Ondskapen hos de andre

- Paradis på jorden

Skrevet av Ole Gjems-Onstad og Merete Lund Hetland

Ateistiske regimer representerte i en viss forstand et skifte fra å projisere egenskaper inn i Gud og Satan til å dytte det gode og det onde inn i andre mennesker. De enkleste løsninger er de mest nærliggende: Negative egenskaper projiseres ut og legges på andre i et fordreiet perspektiv. Det fungerer greit individuelt, men er også effektivt kollektivt og politisk.

I politiske diskusjoner kan man kjenne etter: Mener jeg om den andre, eller vedkommende om meg, at vi er onde mennesker; at det ikke bare er noe galt med standpunktene, men med oss som hevder dem?

Ett er hvordan man i et areligiøst samfunn kan dyrke berømtheter som om de er hellige mennesker og nærmest guder. De kjente og kongelige er gjenstand for et utall projeksjoner og attribueringer. Når det gjelder menneskets ondskap kan skiftet fra å projisere det onde inn i Satan til i stedet å legge den inn i andre mennesker og grupper legitimere en nærmest grenseløs brutalitet.

Mange har fremhevet at et grunnleggende utgangspunkt for forfølgelse er å dele folk inn i grupper. Da er det lett å attribuere alt godt til den gruppen der en selv er, og alt det onde til gruppen med de andre. Men kan hisse hverandre opp og bli som en lynsjemobb.

Villigheten til å undertrykke, forskjells behandle, mishandle eller drepe andre i stor skala kan av flere grunner være større i ikke religiøse regimer, f.eks. for lederne av det tyvende århundres kommunistiske, nazistiske og fascistiske samfunn. Ved å oppheve Helvete som en metafysisk forestilling, gjorde man ondskapen til et rent sosialt problem. Ondskapen var her, blant oss. Dermed ble løsningen enkel: Man kan skape et Paradis ved ganske enkelt å utrydde dem: klassefiender som jordeiere og borgerskap, eller undermennesker som jøder, homofile eller tilbakestående.

SKYT HAM SOM EN HUND!

Nazistenes ekstremt brutale fremferd ikke bare overfor jøder, men også f eks russiske krigsfanger i milliontall, var ofte forbundet med merkelappen ”undermennesker”. Henrettelser, innesperring og sultedød av titalls millioner både i Sovjetunionen (særlig under Stalin fra 1930 og fremover) og i Kina (etter kommunistenes overtakelse i 1949) begynte med å stemple ofrene som klassefiender, utbyttere, parasitter, sabotører, kulakker. Essensen i skjellsordene var at det dreiet seg om onde og foraktelige personer. Disse grupper fikk samtidig ansvaret for alt som gikk galt, og det var mye, både i produksjon, i forsyninger og andre steder i samfunnet.

Ved å projisere eller attribuere ikke menneskelige egenskaper inn i personer og grupper kunne man rettferdiggjøre å behandle dem som ikke-mennesker.

Et kjennetegn ved den stalinistiske terror var hvordan venner og partikolleger fra en dag til den neste kunne gå fra å være høyt på strå til å finne seg selv på vei mot nakkeskudd i kjelleren i det hemmelige politiets hovedkvarter Ljublanka i Moskva eller en av de mange dødsleire. Plutselig var man blitt et usselt kryp, en kjeltring, en skurk og et monster. Navn på personer som tidligere hadde vært nære partikolleger, kunne ut fra dokumentene i russiske arkiver over dødslister ha fått hatefulle påskrifter som Drep svinet, Skyt ham som en hund og Forræder.

De kommunistiske regimer har i større grad enn nazistene henrettet også sine egne. Både kommunistene og nazistene la negative egenskaper inn i dem de gjorde til motstandere. Men nazistene utnevnte i tillegg seg selv, den ariske rase, til overmennesker. Å forfølge slike prakteksemplarer av menneskearten kunne rommet en selvmotsigelse. De kommunistiske regimer kan ha vært gjennomsyret av en enda sterkere paranoid kontroll som bidro til at ingen, hverken i eller utenfor systemet, kunne føle seg trygg.

Andre syndebukker ble tillagt alt det makthaverne ikke ville vite av i seg selv: stygge og ondskapsfulle jøder, svake slaviske folk, undermennesker, klassefiender. Det er som om man kan kvitte seg med alle disse egenskapene ved å lempe dem over på andre. Den amerikanske sosialantropologen Ernest Becker fremhevet, bl a i boken Escape from Evil, at idealet om overmennesket var basert på en umulig løgn. Når virkeligheten strittet imot og den ariske fantasiskikkelse og tilsvarende ideologiske idealer ikke lar seg realisere, må det finnes noen å bebreide for miseren; de som ødelegger utopien.

Etter fallet av Jernteppet fra 1989 begynte et oppgjør med de tidligere totalitære regimer i Sentral- og Øst-Europa. En viktig årsak til at de kommunistiske regimer hadde klart å holde seg ved makten var en “taus majoritet” som ikke protesterte. Ironisk nok skal de som hadde vært mest passive, i ettertid ha vært de fremste til å kreve et hardt oppgjør med de tidligere makthavere. Kanskje var bebreidelsen mot de tidligere makthavere en måte å unngå å forholde seg til egen unnfallenhet, å kompensere for egen synd.

TRUMP MISUNNELIG PÅ XI, PUTIN OG KIM

Det er ikke rart at USAs tidligere president Donald Trump var misunnelig på Kinas leder Xi, Russlands Putin og Nord-Koreas Kim. Ledere i totalitære regimer kan legge skyld på andre og fordømme på tvilsomt grunnlag uten å være redd for å bli motsagt. Eller rettere: De kan frykte å bli motsagt, men siden konsekvensene er så fatale for dem som åpent våger seg, skjer det kun sjelden. Totalitære samfunn er til dels bygget på projeksjoner - den felles fiende, den felles ulykke. Her er uenighet, kritikk og diskusjon umulig, og kan være katastrofal for ens nærmeste og en selv.

KULTURELLE PROJEKSJONER

Kulturelle projeksjoner kan lett eskalere og skape konflikt på gruppe- og samfunnsnivå. For å ta del i en kulturell projeksjon kreves ikke nødvendigvis at man selv har en projektiv psykologi. Man inngår i en kollektiv tenkning.

Ofte kan man karakterisere visse kulturer med psykologiske termer, uten at det vil være riktig å si at de enkelte individer hadde en tilsvarende personlighet. Flere sider ved nåtidens vestlige kultur fortjener merkelappen narsissistisk, men uten at man dermed automatisk kan betegne den enkelte borgers personlighet som narsissistisk. Tilsvarende kan gjelde det som undertiden kalles psykopatiske regimer. Det krevdes nok en viss personlig brutalitet for å ta del i nazistenes eller kommunistenes undertrykkelse, eller være en av dem som angivelig har torturert over 14000 av Bashar al-Assads syriske motstandere til døde. Men de enkelte representanter for brutale regimer er ikke uten videre personlig psykopatiske selv om de representerer styreformer og utfører handlinger som til dels kan fortjene en slik karakterisering. Ikke desto mindre vil det at mange blir med som en slags blinde hjelpere, øke kraften i regimets handlinger.

FJERNE ALLE MINNER OM DET ONDE

Enkelte kulturer har gått langt i å fjerne alt som kan minne om det som er galt. Ikonoklasme betyr billedfiendtlighet. Uttrykket ble synonymt med ødeleggelser av bilder i det bysantiske riket i det åttende og niende århundre og under stridene om kirkereformasjon i Europa. Tanken har vært at det å avbilde Gud eller det guddommelige skjendet ham, kanskje ut fra en tanke om at det reduserte det guddommeliges uendelige mysterium og hellighet.

Taliban tok den negative islamske holdning til å etterligne Gud helt ut da de i 2001 ødela de verdensberømte 55 m høye Buddha-figurene i Barniyan i Afghanistan. De ville neppe likt å tenke på at de videreførte en tradisjon fra den kanadiske kvinnesaksforkjemperen som i 1914 ville destruere et kjent bilde av den spanske maleren Velasquez fordi det fremstilte en naken kvinnekropp og dermed reduserte kvinner til menns kjønnsobjekt.

Sensur og bokbrenning har vært viktig for dem som vil få bort onde tanker. I nyere tid kan man nekte dem man synes har onde og forvridde tanker, å opptre eller komme til orde. Cancel-bevegelsen i USA henter sin betegnelse fra studenters krav om å avlyse forelesninger med personer som hadde sagt noe man fant støtende. Universitetslærere som sier noe krenkende, kreves fjernet, og blir det også.

I den senere tid har det gått en bølge over den vestlige verden som vil rydde vekk alt som kan minne om tidligere tiders rasistiske ondskap. Statuer og minnesmerker skal bort. Men også mindre fremtredende gjenstander ønskes gjort til del av denne type rensing. I 2020 besluttet partiene Oslo SV og Rødt i bydelsutvalget i Gamle Oslo at man burde fjerne en benk tilegnet naturforskeren Carl von Linné. Han er ikke bare kalt botanikkens far gjennom sitt pionerarbeid med klassifiseringer, men skal også ha bidratt til å skille mellom mennesker. Benken tilhører Universitetet i Oslo og rektor mente den ikke burde fjernes. Imidlertid skal rektor ha uttrykt at benkens tekst om Linné også burde omtale hans rasemessige holdninger. Så langt skal benken ha blitt stående; om den ekstra teksten er kommet med, vites ikke.

Denne type forslag er del av tradisjoner langt tilbake. Man mener å ville noe nytt, men gjentar bare en urgammel tro på at man kan gjøre andre ansvarlig for alt som er galt, og nærmest ta bort ondskapen ved å fjerne fra jordens overflate det de anklagede personer har gitt opphav til.

Det er ingen tvil om at politiet i USA til Kvitt mennesket, kvitt probemet Med Stalins ord (som kan høres artige ut inntil man husker at han virkelig tok utsagnene på alvor): - Finnes en person, finnes også et problem - Døden løser alle problemer. Intet menneske - intet problem - Stygge motstandsfolk En primitiv fremstilling av fienden som ond kan bli så virkelighetsfjern at den hindrer folk i å se klart. Under den annen verdenskrig fremstilte den tyske okkupasjonsmakt norske motstandsfolk som primitive og grove: onde og stygge mennesker. På tyske løpesedler var tegningene av representanter for motstandsbevegelsen forvridd i tråd med dette budskapet. Dermed ga propagandaen liten hjelp til å identifisere dem det dreiet seg om. tider har overreagert overfor svarte og handlet rasistisk. Men gjøres hele systemet til en slags bærer av ondskap og undertrykkelse i essens, blir det nærmest i orden å gå ut og brenne og ødelegge. Man tillegger stat og myndigheter rasistiske motiver, og føler seg berettiget til å ramme alle offentlige institusjoner snarere enn de skyldige enkeltpersonene.

Her passer en slags syklisk historieforståelse: Vi er knapt ferdig med et oppgjør med de massive projeksjoner som preget det forrige århundre, før vi er i gang med nye. Etikettene, merkelappen og skjellsordene skifter, men ikke de underliggende mekanismer.

Produkter

Dyade 2021/3 Projeksjon og fordreining

 

Relaterte artikler

Kollektive projeksjoner

- Farligere sammen enn alene

Les mer

Meditation: fra projektion til introspektion

 - Mærke efter, hvordan man har det

Les mer

Den Gud som passer oss

– Våre mange guder

Skrevet...

Fra projeksjon og rettighet til fellesskap og plikt

- Eksistensielle rettighetsillusjoner

Les mer

Dødelig case: selvopgør i flerkulturelt samfund

- Danskerne er problemet: dem mod os

Les mer

Ansvar for hele verden

- “Pokkers plikt” ikke å ta ansvar

Problemet er at senere i livet kan foreldrene ikke rette på det de gjorde galt. Det må man se...

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook