Verden er veldig merkelig

– Å se er min store glede og interesse i livet, forteller billedkunstner Marianne Bratteli.

– Det å tegne er å lære å se, å våkne i blikket. Jeg var ikke spesielt god til å tegne som ung, men på Kunst- og Håndverksskolen tegnet vi etter akt-modell. Det var veldig nyttig. Jeg skjønte at jeg hadde mye å lære. For å gjengi noe må du abstrahere, se retninger og størrelser. Det skjerper synet. Det har betydd mye for meg.

Marianne (f. 1951) har stilt ut i inn- og utland og er innkjøpt av flere offentlige institusjoner. Noen av hennes store malerier har Nasjonalmuseet kjøpt inn. For litt over ett år siden ble hennes store retrospektive utstilling Hjertebank vist i det nye Munch-museet der utstillingen fylte en hel etasje.

ET ALVORLIG BARN

Marianne har i flere intervjuer omtalt seg selv Foto: Eva Skaar som et alvorlig barn. Hennes familie var hardt rammet av krigen. De tilhørte arbeiderbevegelsen og kjempet aktivt mot nazismen. Flere kom i tyske konsentrasjonsleirer. Hun sier det hvilte noen mørke skyer over livet, en stemning hun fanget opp veldig tidlig.

– Noen opplever bildene mine som mørke og dystre, men det er gjerne personer som ikke har så mye forhold til billedkunst. Det er mange lag, også mye humor.

OPPTATT AV KUNST OG KUNSTNERE

– Hvorfor ble du kunstner?

– Så lenge jeg kan huske, har jeg vært veldig opptatt av kunstnere. Vi hadde bilder på veggene hjemme. Jeg tror ikke jeg likte alle så godt, men de gjorde inntrykk på meg. Noen var skremmende. Alle bilder er abstraksjoner. Det kan være mennesker, men er ikke helt mennesker likevel. Når jeg så billedtepper med stiliserte ansikter, fikk det meg til å tenke på død. Noe synes jeg også var litt tørt og kjedelig den gangen, men det har endret seg. Vi hadde for eksempel et bilde av Erling Enger. Han malte beskjedne bilder, ikke noe for de som er ute etter sensasjoner. Nå er han en av mine favorittmalere.

På kunstakademiet, ble Ludvig Eikaas en viktig lærer.

– Jeg følte meg sett. Flere lærere var viktige, men særlig Eikaas. Han har hatt stor betydning for min utvikling som kunstner.

MALEPROSESSEN

– Hvordan blir dine bilder til?

– Jeg har nesten alltid et indre bilde eller en visjon av hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er viktig i arbeidsprosessen. Det er ikke en visjon formulert i ord, men noe som setter maleprosessen i gang. Og når jeg er i gang, så fører det ene bilde til det neste. Det er mye bruk av intuisjon underveis, nesten som å nærme seg en drømmetilstand hvor bildene kommer til en.

– Når jeg maler kan jeg tenke på meg selv som en danser. Jeg har vært en sjenert og hemmet person og det har vært befriende å bruke hele meg, bruke hele kroppen foran store lerreter. Å male har også vært en måte å løse opp i noe av det kroppslig stive på.

– Noe av prosessen kan sammenlignes med lek, men det er allikevel ikke en lett prosess. Jeg holder kanskje på med et par bilder samtidig og bruker lang tid. Ikke at jeg holder på med samme bildet i ett år, men jeg forkaster mye underveis. Jeg jobber mot en slags forløsning, og det er frigjørende når jeg har kontakt med det.

Noen ganger må jeg lade opp for å komme i gang. Da kan jeg legge arbeidet helt fra meg en periode.

PSYKOLOGI

– Er du opptatt av det psykologiske i bildene dine?

– Jeg har gått i psykoterapi, så det har vært en del av min verden. Det var et Internasjonalt seminar for psykoanalytikere i Oslo i fjor. Seminaret var om krigstraumer hos barn og de brukte maleriet jeg har malt som heter Krigsbarn. Bildet kan se ut som en pen, liten pike i en hage. Men det er også mye smerte i det bildet.

– Jeg tror det er mange tidlige erfaringer som setter seg i barn, og jeg var etterkrigsbarn og fornemmet at det var mye fælt i verden. Jeg har alltid vært veldig opptatt av barndom men. Hvorfor oppfatter man ting slik som man gjør? Det er veldig interessant, og det er temaer man aldri blir ferdig med. Ved å tegne og male kommer jeg tilbake til hvordan det var.

MELLOM FIGURASJON OG ABSTRAKSJON

Mariannes malerier er underfundige og gåtefulle. De beveger seg mellom figurasjon og abstraksjon. Samtidig kjennetegnes de av en røff stil. Forenklede figurer og bestemte strøk. Det er noe stilistisk og naivistisk i uttrykket, nesten som tegn.

– De er som en generalisering. Maleriene av personer er ikke portretter i vanlig forstand, mer et forsøk på å dykke inn i menneskenaturen. Når det gjelder det naivistiske, så hadde jeg en veldig fin lærer da jeg gikk på Oslo Katedralskole. Han var opptatt av barnetegninger. Han skrøt av barns evne til å fange noe umiddelbart. Menneskene i mine bilder er symboler, stiliserte slik som barn fremstiller det. Jeg maler ofte kvinne-portretter. De handler mest om meg selv.

– Du har også jobbet med ulike teknikker. Du kalles en pioner innen videokunst og du har brukt konkrete objekter i maleriene dine, som en tresleiv, en slikkepott eller en vinylplate.

– Jeg tenkte først jeg skulle bli malerinne, men etter hvert som jeg jobbet, ble jeg opptatt av å sette sammen gjenstander til en collage. Jeg prøvde forskjellige ting, men alt handlet i grunnen om form og farge. Alt var for å bli bedre til å male. Man kan bestemme seg for å ha noen grenser, men jeg så også at malere som lagde grafikk var de beste grafikerne. Før var disse fagfeltene mer atskilt, men så begynte mange å prøve seg mer ut. Det var en periode, Foto: Ove Kvavik nå er det mest maleri. Og det er uansett viktig for meg at verket er preget av menneskehånd, preget av mennesket.

MEDITASJON

– Du lærte å meditere som ung, har det hatt noen betydning for deg?

– Jeg lærte å meditere da jeg var 18 år. Det er lenge siden. Jeg var til stede noen ganger på sommerkursene på Ås. Generelt synes jeg at mye av det jeg har vokst opp i og mye jeg for eksempel opplever gjennom media er for rasjonelt. Det er for kjekt. Mange snakker som om de behersker verden. Jeg har en grunnfølelse av at verden er veldig merkelig. Som i diktet av Obstfelder, Jeg ser. Å beskrive verden rasjonelt passer ikke meg. Jeg er mer poetisk anlagt.

Marianne vokste opp med dikteren Stein Mehren som nabo. - Det var inspirerende å se over til hans arbeidsværelse.

– Mennesker er komplekse og innviklet laget. Jeg har vært tiltrukket av flere ting som kan åpne opp i det. Folk kan for eksempel ha et greit svar på døden. Som om det da ikke er noe mer. Men verden er merkelig. Det kan være like mye både før og etter dette livet.

– Meditasjon og bønn har åpnet for kontakt med mer energi. Jeg var i livet i kontakt med Foto: Ove Kvavik veldig forskjellige mennesker med forskjellige oppfatninger. Jeg fikk snakket åpent om kompliserte psykiske knuter. Å være med i Acem gjorde at jeg fikk en litt større distanse til det jeg var oppvokst i. Jeg hadde også utbytte av åpenheten i veiledningsgruppene og jeg var innom kommunikasjonskurs. Jeg tror det er bra å kunne si åpent sine reaksjoner til andre.

– Jeg ble litt overrasket over at ikke flere som mediterte var åpne for billedkunst. Men sånn er det jo. Det er ikke så mange som har et forhold til billedkunst, men ser på det som dekorasjon. Men kunst er jo kommunikasjon på et annet og spennende nivå.