Ansvar for hele verden

- “Pokkers plikt” ikke å ta ansvar

Problemet er at senere i livet kan foreldrene ikke rette på det de gjorde galt. Det må man selv gjøre. …

Det å be ungdom om ikke å ha på seg fine klær, er å gjøre den raner som fristes, til et slags offer for omstendighetene.

Skrevet av Ole Gjems-Onstad og Merete Lund Hetland

Under covid-19-pandemien, som under mange kriser, oppsto flere paradokser.

I begrunnet harme over en amerikansk politimanns langsomme kvelning for åpent kamera av en farget mann, George Floyd, ble det arrangert flere store demonstrasjoner rundt om i verden. I Oslo deltok flere tusen, i København 15 000. Noen steder sto man som sild i tønne. Det var opplagt brudd på helsemyndighetenes smitteråd.

I den norske demonstrasjonen deltok en statssekretær. Da hun ble spurt om hvordan hun så åpenbart kunne bryte sin egen regjerings smittevernråd, var svaret at det var hennes “pokkers plikt” å delta i en så viktig markering.

Tankegangen synes klar nok: Den store saken man demonstrerer for, rettferdiggjør at man glemmer det ansvaret man også har for det helt nære. I forhold til slaveri og et par hundre års undertrykkelse av svarte i USA er det for smålig å komme trekkende med banale smittevernråd om å holde avstand under en pandemi.

Skulle noen kommentere at de synes det er galt ikke å ta hensyn til smitte under en demonstrasjon, utløses lett et sinne. Man kan da bli tillagt det standpunkt at man forsvarer den stygge rasisme demonstrantene er mot. Med en slik vri unngår demonstrantene å diskutere ansvaret for egne handlinger. Ansvar for hele verden.

ANSVAR FOR ALT ER ANSVAR FOR INTET

Hver dag konfronteres vi gjennom mediene med en verden med et uendelig antall konflikter, lidelser og mangler. Hva av dette bør man ta ansvar for?

Et sted å begynne kan være i den motsatt ende: Den enkelte bør i hvert fall ta et ansvar der ingen andre naturlig kan ta over, for de forhold der man selv er den nærmeste. Det kan til dels høres lite og trivielt ut; samtidig er det her det i det lange løp kan smerte mest å svikte.

Å ta ansvar for hele verden kan høres flott ut. Men eksistensielt kan det utfordre. Ingen kan bære hele verden på sine skuldre - andre enn Gud. Og i noen gudsforestillinger er Gud uendelig god uten å være ansvarlig for menneskers valg og deres konsekvenser.

For å se på seg selv som en som virkelig kan bidra i den globale sammenheng, kreves en stor selvtillit. I Norges posisjon som det historikeren Terje Tvedt har kalt “en humanitær stormakt”, går atskillige personer inn i den type roller hvor ingen skal være i tvil om at man tar verdens elendighet på sine skuldre. Samtidig bebreides tvilere og kritikere, fordi man ikke stiller opp.

Det kan lett bli oppfattet som smålig hvis man kritiserer en som tar et globalt ansvar for visse personlige mangler eller for å være inkonsekvent. Det er som om det ikke spiller noen rolle at man selv røker eller tar hasj, hvis man samtidig mobiliserer alt man har i den globale kampen for et bedre miljø. Tilsvarende med ens nærmeste familie. Får man ikke tid til å følge opp sine egne barn, kan det skyldes at man forsøker å redde mange barn eller kanskje finne opp en ny vaksine som kan bety noe for alle barn til alle tider. Den store innsats kan stå i kontrast til de barna som savner mor eller far.

LETTERE MED VERDEN ENN MED EN SELV

Å ta ansvar for hele verden kan av og til være mye greiere enn å håndtere egne, nære utfordringer. En del vil finne det lettere å kjempe mot global oppvarming enn selv å slutte å røyke. Å minne seg selv om det siste, eller bli utsatt for andres moralisering, kan være en irriterende påminnelse om en endeløs rekke nederlag med brutte fortsetter. Å kjempe mot multinasjonale konserners markedsføring av usunne matvarer kan virke greiere enn å forholde seg til egen overvekt eller mangel på trening og mosjon.

Hverdagen med barneoppdragelse og partnerforhold kan være full av opplevelser av å komme til kort. Det kan være enklere å kjempe for de store globale saker, ideologier og sannheter.

DET INGEN ANDRE KAN ERSTATTE

Etisk kunne man tenke at det er bedre å ta ansvar for mange, for alle, enn bare for seg selv og sitt eget. Men man kan også snu perspektivet. Enkelte utfordringer kan ikke andre bære.

Begynner man i det helt nære, kan ingen andre enn en selv ta ansvaret for å fullbyrde de eksistensielle muligheter ethvert menneske har i seg. Ingen andre kan virkeliggjøre det grunnleggende potensiale man har som menneske. Dypere sett kan ingen andre leve livet for en.

I en meditativ sammenheng sies undertiden at ingen kan meditere for en. Riktignok har mange prøvd. Historisk har mange betalt penger for at munker og andre skal kontemplere og be for en. Meditasjonsbevegelser har fremholdt at det å meditere også kan ha en kollektiv effekt. Den type synspunkter endrer likevel ikke på den essensielle sannhet at ens egen meditative prosess er ens eget ansvar. Man kan ikke overlate sine daglige meditasjoner eller andre sentrale sider ved en eksistensiell vekstprosess til andre.

Enkelte grunnleggende eksistensielle dimensjoner kan vi bare selv forholde oss til. Gjør vi det ikke selv, blir det liggende. Lykkes vi ikke, er det ingen å klage til eller projisere mislykketheten over på. I moderne psykologi bebreides foreldre ens ulykkelige barndom, og det er ingen tvil om at foreldre har et særlig ansvar for sine barn under oppveksten. Problemet er at senere i livet kan foreldrene ikke rette på det de gjorde galt. Det må man selv gjøre. Hva man gjør ut av livet sitt kan man ikke dytte over på andre; den utfordringen må vi ta selv.

Har man fulgt mennesker i livets siste faser, synes det heller ikke særlig tvilsomt hva som virkelig smerter. Det er når noe har gått i stykker i de nære forhold, og særlig i relasjonen til ens barn. Det mor og far gjorde mot oss, kan plage, også sent i livet. Men langt mer uforløst synes det å være at vi selv føler vi kunne gjort ting annerledes i forhold til dem vi satte til verden. Savnet etter at det skal bli godt igjen eller forsones, kan være stort når det hele går mot en slutt.

Tilværelsen er uoversiktlig. Foreldre eier ikke og kontrollerer ikke sine barn. Ingen vet heller med sikkerhet hva som er den beste måte å oppdra barn. Som døende vil nok arbeidsprestasjoner og politiske kamper innta en langt mindre plass enn smerten over restfylte nære relasjoner.

VONDE TAP – SMERTELIGE UTFORDRINGER

Ens eksistensielle bånd til nærmeste familie sitter dypt. Å miste barn eller søsken rammer hardt. Føler man selv at man hadde et direkte ansvar, kan det knekke de sterkeste. Det kan særlig gjelde hvis andre er kritiske til det man gjorde.

I boken Vietnam har den britiske krigshistoriker Max Hastings bitt seg merke i de vonde ettertankene til en amerikansk major. En svoger var offiser under hans kommando. Et oppdrag majoren sendte sin søsters ektefelle ut på, endte med døden. Majoren sa at han ikke hadde forutsett hvor ødeleggende dette ble for hans forhold til søsteren og hennes barn. På en eller annen måte holdt de ham ansvarlig for det som hadde skjedd. Objektivt blir det ikke riktig. En offiser er riktignok i en viss forstand ansvarlig for sine underordnede, men ikke i at de i krig faller. Men søsteren og barna hadde en stor smerte å romme, og kanskje ble den lindret ved at de la ansvaret ut på broren og onkelen.

Majorens tunge konklusjon var klar: Jeg skulle aldri akseptert min svoger under min kommando. I kamp har en offiser ansvar for mange vanskelige beslutninger; egne nære slektningers risiko bør ikke være del av det.

Under den annen verdenskrig tjenestegjorde sønnen til de alliertes øverstkommanderende, general Eisenhower, som offiser. Eisenhower junior ville, naturlig nok, gjerne vise hva han dugde til og ønsket farligere oppdrag enn han fikk. Svaret fra hans overordnede var klart: Din far har ansvaret for flere millioner menn. Hvis du ble hardt skadet eller drept, er det ingen gitt å si hvordan det kunne belaste ham med uforutsigbare konsekvenser for en rekke liv. Når dette er over, kan du gjerne få dristige oppgaver. Men nå har vi ikke råd til det.

FULL YRKESSKADEERSTATNING MED 2,5 PROMILLE

I Norge avsa Borgarting lagmannsrett i februar 2021 en dom for at en polsk arbeider skulle få yrkesskadeerstatning etter å ha falt 5 meter ned fra et stillas der han spikret lekter på taket på en enebolig under oppføring. Tidligere hadde NAV og Trygderetten avslått mannens krav.

Det spesielle i saken var at den polske arbeideren hadde 2,5 promille da han befant seg på stillaset høyt oppe. Det er en meget høy promille. NAV og Trygderetten mente en så høy promille tilsa at mannen ikke kunne ansees å være i arbeid.

Helsedirektoratets rettledning om hvordan rus virker, sier om 1 promille og over 1,5 promille: “...Over 1,5 promille: De fleste får problemer med hukommelsen, eller en såkalt blackout. Hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Du kan bli kvalm og kaste opp.” Vinmonopolets hjemmesider sier følgende om rus fra 1,5 promille: “Forvirringsstadiet (ca 1,5-3 promille): Balansen blir dårligere. Det er vanskelig å stå og gå, .. Bevisstløshetsstadiet (fra ca 2,5 promille). Ved så høy promille går det ut over bevisstheten og hjernestammen...”

Lagmannsretten bygget på et synspunkt om at norsk lovgivning tilsier at man er på arbeid og har rett til yrkesskadeerstatning uansett hvilken selvforskyldt rustilstand man befinner seg i. Skal denne type juss være konsekvent, burde det samme gjelde den som arbeider på et stillas etter å ha tatt psykedeliske stoffer og plutselig får det innfall at det kunne være flott å fly litt.

For kontrastens skyld bør nevnes at i strafferetten behandles selvforskyldt rus annerledes. De handlinger man da begår, må man ta strafferettslig ansvar for som om man var i vanlig rusfri tilstand.

HELSESKADER

Med stigende levealder og et økende forbruk av helsetjenester når vi blir eldre, vil intet offentlig helsevesen kunne levere alle de helsetjenester alle kunne ha behov for. I Norges Offentlige Utrednng 2014:12 uttalte et offentlig utvalg om prioritering av helsetjenester: “[R]ettferdighet tilsier høyere vektlegging av helsegevinster som tilfaller de dårligst stilte”.

Utsagnet kan høres rimelig ut før man blant annet trekker inn spørsmålet om eget ansvar for egen helse. Ruspreget livsstil og ekstremt usunne vaner kan føre til at man havner blant de dårligst stilte. En av de vanskelige avveininger er om man da er uten medansvar.

Det forbeholdsløse utsagnet sitert ovenfor ble ikke lagt til grunn da utredningen ble fulgt opp politisk. Det er også vanskelig å se for seg at de som har skrevet det, ville synes det var like greit i praksis hvis en selv eller ens barn og andre nærstående ble satt bak i køen til fordel for noen som gjennomført, gjentagende, over lang tid og mot advarsler hadde ødelagt egen helse.

Den foreslåtte prioritering kan ses som en ekstrem variant av en populistversjon av: Til alle etter behov. Tankegangen kan også ha sammenheng med en kristen barmhjertig samaritan-etikk der de mest syke alltid skal prioriteres.

INGEN SYNDERE - INTET HELVETE

På en del områder har det moderne samfunn gjennomført et likhetsprinsipp som tillegger alle en grunnleggende verdighet uansett hva man måtte ha gjort.

Menneskerettighetene bygger på at alle mennesker har det samme menneskeverd. Etisk dekker dette absolutte likhetsprinsipp egenskaper vi ikke selv kan noe for: Etnisitet, nasjonalitet, kjønn, religion, tro, språk og kultur.

Imidlertid har de fleste religioner og kulturer holdt den enkelte ansvarlig for sine handlinger. Forbrøt man seg mot grunnleggende normer, kunne man bli rettighetsløs, lovløs og bannlyst. Her på jorden kunne man ende opp uten vern; i det hinsidige stod man i fare for å havne i helvete eller være gjenstand for nærmest evig gjenfødelse.

Under arbeidet med FNs grunnleggende menneskerettsdokumenter ble det fastslått at ingen skulle miste sine menneskerettigheter, uansett hvilke uhyrligheter man hadde begått. Synspunktet var det enkle at man uansett forble et menneske. Menneskerettighetene har i så måte nær sammenheng med det kristne begrep “tilgivelse” snarere enn det verdslige “gjengjeldelse”. Grunnleggende sett ivaretar dette prinsippet viktige etiske hensyn.

Dilemmaene er likevel mange. I Norge må Utøya-morderen i fengsel beskyttes mot andre innsatte fordi så mange har reagert på hans ekstreme voldsbruk. Hvor stor del av fengselsvesenets begrensede ressurser skal brukes på å avdempe den isolasjon hans egne handlinger kan medføre? Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har sagt at også en sterkt kriminell og voldelig ulovlig innvandrer har rett til medisinsk behandling som koster mange millioner på bekostning av landets egne lovlige innbyggere.

Videre kan en person som selv har begått terrorhandlinger og truet og drept andre, være beskyttet mot å bli utlevert til land der han kan risikere samme behandling (jf i Norge Mullar Krekar-saken). Også når en person har utført ekstreme handlinger modifiseres ikke det vern man har sammenlignet med andre som ikke har gjort noe tilsvarende. Det blir et avvik fra etiske normer man tidligere har tatt som nokså selvfølgelige. Løsningen er neppe å frata vedkommende ethvert vern lik tidligere tiders fredløshet. Men det moderne synspunkt kunne nyanseres.

IKKE ANSVAR, MEN STRUKTURELL SÅRBARHET

I Norge begikk to unge afghanske innvandrere en lang rekke lovbrudd. Det kan ha dreiet seg om systemsvikt og for dårlig oppfølging fra barnevern og andre myndigheter. Kanskje kan man også snu problemstillingen rundt: Kan samfunnet trå feil ved ikke å holde de to unge lovbryterne ansvarlige? Hvis volden og kriminaliteten tiltar, kan politikerne og myndighetene få behov for å frasi seg ansvaret ved å legge det over på borgerne. Folk flest rådes til ikke å ha på seg fristende klær, til ikke å være ute sent, og bebreides hvis man ikke er forsiktig nok. Det vekker assosiasjoner til mannsdominerte kulturer der kvinnen får skylden for en voldtekt, fordi det var hun som fristet mannen.

Et lignende eksempel utspilte seg i Sverige i 2020. Stillet overfor en bølge av vold med organisert bandekriminalitet appellerte rikspolitisjefen til allmennheten om å mobilisere for at Sverige skulle håndtere situasjonen. Forfatteren Lars Åberg ironiserte i en leder i Svenska Dagbladet 13. september 2020 over at dermed blir ingen ansvarlig. Han sa at det personlige ansvaret for eget liv og egen familie, voksenansvar og foreldreansvar, har delvis blitt omdefinert til handlemåter som skyldes ytre forhold. Diskusjonen er velkjent fra debatten om smittevernregler. Hva skyldes det at disse ikke ivaretas: Er årsaken at man ikke setter seg inn i eller respekterer reglene, eller at man bor trangt, har dårlig råd, jobber i utsatte yrker? Åberg fremholdt at det å be ungdom om ikke å ha på seg fine klær, er å gjøre den raner som fristes, til et slags offer for omstendighetene. Han kan ha ment at enkelte borgere forventes å ta et umulig ansvar, mens politikerne flykter fra deres.

MOTVIRKER EKSISTENSIELL FULLBYRDELSE

Ansvarsfraskrivelse og projeksjoner kan bli som en pandemi. De som fraskriver seg ansvar, kan finne desto større grunn til å anklage dem de mener har skylden.

Å unnvike ansvar er det motsatte av solidaritet og fellesskapsfølelse. Det duger ikke i et parforhold, i en familie eller i et samfunn, og heller ikke for den enkelte. Hva livet utsetter oss for, kan vi ikke uten videre kontrollere. Vi er født inn i en uoversiktlig, uberegnelig og urettferdig verden med ulykker, sykdom, vanskjebne og uflaks. I hvert menneskes liv er det en god porsjon tilfeldigheter og uventede hendelser. Enkle ordtak som at hver er sin egen lykkes smed, tilslører livets lunefullhet og tilværelsens uoversiktlighet.

Like fullt har hver enkelt et eksistensielt ansvar for hvordan man møter den tilværelsen man er satt inn i. Ingen andre kan leve for oss, og ingen andre kan når slutten nærmer seg, gjøre opp vårt livsregnskap. På et nivå kan projeksjoner og attribueringer lindre; dypere sett kan de skape avstand og vanskeliggjøre en eksistensiell fullbyrdelse.

GJENNOM ORD TIL DET ORDLØSE

Acem er en annerledes meditasjons[1]organisasjon. De som ønsker og har tilstrekkelig bakgrunn i lange meditasjoner, kan etter hvert reise på retretter der man på hvert sitt rom i mange timer slipper til stillheten i sitt indre. Til forskjell fra andre meditasjonsbevegelser legger Acem samtidig stor vekt på kommunikasjon. Helt siden 1970 har en sentral aktivitet vært kommunikasjonsgrupper, som er trening i åpen sosial refleksjon. Disse er nå i flere tiår tilbudt som en del av organisasjonens faste årlige kurs.

Hvordan henger dette sammen? Hvorfor er en søken etter de dypere eksistensielle ressurser i mennesket, etter det som er hinsides ord og fenomener, forbundet med et intensivt arbeid i grupper med det å forstå seg selv og sitt forhold til andre?

En viktig del av svaret ligger i projeksjoner og attribueringer. Vi formes av det miljø vi vokser opp i. Vi møter andre mennesker og verden ut fra de krefter som formet oss. Miljøet farget oss, og vi farger verden med de fargene vi etter hvert tilegnet oss.

Projeksjonene er i sitt vesen en del av vår væren i den sosiale verden. Å arbeide med å forstå dem og endre adferd kan skje i kommunikasjonsgrupper. Der kan man etter hvert lære mer hva som er ens eget, hva som er andre og hva som er verden. Det verbale arbeidet kan over tid hjelpe oss videre mot den ordløse kontakt innover i meditasjon.

I det meditative åpner vi for kontakt med grunnleggende, universelle og ordløse dimensjoner i bevisstheten. Blant individets viktigste muligheter er dette potensiale for kontakt med basale sider ved tilværelsen. Våre projeksjoner kan hemme veien dit. Kontakten innover fordrer en reseptivitet hos oss der vårt eget ikke i alt for stor grad kan blande seg inn.

Produkter

Dyade 2021/3 Projeksjon og fordreining

 

Relaterte artikler

Kollektive projeksjoner

- Farligere sammen enn alene

Les mer

Meditation: fra projektion til introspektion

 - Mærke efter, hvordan man har det

Les mer

Den Gud som passer oss

– Våre mange guder

Skrevet...

Ondskapen hos de andre

- Paradis på jorden

Skrevet...

Fra projeksjon og rettighet til fellesskap og plikt

- Eksistensielle rettighetsillusjoner

Les mer

Dødelig case: selvopgør i flerkulturelt samfund

- Danskerne er problemet: dem mod os

Les mer

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook