Kan en robot lengte etter sin mor? En Scifi-film om roboter som også handler om gåtene i oss selv

Finnes det dimensjoner og lengsler i oss som dypest sett bare kan være menneskelige, og som skiller oss fra dyr, roboter eller dataprogrammer?

Skrevet av Eirik Jensen

Filosofer har siden tidenes morgen forsøkt å finne frem til hva det er som gjør oss nettopp til mennesker. Selv om også vi kan undres over disse gåtene, vil filosofenes forslag til svar gjerne fortone seg altfor abstrakte og tørre til å være helt tilgjengelige for de fleste av oss. Myter, god litteratur – og science fiction – kan være til mer hjelp for oss i våre undringer.

I filmen Artificial Intelligence nærmer mesterregissøren Steven Spielberg seg dype og universelle eksistensielle spørsmål. Spørsmål som vi mennesker har strevd med siden tidenes morgen: Hva vil det si å være et – «virkelig» – menneske? Hva er våre dypeste lengsler, og hvor hører de hjemme? Hva skiller mennesker fra andre fysiske vesener? Filmen er i det ytre science fiction, men som den beste science fiction, berører den ikke primært teknologiske temaer, men eksistensielle. La oss begynne med handlingen i filmen, og etter hvert utvikle hvordan den nærmer seg disse spørsmålene.

MECHAS OG ORGAS

Vi er i en tenkt fremtid – noen desennier, kanskje 100 år, fra vår egen tid. Klimaendringene har ført til at pol-isene har smeltet, og de fleste større kystbyer ligger under vann. Det er stor fattigdom. Strenge reguleringer om barnebegrensning er innført. Fordi det nå finnes langt færre mennesker, er mange flere oppgaver overlatt til roboter – «mechas», som de kalles, i motsetning til ekte mennesker – «orgas». Ekteparet Monica og Henry Swinton har en sønn, Martin, som er alvorlig syk. Han kan foreløpig ikke helbredes, og i påvente av ny teknologi ligger han nedfrosset på et sykehus. Ekteparet savner Martin sårt, men kan ikke få flere barn.

Mecha-ingeniøren professor Hobby (!) har gjort et gjennombrudd i konstruksjonen av roboter. De nyeste generasjoner roboter er i stand til å etterligne det aller meste av menneskelig adferd. Men de har fortsatt ingen genuine følelser. Nå har imidlertid professor Hobby lykkes i å lage en robotgutt som også kan føle – kjærlighet. Han tilbyr ekteparet gutten – David – som erstatning for deres sønn. Etter kvaler tar de imot David.

Vi møter og blir kjent med David samtidig som han møter og blir kjent med sin nye familie. Og filmen skaper umiddelbart hos oss hva psykologer kaller kognitiv dissonans: For oss er det knapt noen forskjell mellom David og en ekte gutt – han ser ut som, og oppfører seg på alle måter som, andre gutter, ja, som en mer ideell sønn enn man ellers realistisk kunne ønske seg. For David viser ingen opposisjon eller trass eller vanskelig adferd, han er bare ytterst søt, velvillig og betagende. Spontant ser vi ham som en ekte menneskegutt. Samtidig vet vi – fordi filmen har fortalt oss det – at David er en robot – konstruert av ledninger og sofistikert mekanikk og elektronikk og programkode, og programmert til å oppføre seg nettopp som han gjør. Så hva er han – «bare» robot, eller også menneske? Spielbergs David skaper en underlig uro i oss.

Til å begynne med greier vi å holde fast ved bildet av David som robot – hans opprinnelse er nettopp blitt skildret for oss. Men Steven Spielberg, filmens regissør, er en utsøkt mester i å fremkalle følelser og stemninger, og å få oss til å glemme at all film egentlig er illusjon. Etter hvert blir vi suget inn i fortellingen, og vi greier simpelthen ikke å holde fast ved bildet av David som «bare» en maskin. Vi ser ham i stedet gradvis mer og mer som en gutt som alle andre – og følger empatisk med når han så støter på problemer. David – en som i utgangspunktet var «død natur» – er for oss blitt et levende menneske, med følelser, tanker, opplevelser, bevissthet.

Davids tilblivelse er ulik vår egen. Men hvor vi kommer fra, som enkeltmennesker, og som art, er på et dypere plan et mysterium som har utfordret oss lenge før science fiction. For hvordan oppstod egentlig vår gåtefulle og naturoverskridende menneskelighet? Skapelsesmyter fra mytologi og religion gir ikke direkte svar, snarere anelser og bilder. Vi ble skapt av Gud, forteller Bibelen – ved at han skapte de første menneskene – Adam og Eva. Andre myter sier vi ble skapt fra et stykke støv, eller en plante eller et dyr, men alltid gjennom at noe gudelignende så har grepet inn og på grenseoverskridende måte ladet den døde kimen med det levende og menneskelige.

HVA ER ET – VIRKELIG – MENNESKE?

David er ikke skapt av Gud, og heller ikke av mann og kvinne på biologisk vis, derimot av en gudelignende dataingeniør. Han har altså et annerledes opphav enn vi mennesker. Men han er samtidig laget for å kunne føle – kjærlighet. Er hans opphav alene en tilstrekkelig grunn til at han ikke er et ordentlig menneske, selv om han på alle måter oppfører seg som, og etter alt å dømme til og med føler som, et menneske?

Filosofer som Immanuel Kant peker på at vi som mennesker befinner oss i en form for dobbelthet. På den ene siden er vi fysiske vesener – vi har kropper som beveger seg i verden på samme måte som andre fysiske gjenstander. Og som deler av den fysiske verden er vi styrt av naturlover. Vår arm løfter et glass – det kan også en robotarm gjøre. På den andre siden har vi bevissthet, noe de fleste fysiske objekter ikke har (derimot antakelig i alle fall høyerestående dyr). Vi er, igjen for å vise til Kant, borgere av to riker – den fysiske verden styrt av naturlover, og en verden av hva han kaller frihetslover, hvor vi kan velge med vår bevissthet hvordan vi handler.

Det menneskelige i oss speiler denne tvetydigheten. Skal jeg forestille meg et menneske, ser jeg gjerne for meg et ansikt, en kropp, og i alle fall ikke en ikke-legemlig sjel. Men denne kroppen har også tanker, den føler, ser, forestiller seg, har opplevelser, planer, preferanser og intensjoner. Hvordan er det mulig at noe fysisk også kan ha en bevissthet?

På 1950-tallet formulerte historiens trolig aller mest banebrytende tenker om datamaskiner, Alan Turing, den kjente Turing-testen på om en datamaskin kan tenke og ha bevissthet: Hvis du ikke kan skille mellom hvordan maskinen og et tenkende menneske med bevissthet reagerer på sine omgivelser og løser oppgaver du stiller, så tenker maskinen – den har bevissthet. Filmen Artificial Intelligence gjør Turing-testen – og gåten den rommer – levende, og fantasieggende. Den gir Turing-testen «et menneskelig ansikt».

De fleste av oss vil kanskje intuitivt ikke akseptere Turing-testen som avgjørende for om et vesen besitter «det menneskelige». (Det finnes nå en svær mengde filosofisk litteratur som drøfter om testen treffer, og hvis ikke, hvorfor). En robot er fortsatt – bare – en maskin, selv om den oppfører seg som et menneske. Men David utfordrer oss virkelig. Vi lever oss slik inn i David at vi spontant har svært vanskelig for ikke å oppfatte også ham som en av oss.

Denne tvetydigheten rører ved en universell uro i alle mennesker, mener jeg. Men uroen handler også om noe mer enn vår dobbelthet som både kroppslige og sjelelige vesener. Er jeg et virkelig menneske? Ble jeg til «på ordentlig»? Noen av oss kan som barn ha følt oss som fremmede, som annerledes andre. Vi kan ha hatt fantasier om at vi egentlig er adoptert, eller at vi egentlig kommer fra et annet land eller en annen stamme, kanskje til og med fra en annen planet. Og selv om vi ikke har hatt slike fantasier, kan vi enda mer grunnleggende tidvis kanskje ha kontakt med en eller annen diffus utrygghet: Er jeg virkelig verd noe? Bryr andre seg virkelig om meg? Eller ville de støte meg ut, om det ble for vanskelig med tilgang til mat og kjærlighet og andre ressurser?

HAR JEG ET VIRKELIG SELV?

Eller kanskje vår selvfølelse er langt tryggere, også på dypet. I så fall kan vi spørre: Hvordan ble den slik? En gang – før vi ble født – var det ikke rom for slike spørsmål. Vi svevde helt uten bekymringer i friksjonsfritt fostervann i livmoren til vår mor. Vi fikk automatisk alt hva vi hadde behov for gjennom navlestrengen. Omfavnet og omsluttet av deilig varme og svake lyder.

Så ble vi støtt ut for første gang – fra denne altomsluttende og trygge verdenen og inn i en større, og mer utrygg. Skarpt gjennomtrengende lys. Høye gjennomskjærende lyder. Et angstfylt barneskrik.

Men var vi heldige, ble vi i dette sjokket samtidig tatt imot av varme, gode, myke armer og holdt inn til et bløtt bryst. Vi fikk morsmelk, vi fikk trøst. Vi fikk øm, varm og god kjærlighet. David ønsker å bli en virkelig gutt – først da vil han kunne bli elsket. Utviklingspsykologisk henger imidlertid de to temaene – kjærlighet, og følelsen av å være virkelig – tett sammen. Det er gjennom mors kjærlige og hengivne omfavnelse og speiling av det lille barnet at det utvikler en følelse av å være et selv, av å være virkelig i møte med den andre.

Psykologer peker også på at dersom vi ikke blir tatt imot som små barn på denne gode og kjærlige og rommende måten, kan det danne grunnlag for et utrygt selvbilde: Er jeg virkelig verd noe? Fortjener jeg å bli verdsatt av andre mennesker? Dypest sett: Er jeg et virkelig menneske, slik andre synes å være? Eller er jeg – i alle fall for de andre - bare en ting? Vi vil da lett kunne føle at vi ikke får kjærlighet fordi vi ikke fortjener det. På et indre plan har mor, og verden, vendt oss ryggen, og en følelse vokser frem på et grunnleggende indre plan om at vi egentlig ikke er virkelige, men i høyden bare ting.

Denne fantasien kan også utløse en indre frykt om å bli forlatt, av å bli utvist og utstøtt – fantasier som vi kjenner igjen i eventyr som Hans og Grete (og som også er en del av filmen). Det er ikke bare verden som har vendt ryggen til oss – vi kan også komme til å vende ryggen til oss selv. Vi utvikler et selv som vi selv, og, i vår fantasi, andre, ikke verdsetter, men som tvert om er ekkelt, frastøtende, eller kanskje enda verre – dødt – en uekte, sjelløs og uvirkelig kjerne.

La oss ta med oss dette som et bakteppe når vi så vender tilbake til handlingen i filmen: Monica aktiverer Davids kjærlighet til henne ved å lese inn en bestemt programkode. David føler så umiddelbart ubetinget og hengiven kjærlighet til Monica, (eller slik oppfører han seg i alle fall, jf. Turingtesten omtalt ovenfor), og hun blir etter hvert også svært glad i David. Vi ser hvordan David og Monica trives med hverandre, hvor søt og hengiven David er, hvor glad i ham Monica er, akkurat som mødre gjerne er glade i sine barn.

FRISTELSEN OG UTSTØTELSEN

En tid etter får Swintons gode nyheter fra sykehuset. Det er funnet en kur for deres syke sønn Martin som ligger i kunstig koma, og han kommer hjem.

Martin blir umiddelbart sjalu på David. I en scene spiser han spinat, og erter David, som ikke spiser slik orgaer gjør. David etterligner Martin, og begynner å spise spinat han også. David går i stykker, hvilket var hensikten.

Men David blir reparert, og Martin må pønske ut en ny plan. Han forteller David at hvis David klipper av en bunt av Monicas hår mens hun sover, vil Monica forstå at han elsker henne, og elske ham enda høyere. David går inn med en saks på soverommet der ekteparet ligger og sover. Men før han får klippet av hennes hår, våkner Monica og blir skremt, og tror at David vil skade henne.

Monica og Henry tror at David er farlig. Ettersom han «egentlig» bare er en robot, beslutter de å kvitte seg med ham. Monica kjører ham ut i en skog og forlater ham der. Samtidig formaner hun ham: Han må holde seg unna mennesker. For det er mange som etter hvert er blitt sinte på robotene, og det er profesjonelle gjenger som jager og ødelegger dem, til stor forlystelse for tilskuere i store underholdningsparker.

David er altså blitt fristet, av en sjalu og aggressiv «bror», til å gjøre noe som fører til at han blir utstøtt. Også her rører filmen ved en dyp og universell angst som alle mennesker har, enten lett tilgjengelig, eller dypt begravet i det underbevisste: Angsten for utstøtelse. Og også her finner vi bilder og fortellinger fra mytologi og religion som bekrefter hvor dyp og universell denne frykten er: Adam og Eva som fristes av Satan, og som blir bortvist fra Edens hage. Prometeus som gir ilden til menneskene, og som dømmes til evig straff. Loke som lurer den gode Balder inn i døden. Evolusjonspsykologer kan gi mer nøkterne, om enn mindre fantasieggende, forklaringer på hvorfor det er slik: Alle mennesker er sårbare, særlig som små barn. Blir du ikke ivaretatt av flokken, går du til grunne. Tar ikke mor vare på deg, vil du dø. Og er jeg helt sikker på at jeg har i meg det som skal til – så mye virkelig menneskelighet – at det ikke kan komme til å skje?

VANDRINGEN BLANT DE UTSTØTTE

Vi vender tilbake til handlingen: I andre del av filmen møter David en robot som heter Gigolo Joe. Som navnet tilsier er Joe en gigolo – en robotelsker som er utsøkt dyktig til å elske med orgakvinner. «After having made love to me, you will never ever again want a real man!” sier han til sine kunder, og det ser ut til at han har rett. Ikke rart det er mange, ikke bare Martin, som er forbannet på mechaene! Det er gjenger som jakter på roboter, og som forlyster seg med å ødelegge dem som underholdning.

I en rystende sekvens ser vi roboter som blir fanget av gjengene, for deretter å bli kastet inn i svære maskiner som kverner dem i stykker. Vi ser robotansiktene, som er som våre egne, og som er fulle av angst og frykt. Så vendes robotene, og vi ser at de også består av maskindeler. De hyler og skriker. Men de er jo «egentlig» bare maskiner. Tvetydigheten igjen.

Sekvensene gir assosiasjoner til mørke kapitler i vår historie, hvor grupper blir forfulgt eller behandlet helt umenneskelig fordi de ikke anses fullt ut som mennesker, men noe laverestående – jøder, urbefolkning, slaver. Spielberg er selv jøde, og har laget filmer om jødeforfølgelse (Schindlers liste) og slaveri (Amistad) – det er vanskelig å se for seg at han ikke selv har vært seg bevisst parallellene.

De fleste av oss har heldigvis unngått slike grusomheter. Men vi har vel nesten alle også fra tid til annen opplevd å bli betraktet eller behandlet ikke som ekte eller virkelige mennesker, men utelukkende som ting. I det små kan det dreie seg om en utålmodig ektefelle som ønsker rask sex før han sover – han skal jo på jobb dagen etter (ja, gigolo Joe hadde da vært å foretrekke!), eller en mor som viser frem sønnen sin til sine venninner som trofe fordi han har fått gode karakterer.

I noe større sammenheng er dette en nødvendig del av tilværelsen – vi kan simpelthen ikke til enhver tid ta inn alle andre passasjerer på T-banen fullt og helt som mennesker, og oppfatter dem uvilkårlig som en masse som forhåpentligvis gir oss plass slik at vi kan komme frem til vår destinasjon. I virkelig stor målestokk kjenner vi til umenneskeliggjøringen av den andre som del av krigspsykologi, og et sentralt element i grusomheter som Holocaust.

Denne opplevelsen av ikke å bli betraktet som mennesker med autonomi, men bare som produksjonsmidler – som ting, var en byggestein i en hel politisk filosofi utviklet av Karl Marx. Paradoksalt ga det grunnlag for politiske systemer som fratok millioner av mennesker nettopp deres menneskelighet. I dag er det tilstrekkelig å peke på Russlands invasjon av Ukraina, begrunnet med at ukrainerne er nazister (men paradoksalt nok også egentlig russere).

Tilbake til filmen: David og Joe jages og fanges etter hvert av en av disse gjengene, og de skal til å ødelegges på en av ødeleggelsesfestivalene. Men tilskuerne der oppfatter at David ikke er en robot, men en ekte orga-gutt, og han blir sluppet fri. David får med seg Joe, og de rømmer videre.

PINOCCHIO

David lengter tilbake til Monica, og forstår at grunnen til at Monica har kunnet forlate ham, er at hun ikke betrakter ham som en ekte gutt. Hadde han bare kunnet bli et ekte menneske, ville Monica ha villet ha ham tilbake. Monica har lest historien om Pinocchio til David (filmen het opprinnelig «Pinocchio»), og David har hørt om den blå feen, som kan forvandle tredukken Pinocchio til en ekte gutt, slik at han kan bli virkelig elsket.

David og Joe legger ut på vandring for å finne den blå feen, slik at David kan bli en ekte gutt. Vandringene deres tar veien til Rouge City – et virkelig dekadent sted hvor horekunder og mechaer finner sammen. Ved inngangen til Rouge City kommer de over en liten kirke – og ved inngangen er en statue av jomfru Maria, i blått. En statue av den blå feen.

DEN SYMBIOTISKE LENGSELEN

David og Joe jages samtidig stadig av gjengene som vil ødelegge mechaene. Men de kommer seg unna, og kaprer et helikopter. De er blitt fortalt at den virkelige blå feen befinner seg på Manhattan, som ligger under vann, og de flyr dit. Der er det imidlertid ingen blå fe å finne, og David kaster seg i fortvilelsen ut fra en nedsunken skyskraper og synker til bunns.

Davids søken etter den blå feen er en søken etter en morsskikkelse som kan gi ham ekte liv. (Spørsmål: Er du et ekte menneske? Svar: Ja, hvis du har hatt et ekte menneske som mor, og hun rommer og speiler deg med ekte kjærlighet.) Davids søken vekker gjenklang i oss. Blant katolikker er den lett å gjenkjenne i lengselen etter og dyrkelsen av Madonna, Jesu mor. Men lengselen er universell: Tilbake til symbiosen, til den betingelsesløse kjærligheten og omfavnelsen hos mor, hvor det er ingen uro, tvil, angst for utstøtelse, ingen aggresjon, ingen depresjon. Davids søken etter den blå feen er en søken etter en frelsende engel som kan fylle ham med det han mangler, og som kan forvandle ham til et «ekte» menneske. Davids lengsel rører oss fordi den er alle menneskers lengsel – en lengsel etter å bli «virkelig».

Vi vender tilbake til handlingen:

Havet fryser til, og David ligger innefrosset i isen i to tusen år. I tredje del av filmen møter vi etterkommerne av mechaene – hyperavanserte roboter som er sensitive og empatiske. Ingen mennesker er lenger i live. De avanserte mechaene blir opptatt av David, som de er etterkommere av, og tiner ham opp. De vil gjerne gjøre David lykkelig. Han vil gjerne møte Monica igjen. De forteller ham at det kan de bare få til om han kan gi dem noe fra kroppen hennes, slik at de kan klone henne. Da får de hårbunten som David har klippet fra Monica. Men det er en hake. Monica kan riktignok nå klones. Men hun vil bare kunne leve en dag.

Monica klones, og David gjenforenes med henne. Nå er det ingen ektemann der, heller ingen Martin eller andre rivaler. Bare Monica og David. I et døgn får Monica og David være sammen i gjensidig hengiven kjærlighet. Så dør Monica. David legger seg også ned ved siden av henne, og sovner også inn i evigheten.

Davids død er den sublime død: Endelig har han oppnådd den nærheten, den grunnleggende kjærligheten, han har lenget etter fra sin mor. Og gjennom denne hengivne kjærligheten er han blitt virkelig, han er blitt et menneske. Da kan han dø – uten uro, uten angst, uten følelsen av å være en fremmed. Han er kommet hjem.

Produkter

Dyade 2023/4 Sannere enn virkeligheten

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook