Hva gjør sosial utestengelse med oss?

Barn kan oppleve det i hjemmet, i barnehagen, på lekeplassen, eller i skolen. Voksne kan oppleve det på arbeidsplassen, i familien, i omgangskretsen. Der anerkjennelse føles godt, trygt, og det øker selvfølelsen, vil utestengelse gjøre det motsatte. I vår tid opplever ungdommer og til dels voksne også dette i sosiale medier. «Hvor mange likes får jeg??» Men de grunnleggende mekanismene er nok de samme enten det er digital eller mer direkte utestengelse vs. anerkjennelse det er snakk om. Hjernen og kroppen vil reagere på bestemte måter når man opplever utestengelse. I denne artikkelen skal vi se nærmere på slike opplevelser, hva utestengelse og avvisning gjør med oss, og hvordan hjernen forholder seg. Faktisk har digital utestengelse blitt et viktig forskningsredskap i dette feltet.

Sosial utestengning – Cyberball-eksperimentene

Hva er konsekvensen av ikke å anerkjenne, av utstøtelse? Vi er sosiale dyr. Utstøtelse fra gruppen oppleves gjerne som noe av det verste som kan skje med oss. Du kan potensielt dø. Stanford-psykologen Irvin Yalom beskriver i en bok hvordan han ledet en psykoterapigruppe for straffedømte voldsforbrytere. Dette var svært antisosiale mennesker. Også blant disse opplevde han en sterk angst for ikke å bli inkludert og anerkjent i gruppen. Det å holde seg inne med sin gruppe oppleves livsviktig for alle.

Hvordan kan man studere utestengelse i et psykologilaboratorium? Tenk deg at du en sommerdag er ute i parken med noen venner. Dere står i en ring og kaster ball sammen. Dere kaster ballen spontant fra den ene til den andre, i et tilfeldig mønster. Tenk deg så at du opplever at ballen sjeldnere og sjeldnere kastes til deg, til slutt ikke i det hele tatt. De andre ler og har det gøy sammen, og det ser ut til at de totalt overser seg. Hvordan oppleves dette? Ingen vil synes at dette er en god og fin opplevelse. Du vil kanskje bli lei deg, sur, sint, redd, eller fortvilet. Du føler deg utestengt.

Denne situasjonen kan forskerne fremkalle eksperimentelt i et laboratorium. Du bes sette deg foran en skjerm. På skjermen ser du et bilde av deg selv pluss bilder av en del andre spillere. Dere styrer en virtuell ball på skjermen og kan kaste den mellom dere. Etter en stund slutter de andre å kaste den virtuelle ballen til deg, de kaster den bare seg selv imellom. Det du ikke vet, er at de andre spillerne ikke finnes i virkeligheten. Det hele er bare et dataprogram: Cyberball. Du er i virkeligheten den eneste reelle spilleren. Dataprogrammet er laget slik at du etter hvert ikke får ballen lenger. Det hele er satt i scene for å studere dine reaksjoner på sosial utestengelse.

Hjernens ACC-område er et bekymringssenter som balanserer mellom sosial trygghet og utrygghet

Cyberball-studiene viser at særlig ett hjerneområde ser ut til å være sentralt når vi føler oss utestengt: ACC (Anterior Cingulate Cortex; i midtlinjen av hjernen, foran), mens et annet, dmPFC (dorsomedial prefrontal cortex, naboområde, like foran ACC) blir mer aktivert når vi i en slik konfliktsituasjon også må forholde oss til emosjonell støtte fra andre. Vi kan i denne sammenheng kalle ACC for bekymringssenteret, fordi det blant annet aktiveres når vi må forholde oss til sosiale konflikter, og ulikheter i hvordan andre og vi selv vurderer oss selv. dmPFC kan kanskje i denne sammenheng kalles støttesenteret. Det bidrar til å regulere og dempe sosial smerte, slik som ved avvisning. Disse to, bekymringssenteret og støttesenteret, har forbindelse med amygdala, et helt annet sted i hjernen, som kanskje mange har hørt om før som sete for emosjoner som angst og frykt. La oss kalle det angstsenteret. Se figur. Langt på vei er det samspillet mellom disse tre områdene i hjernen som avgjør hvordan vi reagerer på sosial utestengelse.

For oss alle er sosial utestengelse en svært ubehagelig og truende opplevelse. Grunnen til det er nettopp at hjernen er skrudd sammen slik at vi reagerer med angst og ubehag på utestengelse. Men noen er mer sårbare for sosial utestengelse enn andre, det vil si at utestengelse oppleves enda mer truende for dem, og at de i større grad får varige ettervirkninger av det.

Hjernens reaksjon på utestengelse er antagelig en universell, naturlig respons, som gjør at vi søker mot andre, søker mot aksept fra andre. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er en fordel for våre overlevelsesmuligheter i en farlig verden. Samtidig gir det oss en tendens til å verdsette oss selv basert på andres anerkjennelse, vi blir så og si prisgitt andre menneskers anerkjennelse.

Mobbing og trakassering er eksempler på sterk sosial utestengelse. Å bli utsatt for dette, særlig i ung alder, utgjør et traume som gir økt risiko for depresjon, angst og kroppslige plager. Forskerne ser at forstyrrelser i samvirket mellom amygdala (angstsenteret) på den ene siden og bekymringssenteret og støttesenteret på den andre er en sårbarhetsfaktor med tanke på å utvikle depresjon og angst.

Den primære angstfølelsen har sitt utspring i amygdala. Den kommuniserer så disse følelsene videre til bekymringssenteret, som da må forholde seg til det som truer og vurdere alvorligheten og prøve å finne en løsning på det. Hos relativt trygge personer vil bekymringssenteret, med hjelp fra støttesenteret, klare å forholde seg til disse følelsene og holde dem i sjakk. De sender beskjed tilbake til amygdala om å dempe sin reaksjon. Hos personer som er mer sårbare enn andre for sosial utestengelse, er dette normale samspillet svekket, slik at bekymringssenteret og støttesenteret i mindre grad klarer å snakke tilbake til amygdala og dempe angstaktiveringen herfra. De blir lettere vippet av pinnen. Amygdala får da spre sin angst mer uforstyrret. Hos personer som tidligere har blitt utsatt for mobbing, ser forskerne at dette samspillet mellom bekymringssenteret og støttesenteret på den ene siden og amygdala på den andre siden er forstyrret (McIver et al., 2019). Hjernen er altså varig endret som følge av utestengelsen og de reagerer sterkere enn ellers på slike opplevelser. De blir dermed også lettere utsatt for depresjon som følge av utestengelsen.

Sosial angst

Sosial angst kjennetegnes ved en overdreven frykt for å bli latterliggjort under sosial samhandling. Latterliggjøringen er knyttet til å bli gransket negativt, kritisert, eller ekskludert. Merk deg at dette ikke nødvendigvis har noe med virkeligheten å gjøre. Angsten er der uansett om andre mennesker virkelig kan komme til å latterliggjøre deg, den kommer innenfra, til dels uavhengig av den sosiale virkeligheten rundt deg. Alvorligheten av sosial angst er fordelt jevnt stigende i befolkningen, det vil si at det ikke finnes et enkelt og klart skille mellom personer med mye sosial angst og personer som ikke har det. Det er gradvise overganger.

Personer som har mye slik angst, vil gjerne få diagnosen social anxiety disorder (SAD). Denne tilstanden leder til blant annet dårlige sosiale relasjoner, vansker med emosjonell regulering, og at man lettere enn andre kan føle seg utsatt for sosial isolering. Disse personene har også dårligere kvalitet på, og oppnår sjeldnere, intime relasjoner.

Tilbake til Cyberball-eksperimentene: Forsøkspersoner som fra før av befant seg i den mer sosialt engstelige del av spekteret, følte seg lettere truet på sine grunnleggende sosiale behov. Mange av dem som var blitt utsatt for sosial utestengelse i Cyberball, opplevde fortsatt økt sosial angst opp til to måneder etter eksperimentet, til tross for at de var blitt debriefet etter eksperimentet og fortalt at det bare var dataprogrammet som hadde latt være å sende dem ballen, det var i virkeligheten ingen andre personer involvert.

Husk at også psykologisk sunne personer viser økt aktivering av bekymringssenteret når de blir sosialt utestengt ved Cyberball-spillet. Men forskerne har lenge visst at dersom slike mer robuste personer får oppmuntrende og støttende kommentarer mens de blir utestengt i Cyberball, opplever de mindre sosialt stress og lavere aktivering av bekymringssenteret. Dette skyldes delvis at hos slike personer får bekymringssenteret mer hjelp fra støttesenter-aktivering. Slik støttende aktivering beskytter på et vis, den hjelper bekymringssenteret i å balansere de truende signalene fra amygdala. Nye studier har imidlertid vist at også sosialt engstelige personer har reell effekt, både på hjerneaktiveringen og på følelsesplanet, av slike oppmuntrende kommentarer fra andre. Faktisk hadde sosialt engstelige personer enda større nytte av positive kommentarer enn de mer robuste individene. Dette avspeilet seg også i større støttesenter-aktivering i hjernen.

Sosial status påvirker våre reaksjoner på utestengelse

Når mennesker har med hverandre å gjøre i grupper, vil det over tid etableres sosiale forskjeller langs to forskjellige akser. Personer som møtes med høy grad av aksept fra andre, har jevnt over høyt nivå av prososial atferd, det vil si at de ofte hjelper og støtter sine medmennesker. Personer som er populære kjennetegnes ved litt andre kriterier: De er sentrale og har stor innflytelse. De har dels høyt nivå av prososial atferd, samtidig som de også har høyt nivå av det motsatte, det vil si av antisosial atferd, slik som sosial utestengelse av jevnaldrende. Denne utestengelsesatferden gjør det mulig for dem å oppnå og vedlikeholde sin egen popularitet. Disse faktorene ser ut til å påvirke hvordan hjernen reagerer på utestengelse.

En Cyberball-studie av ungdommer undersøkte hjerneaktivering samtidig som forskerne holdt rede på hvordan den enkelte deltager ble rangert på både aksept og popularitet hos sine jevnaldrende på skolen. Forskerne kunne også gi de virtuelle medspillerne ulik status innen både aksept og popularitet (de Water et al., 2017). For det første fant de at jo høyere den enkelte deltager ble rangert på aksept (av sine virkelige jevnaldrende), jo sterkere ble bekymringssenter-aktiveringen under utelukkelse i Cyberball-spillet. De reagerte altså sterkere på utelukkelse jo mere aksept de var vant til å få. Dernest fant de at også de virtuelle medspillernes sosiale status hadde en effekt på den enkelte deltagers reaksjoner: Deltagere viste høyere bekymringssenter-aktivering når de ble ekskludert av virtuelle medspillere som hadde høy grad av aksept. Det var altså verre enn hvis de virtuelle medspillerne hadde lav grad av aksept. Til slutt fant de at deltagere som hadde høy popularitet reagerte sterkere når de ble utestengt av populære virtuelle medspillere enn hvis de ble utestengt av mer gjennomsnittlig populære medspillere.

Utestengelse og mishandling i familier

Avvisning fra foreldre er en alvorlig del av det å bli mishandlet som barn. Cyberball-studier viser at avviste barn viser endrede hjerneresponser på sosial avvisning senere i livet. I en studie deltok hele 144 deltagere, i flere generasjoner, hvor deltagerne hadde opplevd reell avvisning av sine foreldre, og også selv hadde avvist sine egne barn (Van den Berg, 2018). I denne studien registrerte de aktivitet i bekymringssenteret og støttesenteret, som vi kjenner, men også i et nytt hjerneområde som kalles insula («øy»), som er kjent for å være involvert i emosjoner, det vil si følelser som vi kan kjenne også i kroppen.

Når Cyberball-deltagerne ble utestengt av sine egne familiemedlemmer viste de som forventet økt aktivering i bekymringssenteret. Men når de ble virtuelt utestengt av fremmede deltagere viste de særlig aktivering i insula, i tillegg til den forventede aktivering av bekymringssenteret og støttesenteret. Hjernen deres skilte altså mellom utestengelse av sin egen familie og av fremmede personer. Og selvopplevd mishandling/utestengelse i familiesituasjonen setter sitt preg også på hvordan du reagerer på utestengelse av helt andre mennesker senere i livet, på helt spesifikke måter.

Videre viste denne studien at voldelige foreldre viste lavere aktivering i noen helt andre hjerneområder under ekskludering av fremmede, noe som muligens reflekterte lavere nivåer av perspektivtaking og empatiske evner.

Denne type forskning tyder på at mønsteret i hjerneaktiveringen ved utestengelse kan gå i arv fra foreldre til barn, og at personer med borderline personlighetsforstyrrelse får sterkere bekymringssenter-aktivering ved utestengelse enn andre, de er overfølsomme for avvisning.

Det er likevel ikke slik at bekymringssenter-aktiveringen i seg selv er uheldig. Tvert imot, den bare viser at vi er i gang med å behandle vanskelige følelser i hjernen. Den er et slags forsvar mot den angst og frykt som fremkalles i amygdala og insula.

Bekymringssenteret aktiveres også ved meditasjon

Paradoksalt nok blir bekymringssenteret også aktivert ved de fleste former for meditasjon, men da ikke knyttet til stress, men til avspenning. Under avspenning øker som regel trygghetsfølelsen.

Meditasjon kan gradvis og på lang sikt øke vår indrebaserte, i motsetning til ytrestyrte, anerkjennelse. Dette kan gi oss mer trygghet og evne til selvstendighet. Det ser ut til at hjernebarkens bekymringssenter er viktig for dette sorteringsarbeidet: Hvordan skal jeg forstå ting som for eksempel skjedde i går? Var det uheldig at jeg sa et eller annet på møtet i går, eller falt mine kommentarer i god jord hos de andre? Men gradvis kan et annet perspektiv vokse frem i tillegg: Selv om det jeg sa i går kanskje ikke falt så heldig ut, vet jeg selv at jeg er ok. Jeg har egenverdi i meg selv, jeg er ikke totalt avhengig av andres anerkjennelse for å vite at jeg har verdi. Dette er et universelt og eksistensielt spørsmål som vi holder på med gjennom livet og som meditasjon kan hjelpe oss med å finne et trygt svar på. Ut fra det vi nå vet om hjernen, ser det ut til at de hjerneområdene vi i denne artikkelen har kalt støttesenteret og bekymringssenteret kan bidra til større sosial trygghet.

Anerkjennelse og utestengelse

Behovet for anerkjennelse har stor betydning for oss alle. For å forstå hvorfor dette er viktig for oss, og for å forstå styrken i dette behovet, har vi i denne artikkelen sett på hvordan vi reagerer på det motsatte: å bli sosialt utestengt av andre. Det er smertefullt og truende. Hjernen hjelper oss på to måter: For det første ved å reagere med angst på utestengelse; dette er en hjelp i den forstand at vi trenger andre, og hjernen hjelper oss til å søke å unngå at vi blir utestengt. For det andre hjelper hjernen oss til å ikke overdramatisere, men å forstå situasjonen og finne en mer trygghetsbasert selvforståelse. I dette siste arbeidet kan meditasjon være et godt redskap.

Litteratur

van den Berg, Tollenaar, Pittner,  Compier-de Block, Buisman, van IJzendoorn, Elzinga: Pass it on? The neural responses to rejection in the context of a family study on maltreatment. Social Cognitive and Affective Neuroscience, 2018, 616–627.

McIvera, Bosmaa, Goegan, Sandre, Klassen, Chiarella, Booij, Craig: Functional connectivity across social inclusion and exclusion is related to peer victimization and depressive symptoms in young adults. Journal of Affective Disorders 253 (2019) 366–375.

Nishiyama, Okamoto, Kunisato, Okada, Yoshimura, Kanai, Yamamura, Yoshino, Jinnin, Takagaki, Onoda, Yamawaki: fMRI Study of Social Anxiety during Social Ostracism with and without Emotional Support. PLOS ONE, journal.pone.0127426, 2015.

Premkumar: Are You Being Rejected or Excluded? Insights from Neuroimaging Studies Using Different Rejection Paradigms. Clinical PsychopharmacologyandNeuroscience2012;10(3):144-154.

de Water, Mies, Ma, Mennes, Cillessen, Scheres: Neural responses to social exclusion in adolescents: Effects of peer status. Cortex 92 (2017) 32-43.