Angstbitersk «kriger»

Hvis det å skrive om døden kan være en måte å håndtere egen dødsangst, hva med forfatteren av dette Dyade?

PARADISE LOST

Mange unge har uro for døden, men jeg hadde kanskje mer enn de fleste. Dødsangsten ødela ikke hverdagen, men jeg husker den godt. Med mor delte jeg engstelsen for hvordan det ville bli når hun og far var borte, hvem skulle jeg da være sammen med, og frykten for selv å forsvinne. Både tanken på at de ikke var der mer, og at jeg selv ikke skulle være, skremte. Mor var lei seg fordi hun ikke fant ord som kunne fri meg fra uroen.

Frykten for døden influeres av så mye i ens historie og psykologi; slik også for meg.

Ytre sett mister man alt når man dør. Jeg har alltid hatt en slags umettelig sult, en følelse av å ha for lite, av å mangle noe, og ikke bare mat; en del av min psykologi får aldri nok. Av og til i lange meditasjoner har jeg fornemmet en utilfredsstillende ammesituasjon, som om det ikke ble helt godt. Minnet er uklart og flyktig som typisk for så tidlige erfaringer. Derimot er opplevelsen av at det alltid trengs mer, reell nok. Døden vil sette en definitiv stopp; det blir ikke mer.

Da jeg var seks, kom en søster inn i mitt liv; inntil da hadde jeg vært enebarn. Mor ble intenst opptatt av sin datter. For meg kan dette paradise lost ha gitt en legning for sjalusi, for å kjenne seg tilsidesatt og forlatt, og til et ubehag rundt døden; det siste tap av oppmerksomhet fra andre.

Mors favorisering av min søster kan ha gitt meg en underliggende følelse av å tape, og bidratt til en uro jeg mange ganger har kjent for å bli ekskludert. Frykten for døden kan for meg vekke en angst for et siste taperlodd; være blant dem som skyves bort, mens de andre, vinnerne, fortsetter.

I stedet for vanlige barnehistorier ble jeg oppfostret på skremmende krigsberetninger fra fars intense tid i motstandsbevegelsen. Jeg ble naturlig nok fascinert, men dramaene fremstilte døden som et brutalt mareritt, ikke som en naturlig avslutning med aksept og forsoning.

I tillegg til forhold under oppveksten som kan ha disponert for engstelse rundt døden, tilsier muligens slektshistorien en nedarvet genetisk disposisjon for uro; med døden som det siste store mørke å bekymre seg for.

LESSE ANGSTEN OVER PÅ SØNNEN

Far fikk flere høythengende medaljer for sin krigsinnsats, men aldri hjelp til å bearbeide den psykologiske belastningen med livstruende krigserfaringer allerede fra 18 års-alderen. Flere ganger fortalte han ironisk om en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet som på NRK skulle hjelpe krigsveteraner med yrkesvalg. Da statsråden hørte at far under krigen hadde sprengt broer, var rådet til den unge offiseren, senere høyesterettsadvokat, å satse som anleggsarbeider.

Den hjemvendte krigeren kan forsøksvis ha bearbeidet posttraumatisk stress ved å laste noe av sin uro over på en liten sønn. Han hadde et ustoppelig behov for igjen og igjen å dele fra de farligste hendelsene. Kanskje fikk han en viss følelse av mestring ved å gjenta erfaringene for meg, men forsto ikke at den lille gutten ikke bare syntes det var spennende, men på et dypere nivå fikk angst.

I en bod i kjelleren hadde far en usedvanlig lang og skarp kniv til nærkamp. Han avslo å svare da jeg spurte om han hadde likvidert noen med den. Men kniven understrekte for et lite barn døden som uhyggelig, nær og personlig.

SMITTSOM AKUTT FARE

Krigen kan ha forsterket en brå og hissig impulsivitet hos far. Tross bakgrunn som spesialsoldat, offiser og instruktør i nærkamp, reagerte han under lekeslåssing voldsomt hvis han, helt uten grunn, følte at en liten sønn kunne få overtaket. Siden døden var det sannsynlige utfall hvis noe hadde gått galt under krigen, kan far ha utviklet en eksplosiv refleks på fare hvis han ikke hadde full kontroll. Følelsen av å være truet på livet kan ha smittet over på meg når far plutselig utagerte.

De mange skremmende situasjonene kan hos far ha skapt et behov for å kompensere ved å ta sjanser. Fortsatt husker jeg med skrekk hendelser der far ganske enkelt tok for lite hensyn til at vi begge, og særlig den unge sønnen, kunne risikere ikke å mestre. En gang hang vi begge to med hver vår sykkel på en bil i høy fart. Rett etter at vi slapp taket, kom en skarp, høy kant i veien. Det kunne endt med store skader. Den type uforsvarlig opptreden kan ha bidratt til en indre holdning hos meg om at livet lett kan stå på spill.

En generell underliggende angst har for meg vært ubehagelig, men har kanskje ikke hemmet meg så meget. Far hadde opplagt mye angst under krigen, om enn atskillig fortrengt, men vek ikke unna. Den samme aktive holdningen kan jeg ha arvet. Angsten holder meg sjelden tilbake fra å handle, en slags angstbitersk «kriger». Denne handlingsorientering avspeiles kanskje i en interesse for mot slutten av livet å gå inn i temaer rundt døden.

I en kommunikasjonsgruppe for en tid siden bestemte jeg meg for å snakke om min dødsangst. Det var mer ro rundt emnet enn jeg hadde forventet. Det kan skyldes at jeg i lengre tid aktivt har reflektert over døden, og i en livsfase med rom for lange meditasjoner kan være i en prosess rundt temaet - og (eller) ganske enkelt økt alder.

Søkeord: døden, evolusjonslæren, aldring, dødsangst, tidløshet, hormese, småsjokk, livsforlengelse, svart humor, eksistensiell ærlighet, stille død, Freselsarmeen, agonia, ubevisst dødsangst, helvetesangst, Henry Rinnan, rippling effect, evighetsmennesket, kyronikk, teknovitenskapelig udødelighetsbevgelse, transhumanisme, kultur, samfunn, litteratur, filosofi, meditasjon, Freuds dødsangst