En litterær gjenganger er hvordan eksistensiell tomhet kan gjøre døden mer provoserende, eller til eneste utvei. I et av sine dikt fanger Hans Børli essensen: «Dess mindre du har levd, jo svartere dør du.»
Det uforløste liv omhandles i en uendelig rekke litterære verk. Døden gjør tomhet ekstra tydelig, og understreker at vi har bare én sjanse. Det innholdsløse liv kan forme døden til en uforsonlig fiende møtt med bitterhet og fortvilelse.
Temaet synes mer egnet for det skrevne ord enn for maleri. Det kan minne om perioder i meditasjon med rastløshet og kjedsomhet når man er nær det uforløste i egen psykologi.
TOLSTOJS IVAN ILJITSJ - ENSOM, USNAKKET OG UFORLØST DØD
En sterk kontrast til kjærligheten reflektert i Taj Mahal, Michelangelos Pietà og Monets Camilla, er Leo Tolstojs korte novelle på 60 sider om Ivan Iljitsj’ død. Første gang publisert i 1886 og senere oversatt til en rekke språk med utallige opplag, kan boken være det mest siterte verk i verdenslitteraturen om en syk persons ferd inn i døden.
Mange kjenner Mark Twains definisjon av en klassiker: Bøker «alle» har hørt om, men ingen har lest. Historien om Ivan Iljitsj behøver ingen grue seg til. Novellen er lettlest og intens, full av levende, til dels pinlige og komiske detaljer i Tolstojs livnære og realistiske, nærmest «fotografiske», skrivestil. Portrettet av den superalminnelige, nærmest arketypisk borgerlige Ivan Iljitsj er allmennmenneskelig og lettgjenkjennelig erfaringsnær selv om boken utkom for over 135 år siden.
Novellens sentrale del er det vonde og uforløste dødsleiet til en middelaldrende dommer. Dødsleiet er smertefullt og ensomt. Den borgerlige, grunne og selvopptatte familien benekter at det går mot slutten.
Tostoj bruker novellens første del til å beskrive gjennomført ironisk det overfladiske, fasadeorienterte og parodisk konvensjonelle livet til Iljitsj og hans familie. Greven og moralisten Tolstojs penetrerende forakt for borgerskapets ytre uegentlige former gjennomsyrer fremstillingen.
Tolstojs Ivan Iljitsj´død kan sees som en forløper til den tsjekkiske forfatter Milan Kunderas mest kjente og samtidskritiske bok Tilværelsens uutholdelige letthet fra 1984. Kunderas hovedskikkelse personifiserer en single-kultur som ikke vil ta livet på alvor og systematisk unngår dypere personlige relasjoner. Ivan Iljitsj’ skjold mot livets eksistensielle utfordringer er embetsmannsposisjonen og et overfladisk småborgerlig familieliv: «In all this the thing was to exclude everything fresh and vital, which always disturbs the regular course of official business, and to admit only official relations with people, and then only on official grounds.»
DEN UFORLØSTES/TOMHETENS DØDSANGST
De to siste sider lar Tolstoj den døende Ivan Iljitsj gjennomgå en voldsom dødsangst siden så mye i hans liv er uforløst, uforsont og uforstått: «He struggled as a man condemned to death struggles in the hands of the executioner, knowing that he cannot save himself. And every moment he felt that despite all his efforts he was drawing nearer and nearer to what terrified him. He felt that his agony was due to his being thrust into that black hole and still more to his not being able to get right into it.» Etter en livslang jakt på status og prestisje har Ivan Iljitsj ingen minner som nører og roer ham i møtet med døden.
Tolstojs budskap er å ta livet på alvor for at dødsangsten ikke skal bli overveldende. Men Tolstojs moralisering er i denne novellen ikke påtrengende eller floskelpreget inntil han i de siste avsluttende linjer nærmest lar den døende bli kristent frelst. Han er kritisk til hovedpersonene, men med en grunnleggende sympati for de mennesker som skildres, med forbehold for enkelte drepende kortfattede og karikaturpregede beskrivelser av noen overfladiske og manipulerende biroller.
Flere ganger vender Tolstoj tilbake til en for mange kjent følelse når noen dør. Mange tanker vekkes, men enkelte er vanskeligere å vedstå seg enn andre, langt mindre si høyt: en slags forbudt lettelse over at døden – denne gangen – rammet en annen, samt tanken på de muligheter vedkommendes død kan åpne. Tolstoj er en mester i å få frem kontrasten mellom den falske ytre sorg og den indre kalkyle om dødsfallets potensielle fordeler: «So on receiving the news of Ivan Ilych’s death the first thought of each of the gentlemen … was of the changes and promotions it might occasion…»
HVORFOR MEG? I Dyade 3/20 skrevet av personer med en alvorlig diagnose, er et gjennomgangstema den uunngåelige bitterhet og ubegripelighet med å ta inn over seg skremmende sykdom, og den til dels smertefulle vei frem til forsoning.
«Å bli alvorlig syk er krenkende: Hvorfor skjer dette nettopp meg? Er ikke dette grunnleggende urettferdig? … Alvorlig sykdom gjør det tydeligere for oss hvem vi er. Med et uttrykk fra Acems meditasjonspsykologi er alvorlig sykdom aktualiserende. Den bringer frem reaksjonsmåter og mestringsstiler som vi også ellers tyr til, men nå med tydeligere konturer som vi ellers ikke nødvendigvis har vært oss selv bevisst. … Paradoksalt har sykdom dermed også blitt en ressurs.» 1
For Ivan Iljitsj er sykdommen lenge bare vond smerte: Ilych «restrained himself no longer but wept like a child. He wept on account of his helplessness, his terrible loneliness, the cruelty of man, the cruelty of God, and the absence of God».
Generelt og abstrakt anser vi sykdom, død og motgang som selvfølgeligheter. Å akseptere livets skyggesider er vanskeligere når det gjelder oss selv: «The syllogism he had learnt …: ‘Caius is a man, men are mortal, therefore Caius is mortal,’ had always seemed correct as applied to Caius, but certainly not as applied to himself. That Caius – man in the abstract – was mortal, was perfectly correct, but he was not Caius, not an abstract man, but a creature, quite separate from all others. … Caius really was mortal, and it was right for him to die; but for me, … Ivan Ilych, with all my thoughts and emotions, it’s altogether a different matter. It cannot be that I ought to die. That would be terrible. … I and all my friends felt that our case was quite different from that of Caius.»
Det tilsvarende sitat fra Woody Allen er velkjent: They say we are all going to die sometime. But in my case, I think God will make an exception Frykten og benektningen river i Ivan Iljitsj når døden nærmer seg og er lett å kjenne seg igjen i: «It can’t be. It’s impossible! But here it is. How is this? How is one to understand it?»
Klikk lenken for å lese hele artikkelen...
