Kollektive projeksjoner

- Farligere sammen enn alene

Så langt har vi sett på hvordan projektive mønstre med opphav i den enkeltes psykologi og livshistorie kan skape utfordringer i livet og ikke minst i nære relasjoner. I de neste kapitler beveger vi oss opp på samfunnsnivå og ser på hvordan personer eller grupper ubevisst (eller undertiden kanskje bevisst) benytter projektive mekanismer til å fremme sin sak. Vi skal se på hvordan kulturelle normer og religiøse og ideologiske forestillinger kan stimulere til å legge negative egenskaper inn i andre, mens vi reserverer de gode krefter og hensikter for oss selv. Dermed kan vi demonisere og idealisere, fraskrive ansvar og rettferdiggjøre en rekke negative handlinger.

    En viktig årsak til at projiseringer og attribueringer kan gripe så sterkt om seg, er den forankring de har i psykologiske mekanismer som spiller seg ut hos alle. Problemet når de gjør seg gjeldende kollektivt, er at egen og felles psykologi kan bli helt borte: Man ser bare saken, fienden og ideologien, og ikke seg selv. I gruppe kan man også hisse hverandre opp. Anklagene kan bli grovere, konflikteskaleringen kraftigere, handlingene mer voldelige og ansvarsfraskrivelsen mer selvfølgelig. Kollektive projeksjoner kan ikke bare være mer kompliserte, men også langt farligere. Veien til forfølgelse, terror og krig er brolagt med projeksjoner.

    En grunnleggende tilnærming bak dette Dyade er at det å forstå sine tendenser til projisering, attribuering og ansvarsfraskrivelse i mer personlige og hverdagslige forhold kan hjelpe en til å se hvordan de samme tendenser kan gjøre seg gjeldende kollektivt og når man deltar som samfunnsborger. Meditasjon og introspeksjon kan ikke i seg selv endre en splittet og konflikteskalerende verden; men øket selvforståelse kan bidra til bedre å forstå det som skjer på samfunnsnivå.

 

Kvinnen er problemet

Historisk sett, og helt opp i samtiden er kvinner verden over gjenstand for projeksjoner. I de abrahamittiske religioner (jødedom, kristendom og islam) begynner skapelsen med Adam og Eva. I den jødiske og kristne versjon frister den kjønnslige kvinnen den naive og uskyldige mannen som dras med i syndefallet. Ikke rart hun må holdes i sjakk, gjerne pakkes inn og gjemmes vekk. I den islamske tradisjon er både Adam og Eva syndere, men også der er Eva underordnet, skapt av et ribben hos Adam.

I kjønnskampen betyr det med utgangspunkt i Bibelens skapelsesberetning at mannen projiserer det kjønnslige begjær og syndige tendenser over i kvinnen. Mannen kvitter seg med noe problematisk hos seg selv og blir ansvarsfri ved å legge det over på henne. I Dyade 1/20 om skam vises også til Sandy Hotchkiss’ illustrerende redefinering av projeksjon til shamedumping. Man dytter skammen ved det kjønnslige fra seg selv, over på den andre, over på Eva, vekk fra Adam osv.

Innenfor både kristendom, jødedom og islam har man ikke bare lagt en masse farlig og forførende kjønnslighet inn i kvinnen. Talende for den kristne kirkes angstbiterske forhold til seksualitet og kvinnelig kjønnslighet er utsagnet til klosterfaren Bernard av Clairvaux: “Det er vanskeligere å leve med en kvinne uten å være i fare enn å gjenopplive en fra de døde.”

 

 

Feministisk helomvending

Kvinneundertrykking, slik som den beskrives i Manals bok, hvor kvinner i dagens Saudi-Arabia og visse andre muslimske samfunn sperres inne, har restriksjoner på samfunnsdeltagelse og pakkes inn i uformelige klær, skyldes det fordreide perspektiv at problemet er at kvinnen gjøres ansvarlig for å friste mannen. Problemet er ikke at mannen lar seg friste, men at kvinnen alene gjennom det å bli synlig og til stede frister. Siden undertrykkelsen er forankret i religiøse skrifter, er det enda mindre grunn til personlig ettertanke for det system og de menn, men også kvinner, som står for den dårlige behandlingen. Et sentralt poeng er at den slett ikke er dårlig, men riktig. 

Feministiske strømninger kan snu denne sort-hvitt-tenkning helt på hodet i nok en projeksjonssirkel: Mannen, og kun han, er problemet. Han kan fremstilles som en stygg, driftsdreven voldsutøver. I det perspektiv er problemet aldri unge kvinner som går utfordrende kledd eller som erotiserer for å få oppmerksomhet og oppnå fordeler.

I begge tilfelle reduseres virkelighetens nyanserte og sammensatte interaksjoner mellem kjønnene og kompliserte impulser til et enten-eller, polariserende og projektivt perspektiv på kjønnenes roller og ansvar.

 

Intet virkelig han eller hun

De mest ytterliggående feministiske stemmer lik det svenske partiet Ny Feminisme sier at alt kjønn langt på vei er konstruert. Det  finnes ikke noe virkelig han og hun; det dreier seg om  attribuering, kulturelle forestillinger lagt inn i og internalisert av den enkelte og deretter projisert ut i verden.

En far i trettiårene, som hadde fått en datter, etter først å ha hatt to gutter, undret etter å ha fulgt leking og impulser til alle tre: Jeg lurer på hva slags briller de har på, de som sier kjønn er en sosial forestilling.

Forfatteren Lars Saabye Christensen kommenterer debatten i et intervju i Dag og Tid i januar 2021: På mange område er det ekstreme vorte det normale, som til dømes når ein i framlegget til ny barnelov seier at ein bør utelate ord som bror, syster, mor og far, og skriv at desse orda i hermeteikn, som om det ikkje lenger finnst mødrer og fedrar og søsken. Røynda vert forkludra av slik heimeteikn.

I en postmodernistisk verden anerkjennes ingen absolutt virkelighet. Det dreier seg ikke om hvordan verden faktisk er, men hva den enkelte og vi som kollektiv har gjort den til.

 

Nei, du er ikke medskyldig

Kampen om hvilket kjønn som er det stygge og har skylden, har særlig i Vesten etter hvert blitt en overgrepsdebatt. Misbruk og voldtekt er det absolutte bevis på det andre kjønns hensynsløshet.

Seksuelle overgrep på barn kan utløse mange kompliserte reaksjoner, ikke minst hos offeret. En del av traumatiseringen og utfordringene ved å rydde opp emosjonelt, er at offeret selv kan føle skyld for det som skjedde. For å hjelpe bearbeidelsen av traumet, legger man i terapi stor vekt på å understreke overfor barnet, at det ikke har noe skyld: Nei, det var ikke din skyld. Dermed hjelper man offeret til at se at ansvaret ligger hos den voksne, som sviktet og begikk overgrepet.

Denne tilnærmingen er blitt overført til en rekke saker hvor fakta kan være mer sammensatt fordi der er tale om forhold mellom voksne. Ikke minst i mediene kan de kollektive projeksjoner få fritt løp. Der kan man risikere å ende opp med stereotypier, projeksjoner og for enkle forklaringer. Der er ikke alltid skylden like entydig fordelt, og alt ikke like svart og hvitt.

 

Medienes projeksjonssyklus

Tradisjonelle medier selger godt på angst, sex og fordømmelse. Mediene er så mektige også fordi de i liten grad kan dømmes av andre med tilnærmet samme kraft som de selv herjer med verden. Sosiale medier har i noen grad forrykket denne balansen.

Ofte arbeider mediene i en slags projeksjonssyklus som en berg-og dalbane med positive og negative projeksjoner. De med makt og stjernestatus kjøres først opp og tillegges alle mulige helte- og fantastiske egenskaper. Så rives de ned gjennom anklager og skurkeprojeksjoner. Mediene er den avgjørende drivkraft, men insisterer på å være en slags nøytral og uavhengig observatør.

Media har mange forklaringsmodeller som rettferdiggjør at en slik “shitstorm” blir så intens. Et standardrefreng fra især kommunikasjonsrådgivere, men også mediene selv, er at den anklagede fra første stund bør “legge seg flat” og “si alt”. Man glemmer at intensiteten og det overforenklede i anklagene kan gjøre det vanskelig eller umulig. Kanskje er man rett og slett ikke enig i de anklager, attribueringer og projeksjoner man utsettes for. Men den uenigheten er det ikke plass til.

 

Medier som folkedomstoler – med den ultimative straff

Danmark og Sverige ble også rammet av Me too-oppgjørets demonisering av mannen. I Sverige ble sortmalingen trukket så langt at journalistene som styrte fordømmelsen mot intense høyder, senere har gått offentlig ut med sine ettertanker. Det skjer ikke så ofte i den bransjen.

Åsa Linderborg var som kulturredaktør i avisen Aftonbladet ansvarlig for de artikler med beskyldninger om seksuelle overgrep som felte teatersjef Benny Fredriksson ved Stockholms Kulturhus. Han måtte som følge av anklagene tre tilbake og begikk selvmord 4 måneder senere. Artiklene refererte til i alt 40 kilder som påstod at de var blitt misbrukt. Kun én av dem trådte frem med navn, de 39 andre var anonyme.

I ettertid sier Linderborg om saken: “Det gikk for sterkt. Me too er farlig, hvis ikke man holder hodet kaldt og sikrer de grunnleggende prinsipper for god presseetikk.” Uten å etterprøve påstandene før man går ut i mediene med en anklage, kan det bli et uklart skille mellom projeksjoner og fakta. I Norge som i andre land, har det vært fremhevet at anklager om seksuelle overgrep skal følge visse prosedyrer, som sikrer den anklagede fra å bli offer for en heksejakt. Den anklagede skal f eks ha mulighet til å uttale seg.

Åsa Linderborg reflekterte videre: “Det er et enormt ansvarsfullt yrke å være journalist, og det er så lett å gjøre feil. Især når det er så sterke krefter som i Me too og det går så hurtig. Det blir som en revolusjon og en konkurranse om å komme først. Jo hardere man er, desto større sjanse for at å trenge gjennom medielandskapet. Det er enorme våpen man sitter med som journalist.”

Hun forteller: “Da han tok sitt liv, gikk jeg i stykker som journalist, for jeg hadde skrevet en fryktelig hard tekst om ham. Det ble en livskrise for meg. Hvordan var det mulig, at jeg, som syntes jeg hadde tenkt så klart rundt Me too, allikevel kunne bli en del av dette? Hva var det som skjedde med meg? Hvilken makt har vi som journalister? Hvor ofte gjør vi feil?”

I dag skammer hun seg over at hun f.eks brakte videre en kvinnes historie om at Fredriksson hadde tvunget henne til at ta abort, hvis hun ville ha en rolle på teatret. Som Linderborg sier, “Det er jo hennes eget ansvar om hun ville ha abort eller ikke”.

Åsa Linderborg har siden skrevet boken Året med 13 måneder om forløpet, hvor hun trekker inn sine dagboksnotater. Hun forteller: ”Jeg tenkte ikke klart. Et avisoppslag er ikke vitenskap. Det avhenger av hvordan man har det, om man er stresset. Mitt privatliv var ved å gå i stykker. Min mann var ved å gå fra meg. Jeg følte meg liten, engstelig, ensom, og min avis var i dyp krise, og jeg følte meg ansvarlig for å rette opp. Så kom denne saken. Jeg ble så glad, jeg hadde funnet min egen MeToo case - nå skulle vi vise at vi laget viktig journalistikk, at vi ikke var en avis i krise.”

Det er sjelden man ser en journalist så klart uttrykke hvordan egne personlige konflikter og private utfordringer kan bidra til at man som journalist mister blikket for hva som er objektivt riktig, og i stedet tegner sine ofre så negativt. Medienes projeksjoner og anklager kan være sterkt subjektive, men gis en objektiv ramme.

Linderborgs synspunkter har forutsigbart møtt til dels kraftig kritikk. I Expressen skrev forfatter og professor Ebba Witt-Brattström om Linderborg at  “Det finns krafter som vill förringa metoos och kvinnorörelsens betydelse för en demokratisk samhällsutveckling. …Linderborg … verkar [inte] tåla framngangsrika kvinnor på sin planhalva… Hyllarna tycks dela vad Åsa Linderborgs kloka dotter i mammans bok kallar en ‘soft spot’ för män. Kvinnor tillskrivs de lägsta motiven, män de högsta. Män är realpolitiska, kvinnor är hämndlystna och affektstyrda.”

Produkter

Dyade 2021/3 Projeksjon og fordreining

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2021-utgivelsene

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

Tidligere utgivelser:

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.