Av Ole Gjems-Onstad
BEVISSTHETSLANDSKAP
Klassiske kinesiske malerier handler sjelden direkte om døden. Men de skildrer ofte det lille og ubetydelige mennesket som del av uendelige, uklare tåkelandskap. Vi er hverken her eller der, men, lik i lange meditasjoner, del av uoversiktlige og flytende indre strukturer.
Poet strolling by a marshy bank av Liang Kai (aktiv i det tidlige 13. århundre; Metropolitan Museum of Art, New York) kan forestille en dikter i et uoversiktlig indre landskap, eller et menneske ved livets ytterkant mot grensen til dødens diffuse væren eller ikke-væren. Verket rommer både nærvær og fravær, døden som et ukjent sted, en del av livet, men også noe annet.
Bildet minner om at vi fødes inn i noe større enn oss selv, en overveldende indre og ytre verden, skremmende og innbydende. Det kan avspeile hvordan vi strever med å relatere oss til døden og uendeligheten som noe annet, uvant og fremmed.
Fang Congyi (født ca 1301 - død etter 1378) var en daoistisk prest. Hans Cloudy Mountains (Metropolitan Museum of Art, New York) preges av daoistisk mystisisme. Et ytre landskap er omgjort til et indre og flytende land. Fang søkte å gi form til det som ikke hadde form, og tilbakeføre det med form til det formløse, nærmest som fødsel og død. Lik mange andre bevissthetslandskap er noe dennesidig gjort hinsidig, og på et vis lik døden: kjent og ukjent.
For mediterende kan bildene vekke assosiasjoner til uklare, bevegelige og annerledes indre strukturer i lange meditasjoner. Man er nær noe, men vet ikke helt hva. Man arbeider seg innover, men uten fullt ut å forstå hvor.
Disse grenseområder kan bryte ned noe av skillet mellom egen levende bevissthet og døden.
GJENNOM SKODDE TIL KRISTEN AVKLARING
De kinesiske bevissthetslandskap har et delvis slektskap med salmen Leid, milde ljos.
Den begynner med vår famling her, men blir kristen og avklart overfor døden. De kinesiske bevissthetslandskap lar aldri skodden slippe.
Leid, milde ljos, igjennom skoddeeim,
leid du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot; eg treng ei sjå min veg
så langt og vidt - eitt steg er nok åt meg.
…
Di makt hev signa meg, då veit eg visst:
Du leier enn
i myr og fjell og hei, og så til sist
ein morgon renn,
då til meg smiler engleåsyn blid,
som eg hev elska før, men mist ei tid.
TAJ MAHAL: VIBRERENDE STILLHET OG KJÆRLIGHET
Enkelte mener kunstens vei til erkjennelse går gjennom det heslige, provoserende og mørke. Mye kunst om døden er vond og konfronte rende, og kan bekrefte forestillingen om døden som siste fiende, angstfylt mareritt, forsmedelig nederlag og ytterste krenkelse.
Døden er som et kaleidoskop og har også stimulert uendelig skjønnhet som speiler dyp menneskelig kjærlighet.
Man kan bli trett av merkelapper med «verdens fremste». Men klodens mest praktfulle og estetisk vellykte gravsted er – med god margin – Taj Mahal i India. Bygget og «innrammingen» kan gjøre sterkere inntrykk i virkeligheten enn omtalen tilsier.
Mausoleet ble reist av en muslimsk hersker Shah Jahan i 1632-1653 i savnet etter en sterkt elsket (favoritt)hustru (Mumtaz Mahal). Taj Mahal er mest kjent som et symbol på kjærlighet. Uendelig med par, ikke minst på bryllupsreiser, er fotografert foran byggverket; vakkert og rent lik mange menns indre bilder av sin kvinne.
Taj Mahal er et estetisk mesterstykke, nærmest et storskala-smykke, med en nær fullkommen symmetri. En nesten gjennomskinnelig marmor gir byggverket et transcendent og skinnende, dels himmelsk eller paradisisk preg.
Det er her, men også der, en slags Dødens øy, men ut fra en annen visjon enn Arnold Böcklins Todesinsel.
Klikk lenken for å lese hele artikkelen...
