Man kan hevde at den Gud og de guder mange mennesker har forholdt seg til, er formet ut fra de troendes projeksjoner, der Gud er tilpasset slik man ønsker Gud skal være. Man behøver ikke skjule seg for Gud, hvis den Gud man har laget seg, langt på vei godtar ens væremåter.
Den britiske konge Henrik VIII (1491-1547) er ett av mange eksempler. Kongen var usedvanlig narsissistisk og voldelig, herostratisk berømt for å ha latt halshugge to av sine seks hustruer. Hans tre nærmeste rådgivere gikk samme vei, også Thomas Cromwell, som i et par tiår var hans nærmeste rådgiver, og som hadde tilrettelagt flere av kongens øvrige drap. I den dobbelte Bookerpris-vinner Hilary Mantels trilogi om Thomas Cromwell, får vi et innblikk i Mantels perspektiv på kongens gudsbilde.Henrik VIII så seg selv, slik Mantel skildrer ham, som en konge av Guds nåde som lojalt forsøkte å gjøre det Gud ønsket, enten det var å henrette hustruer og nære medarbeidere eller bestialsk avlive det kongen mente var kjetterske munker og tilrane seg klostrene og verdiene til deres ordener.
En utfordring med historiske romaner er at man vet ikke hvor virkeligheten slutter og forfatterens tolkning, attribuering og kanskje også projeksjon begynner. Når det skrives om nyere deler av historien, kan det være lettere å ane skillet. Hilary Mantel har i et kort essay The Assassination of Margaret Thatcher beskrevet den tidligere konservative statsminister. Skriftstykket etterlater ingen tvil om at Mantel er blant dem på britisk venstreside som virkelig mislikte Thatcher. Man skjønner som leser at essayet har atskillig av Mantel i seg på bekostning av hvem Thatcher egentlig var. I bøkene om Thomas Cromwell og Henrik VIII henger undringen mer i luften: Hvor slutter Mantel, og hvor begynner de personer hun skriver om?
Det er ingen tvil om at Henrik VIII selv opplevde seg som en dypt religiøs mann. Han skrev et brev til sin hustru nr 2 (som han senere henviste til skafottet), som er gjengitt i Sebag Montefiore: Written in History: Letters that changed the world sammen med brev fra andre kongelige som begikk forferdelige handlinger. De avspeiler alle at skribentene mente at deres atferd var i samsvar med deres religion. De tok Gud på alvor, men den Gud som passet dem.
LA GUDS VILJE SKJE (DREP DEM!)
I vår tid beskrives ofte mafialedere med tilsvarende narsissistisk tilpassede gudsbilder. Bernardo Provenzano var i 43 år ettersøkt av italiensk politi som den ledende mafiaboss. Han var ansvarlig for hundrevis av drap og deltok personlig i mange. I boken Den siste Gudfaren skildrer Clare Longrigg hvordan Provenzano så på seg selv som en from mann med et daglig bønnerituale. Han snakket ofte i koder. Uttrykket “la Guds vilje skje”, kunne fortolkes som en konklusjon om at en omtalt person skulle tas av dage, til tider ved å ende i et syrebad for å skjule spor.
Longrigg skriver: “Da Provenzanos aggressive krigsføring mot utbrytercellene i Gela var over og 300 (for det meste unge) menn hadde mistet livet, lovpriste han Gud: ‘Jeg takker deg av hele mitt hjerte hvis det du sier er sant, men la oss ikke gratulere hverandre nå, la oss heller be til vår himmelske Far, som rettleder oss i våre gode gjerninger.’”
I et av brevene, der han diskuterer noen drapsplaner, skriver Provenzano: “Jeg har ingenting annet å si enn at vi må la Guds vilje skje.” Dette var altså før bossens samtykke, og mannen døde.
Religiøse samfunn har i Guds navn drept mange mennesker. De onde er til dels torturert til døde. Under inkvisisjonen var det også godt ment: En kjetter skulle renses ved å bli brent. Det er ikke lett å kritisere dem som mener de har direkte innsikt i Guds vilje. De opptrer på vegne av Gud. Overfor slike religiøse profeter blir man stilt retorisk sjakk matt: Å gå mot disse “profeter” er å avvise Guds styrende hånd. Dermed fritas de for personlig skyld.
Det er ikke ens egen sadisme, storhetsforestilling, usikkerhet, sjalusi eller misunnelse som uttrykkes, men Guds hensikt. Et personlig ansvar eller en psykologisering av inkvisitorenes eller andre religiøse forfølgeres motiver ville være dem fremmed - og i deres samtid livsfarlig.
