhold. Som en av gruppemedlemmene sier: «Den eneste måten å føre mennesker sammen på er å sende dem pesten.»

På den andre siden holder dette utopiske felleskapet bare så lenge krisen varer. Etter epidemien fortsetter de fire akkurat som alle andre på sine kjente veier, i sine gamle roller. Men fortelleren dømmer dem ikke for det. Han ser en styrke i denne evnen til vende tilbake til normalen og en form for uskyldighet.

Er Pesten et vitnemål om menneskets akk så svake natur? Trenger vi en roman om en epi demi for å stå mer sammen? Og hvis ikke det holder: Er en epidemi som korona virkelig bare den eneste måten å minne oss om humane ver dier?

Ja, kanskje, men vi trenger ingen som sender denne påminnelsen til oss utenfra.

HUMANISME

At Gud er død betyr ikke at alt er lov, mente forfatteren Albert Camus. Men med HANS eller HENNES bortgang er det ingen der lenger som bestemmer regler, straffer ved overtredelse, og kan bes om nåde eller hjelp. Det er menneskenes oppgave å definere lover og verdier, hva som gjelder i et samfunn og hva det betyr å være et menneske. Med sin roman Pesten leverte Ca mus et viktig bidrag til humanistisk tenkning som den dag i dag er høyst aktuell og relevant. Delvis er det skremmende lesning som en skik kelig dystopi som går i oppfyllelse i disse dager.

I det som legen har gjort ligger en viktig oppfordring: nemlig å vitne, skrive ned hvordan han og gruppen rundt ham taklet epidemien, slik at krisen ikke bare er en historie om lidelse, men til «lidelse og læring». Er altså Pesten som beretning en oppskrift til å skrive fortellingen Koronaen?

Hva er viktig å få med seg? Hvilket budskap skal vi som er de overlevende tidsvitner, etter late oss til adspredelse og oppbyggelse?