Ettertidens dom

Dødsangst kan ha mange utforminger. En dimensjon kan gjelde om vi huskes, og hvordan.

HUSKES 70 ÅR

Et lite antall historiske personer erindres i hundrevis av år, noen tusenvis. Enkelte huskes særlig godt fordi de har skapt så mye smerte. For de fleste er utfordringen mer om vi blir fullstendig utvisket.

Det har vært sagt at hvert menneske erindres 70 år i gjennomsnitt; mange langt kortere. Knut Hamsun slutter et kjent dikt slik: «Da er det nu dette som gjør mig forstemt: Om hundrede år er alting glemt.»

Hvis en mangeårig partner dør, kan etter en viss tid, kanskje to år, nærstående finne det mer naturlig at gjenlevende finner seg en ny. Vedkommende tar ikke på samme måte en annens plass.

Dette var annerledes tidligere. Edvard Hoem skildrer de harde liv for dem som utvandret til USA på 1800- og tidlig 1900-tallet. Når mannen døde og etterlot seg et krevende nybrott og flere små barn, måtte den etterlatte skaffe seg en ny ektefelle så raskt som mulig.

Enkelte statsmenn, kjente politikere og ledere med uro over hvordan de vil minnes, forsøker å ta en viss kontroll ved å skrive memoarer. Andre forfatter sin egen og familiens historie. Men hvor mange barn og barnebarn leser den?

HUSKES SOM UNG – DØ UNG

Vil man huskes som ung, forever young, kan det hjelpe å dø ung. Minnene om filmstjernene James Dean (kjørte seg i hjel 24 år gammel) og Marilyn Monroe (død 36 år gammel ved selvmord eller uforskyldt overdose) vil aldri belastes med bilder av dem som gamle. Da Elvis Presley døde 42 år gammel, sier en anekdote at manageren utbrøt: Good career move!

James Dean sa angivelig at «the only success, the only greatness, is immortality». Udødelighet f ikk han ikke, men en tragisk død ga hjelp til et langt etterliv.

Hvis det er et poeng å bli husket, spiller det noen rolle om det er som den man «egentlig» var? Mange vil gjerne tenkes på så positivt som mulig. I dag bearbeides mange fotografier for å nærme seg det ideelle. En rekke kjendiser vil ikke fotograferes ukontrollert. Hvem sees og fortsetter egentlig da?

Mange sivilisasjoner hadde ikke portrettlikhet som mål for malerier og statuer. Man fremstilte personene idealisert slik vedkommende selv, eller andre, gjerne ville fremstå. I Romerriket og i senmiddelalderen vokste det frem en realistisk retning i portrettmalerier. Historikeren Philippe Aries mener årsaken var et klarere ønske om å bli husket.

SETTE SPOR ETTER SEG

I Hva er døden, siterer Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg den amerikanske filosof Robert Nozick: «Dersom man overhodet ikke setter noen spor etter seg når man er død, så er det som om man ikke har levd i det hele tatt. ... [V] i alle har muligheten til å sette spor etter oss, og ... det er noe vi bør tilstrebe. ... [Det] er en måte å overleve på.» Den danske forfatter Karen Blixen sa det slik: «Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det, uten spor.»

Kjente amerikanske universiteter eller museer har donorers navn på bygninger, auditorier, saler, kunstverk, benker osv. Det kan etterlate en vemodig smak. For et begrenset antall øyne utsettes en kort tid utviskingen.

I katedraler, moskeer og templer er det vanligvis annerledes. Mange kan ha gitt, men for å tjene det hellige, ikke en selv. Å fremheve navn kunne uttrykke forfengelighet, der den sakrale bygning skulle være en motvekt.

På virkelig lang sikt er det ikke rester etter noen av oss. Ut fra Nozicks perspektiv blir ikke dermed alle liv meningsløse. Han tenkte neppe på evige spor, men noen avtrykk og en viss fortsettelse av det man representerte.

Maleren Bjarne Melgaard sa i 2019 om udødelighet i kunsten at det er vanskelig å skrive seg inn i en historisk kontekst før historien er blitt til. Selv var han mer opptatt av neste ukes utstilling enn sitt narrative etterliv.

ETTERLATE SEG MER ENN MAN KOM HER MED

Et mulig «etterliv» er å etterlate seg mer enn man kom her med, en verdslig tilpasning av en del religioners tro på frelse gjennom gode gjerninger. Man er der gjennom sin omtanke.

Irvin D Yalom omtaler i Staring at the Sun, the «rippling» effect: Ved å kaste en liten sten ut i vannet begynner ringer å spre seg utover. Man etterlater seg noe, forlenger og mangfoldiggjør sin livserfaring ved å gi andre råd, støtte eller berolige.

Vi kan bruke det livet har gitt oss, vår oppsamlede erfaring, til å hjelpe andre. Dermed utvides og overskrides våre liv.

Turid Berg-Nielsen sier i Dyade 4/2019: «[V]i fødes til relasjoner som etter hvert nedfelles i vårt rulleblad. Når vi forlater livet, er det det vi la inn på andres rulleblad, som blir igjen etter oss.» Genetisk, psykologisk og kulturelt, vil ens barn føre med seg en del av en selv. Men alle ens relasjoner kan representere en viss fortsettelse.

KOLLEKTIVETS OVERSKRIDENDE KONTINUITET

Tidligere var identitet mer knyttet til det å være del av en familie, klan, stamme eller folk. Tradisjonell jødisk tenkning bygger på en forståelse av identitet som folk. Selv om døden bryter visse bånd, fortsetter fellesskapet gjennom jødiske tradisjoner, vaner og livsstil. I dag er, i det minste i Vesten, individet den klareste referanse.

Døden kunne for noen vært mindre urovekkende ved en sterkere identifikasjon med det kollektivet man tilhører. Det fortsetter ofte lenger enn en selv: «Jeg» er dødelig, «vi» er «evig».

I krig appellerer ledere til nasjonalitet og fellesskap for å redusere soldatenes dødsangst.

KONTROLLANGST – BINDE ETTERTIDEN

I Døden er et slit skildrer Khaled Khalifa hvordan et løfte på dødsleiet kan bli en ulykke for de etterlatte. Familieoverhodet presser en sønn til å love at han skal begraves i en by et par hundre kilometer vekk. Utfordringen er at avstanden må tilbakelegges i et krigsherjet Syria. Men Khalifas betraktninger gjelder mer generelt.

Når livet ebber ut, kan den døende og nærstående lett bli emosjonelle og sentimentale. Det er ikke sted og tid for logiske avveininger, praktiske betraktninger og klare forbehold. Ord på dødsleiet uten tilstrekkelige nyanser kan psykologisk bli sterkt forpliktende. Døden lukker for reforhandling.

En uro over hva som skjer når man er borte, kan ytre seg i å ta regi over egen begravelse. For personer med en livsstil eller idealer som skiller seg fra det konvensjonelle, kan en diskusjon med pårørende om begravelsen være fornuftig. Men tidvis kan instruksene uttrykke en manglende evne til å slippe.

I nyere tid gjorde den tidligere franske president Francois Mitterrand (død 1996) seg bemerket gjennom nitide anvisninger om sin avskjed. Han skisserte hvordan hans hustru, elskerinne og barn utenfor ekteskap skulle plasseres i forhold til hverandre. Resultatet var nok et bidrag til et stempel som selvsentrert og forfengelig.

Den første kvinnelige britiske statsminister Margaret Thatcher etterlot seg detaljerte beskjeder om sin begravelse, der den sittende statsminister skulle lese et bestemt avsnitt fra Bibelen. The Iron Lady ville ha kontroll.

PARANOID SKJULING AV GRAVSTED

Djengis Khan (ca 1158-1227) ble kalt mannen som beseiret verden og historiens største erobrer. Ikke bare høy mobilitet, hardførhet og villighet til å bruke ny teknologi, men grusomhet i stor skala var sentral i Djengis Khans krigsmetoder. Antall ofre er anslått til 37,5 millioner eller rundt 10 % av datidens befolkning (ville tilsvare nær 800 millioner døde i dag).

Selv var Djengis Khan redd for døden og fascinert av kinesiske vismenn og religiøse autoriteter som lovet udødelighet. Paradoksalt mente de skånselsløse mongolene det var verdifullt å forlenge liv, også ved å etterlate lik til rovdyr og åtseldyr.

I pakt med Djengis Khans ønsker ble gravstedet skjult og aldri funnet. Gravfølget dro langt. Alle som så dem, ble myrdet. Så drepte soldatene i eskorten alle hjelperne. Disse soldatene ble under returen massakrert i et bakhold. For å avverge enhver lekkasje henrettet man deretter dem som hadde gjort det av med soldatene, samt offiserene i gravfølget.

For å overleve så lenge som han gjorde med så mange fiender, kan Djengis Khan ha nytt godt av en paranoid evne til å sanse fare. Disse instinkter kan ha resultert i de ekstreme tiltak for å skjule det siste hvilested.

HEVN OVER LIKET

Hva var Djengis Khan redd for? Ett kan ha vært religiøse forestillinger om at en urørt grav ga mer ro for sjelen. Han kan også ha fryktet hevn. Likene til mange forhatte mennesker har blitt skjendet.

Oliver Cromwell ledet opprøret mot kong Charles 1 som ble henrettet i 1649. Det nye kongedømmet, gjeninnført i 1660, ønsket å straffe kongemorderne. Siden Cromwell var død av sykdom to år før, ble liket gravd opp, dratt gjennom Londons gater, hengt i kjetting på det offentlige rettersted og halshugget.

Adolf Hitler hadde god grunn til å frykte hva verden kunne finne på med hans lik, og innså at det ville være umulig å holde et gravsted skjult; ikke minst fordi han mot slutten bare rådde over et lite område i Berlin. Han «gjemte» seg for alltid ved å beordre sitt lik brent sammen med elskerinnen Eva Braun.

Men ingen har kontroll med ettertiden. Historiens dommer over Djengis Khan, Hitler mv. synes ikke særlig berørt av hva de selv ønsket.

Søkeord: døden, evolusjonslæren, aldring, dødsangst, tidløshet, hormese, småsjokk, livsforlengelse, svart humor, eksistensiell ærlighet, stille død, Freselsarmeen, agonia, ubevisst dødsangst, helvetesangst, Henry Rinnan, rippling effect, evighetsmennesket, kyronikk, teknovitenskapelig udødelighetsbevgelse, transhumanisme, kultur, samfunn, litteratur, filosofi, psykologi. acem, meditasjon, Freuds dødsangst