Skrevet av Ole Gjems-Onstad
Det er med god grunn at Dyade, meditasjonsor ganisasjonen Acems kulturtidsskrift, fokuserer på frivillighet. Å meditere er en slags frivillighet i essens. Meditasjon vil for de fleste utøvere vekke en ambivalens; det er både godt og utfordrende. Man kan overtale andre til å lære å meditere. Det å fortsette avhenger av at man selv vil.
Enkelte bedrifter har sendt ansatte på medi tasjonskurs. Da anbefales at den enkelte selv betaler noe av kursavgiften som en test på meditasjon som eget valg.
Ikke mange litt større norske organisasjoner har i nyere tid vært så basert på frivillig ubetalt innsats som Acem. Med få unntak er all peda gogisk innsats ulønnet idealisme, titusener av timer hvert år.
Da leserkretsen for Dyade i sin tid ble under søkt, hadde det som kulturtidsskrift en leserska re mest på tvers av de vanlige sosio-økonomiske skiller. Det er denne gruppen, og ikke økono misk velbemidlede som i praksis har mest sans for meditative aktiviteter.
På et kulturseminar på Acems tidligere retrettsenter ved Skaugumåsen i Asker spurte en gang en kjent norsk forfatter på venstresi den hvem som hadde sponset stedet. Han stilte seg nærmest uforstående til at finansieringen var basert på egeninnsats, og ikke bidrag fra hverken det offentlige eller rike skipsredere.
Acem er der fordi mange enkeltpersoner har tatt det standpunkt at den meditative erfaring er verdifull og derfor bør gjøres tilgjengelig.
MEDITASJON - IKKE POLITIKERNES «GREIE»
I de over 65 år siden stiftelsen i 1966 har tituse ner av nordmenn og langt over 150 000 i andre land lært Acem-meditasjon. Ytterst få har vært politikere. Introspektiv meditasjon er tilsynela tende ikke deres «greie». Fenomenet Acem har ikke vokst frem med hjelp fra politiske organer, men til tross for gjengse politiske holdninger.
Politikernes stemmemarked belønner kon vensjonalitet. Seriøs meditasjon, kontemplasjon og indre fordypelse bryter med massesmaken og talk-shows. Politikerne og deres likesinnede i mediene belønner anklagen, bebreidelsen og projeksjonen fremfor innrømmelsen, ettertanken og introspeksjonen.
Bevisstgjøring av rettigheter til seksuelle og andre minoriteter og fokus på miljø og ressurs besparelse begynte utenfor politikken, men har etter hvert blitt hovedsaker. Det samfunn som bare har plass til den politiske sfære, blir eksis tensielt fattig og lite fornyende. Partiprogram mene er fattigmannskost for den som stiller mer grunnleggende eksistensielle spørsmål. Den politiske dialog ivaretar bare en liten del av det som gjør livet meningsfylt.
Samtidens sterke politiske fokus kan bidra til å forklare noe av den utbredte og lett antenne lige klage- og anklagekulturen. Vi har definert som nærmest irrelevant en del indre behov for forståelse og indre forankring som i mange epoker har vært sentrale. Lar man politikerne med deres eksistensielle tunnelsyn avgjøre hva som skal vokse, kan denne eksistensielle tørke fortsette.
ØKONOMISK VAKUUM
I Norge vokser lite, både blant organisasjoner og næringsliv, som ikke direkte eller indirekte nyter godt av offentlig støtte. Acem er et unntak. I uvanlig liten grad har organisasjonen mottatt offentlig økonomisk hjelp. Det økonomiske grunnlaget er skapt gjennom frivillig innsats, måtehold og langsiktige og fornuftige økono miske disposisjoner. For mediene har dette vært nærmest uforståelig, og til dels provoserende. I stedet for å lage reportasjer om hvordan idea lisme har gjort Acem mulig, har man helt grunn løst fremmet anklager om skattefusk – overfor en organisasjon som gjennom mer enn 65 år aldri har hatt en sak med skattemyndighetene, der ledere ikke lønnes eller mottar frynsegoder og begrepet utbytte ikke eksisterer.
På flere måter er den minimale offentlige støtte til Acem paradoksal. Mange mennesker har vunnet betydelig i helseeffekter, livsmest ring, bedre nære relasjoner og livskvalitet gjennom Acem. Men offentlige støtteordninger prioriterer ofre og anerkjente minoriteter, ikke aktiviteter for hverdagsmennesker som ikke har klart definerte problemer.
For Acem har det vært krevende å vokse i et av verdens dyreste land der så store deler av pengestrømmene går inn og ut av det offent lige. Men Acems økonomiske selvstendighet har ikke bare avspeilt en nødvendighet, men også et prinsipielt valg. Skulle man i stor grad motta offentlig støtte, måtte man ha godtatt flere politiske føringer. Det kunne ha endret et pro sjekt man fra starten av forstod var annerledes. Samtidig oppleves det merkelig at Acem faktisk betaler mer i skatt enn organisasjonen mottar i offentlig støtte, og nokså skjevt når man ser hvordan offentlige midler ellers fordeles mellom organisasjoner.
NYUTVIKLING ELLER POLITISK STYRING
I Norge er det i en del kretser blitt en myte at kulturell nyskaping skjer best med offentlig finansiering. Utsagnet ville ikke endres selv om det ble påpekt at Acem ikke ville eksistert dersom organisasjonen var avhengig av offentlige midler. Man ser ganske enkelt ikke på medi tativ nyutvikling som viktig eller relevant.
Acems kulturtidsskrift Dyade har over levd fordi ingen bidragsytere har tatt betalt. Gjennom tidsskriftets 50-årige eksistens har mange skrevet, ikke for å tjene penger, men for å utvikle meditative perspektiver. Drivkraften har alltid vært på idealistisk basis med forbehold for sekretariatarbeid med utsendelse og abon nentregistrering.
I dagens fagforeningsorienterte Norge er det galt. Et tidsskrift kvalifiserer bare til støtte fra Norsk kulturråd hvis det honorerer i samsvar med forfatterforeningenes satser.
MEDITASJON – PROVOKASJON FOR PROTESTANTISK KULTURARV
På 1960-tallet var meditasjon for mange ikke bare annerledes, uvant og sært, men alarme rende. Avspenning og selvrefleksjon var kjent og stort sett uproblematisk, men for det store flertall ikke med meditasjon som verktøy.
Kristne kretser inspirert av personer tilknyt tet Menighetsfakultetet så meditasjon som en form for østlig misjonering i Norge; en mulig snikhinduisering. Norske biskoper kjøpte dette ikke-faglige og provinsielle farescenariet og uttalte i 1979 at meditasjon var i strid med Norges protestantiske tradisjoner. Erklæringen fremstod ukvalifisert, nærmest komisk, preget av en primitiv fremmedfrykt. Men den ble tatt på alvor av mange. - Dagen før dette skrives lærte forfatteren en 70 år gammel person å meditere på nytt. Han hadde vært på kurs i Acem-meditasjon som ung, for en mannsalder siden. Så holdt han på noen år og hadde glede av det. Men hustruen var med i et miljø som svelget biskopenes skremsel rundt meditasjon, så han stoppet. Nå ville han tilbake til det medi tasjon hadde gitt. Bare synd biskopene hadde fratatt ham 20-30 år.
LIVSUTFOLDELSE PÅ TVERS
Å meditere krever ingen ytre goder, intet solid materielt fundament og ingen spesielle økonomiske ambisjoner. Meditasjon fordrer intet utstyr og ingen ressursbruk. Det er vanskelig å se for seg en mer bærekraftig aktivitet. Å gjøre en ikke-konsumorientert livsstil til nærmest en stille selvfølgelighet er mer vanskelig enn når den ikles sterke og moraliserende politiske slagord.
En indre meditativ frigjøring kan motvirke valg som over tid er destruktive, drugs, rus og utsvevende livsstil. Dermed kan en meditativ sensitivisering komme i konflikt med liberalis tiske og anti-autoritære holdninger der alt skal være lov.
Acem skiller seg fra en rekke meditative tradisjoner fordi det legges stor vekt på sosial refleksjon og dialog, særlig i grupper der flere øyne ser bedre. Like fullt er meditasjon en livserfaring som understreker at i siste instans er det eksistensielle ansvar hos den enkelte. For meditativ vekst hjelper ikke anklagen mot andre eller det å dyrke offerrollen og påberope seg rettigheter. Klarer man ikke å skille mellom den politiske og eksistensielle sfære, mellom kollektivet og det personlige, kan den type livs perspektiv provosere.
BRYTE POLITIKERNES FINANSIERINGSMONOPOL
Acem hadde i mange år argumentert for fradragsrett for bidrag til allmennyttige organisasjoner før dette fra året 2000 endelig ble innført. Fradragsrett for bidrag til ideelle organisasjoner er ikke minst viktig når en så høy andel av borgernes midler går til skatt. En fradragsrett bryter, om enn i svært beskje den grad, med politikernes finansieringsmo nopol. Grasrota kan fange opp det politikerne ikke ser og verdsetter.
I Norge har ikke minst Finansdepartementet og statlig orienterte politikere ønsket et sterkt offentlig grep på frivilligheten. Man har avfeiet incentiver for privat finansiering med at det gjeninnfører de velståendes private filantropi. Acems erfaring er motsatt. Organisasjonen har i liten grad tiltrukket seg særlig velstående men nesker. Den såkalte vestkantkulturen med sitt fokus på det ytre og Acems vekt på det indre, har stått i en viss motsetning.
SELEKTIV PRESSEDEKNING
Som en organisasjon «på tvers» forstod sentrale personer i Acem fra starten at man måtte stole på seg selv, også i forhold til pressen.
Norsk presse er selektiv med hva og hvordan den omtaler frivilligheten. Mediene dekker ikke Norges ideelle mangfold, men det journalister som yrkesgruppe er opptatt av og som selger i konkurransen om et massepublikum. Mange kristne organisasjoner som for titusener av nord menn er viktige, får nærmest bare oppmerksom het når en indignasjonsrefleks kan utløses.
NRK Brennpunkt og andre presseorganer, særlig Dagens Næringsliv, hadde i 2020 en uthengning av Smiths Venner. I Vestfold har denne bevegelsen med egne midler skapt nærmest en liten by. Prosjektet er i sin størrelse og ideelle vekstkraft på et vis «unorsk». Man kan undres om det alene har vært provoserende for en presse sterkt forankret i offentlig orienterte ideologier. I tillegg kommer at Smiths Venner er religiøse, som for en ateistisk mediekultur også kan være vanskelig. Selv om enkelte ankla ger kan medføre riktighet, ble NRKs totalbilde veldig negativt. NRK Brennpunkt har også i om fattende og vinklede reportasjer hengt ut andre kristne organisasjoner.
I løpet av sine over 65 år har Acem fått svært moderat mediedekning i forhold til det organi sasjonen har utrettet. Til gjengjeld har det vært to store negative kampanjer mot Acem, den ene med Dagbladet i 2011 og en annen med Adres seavisen i 2016. Siden det dreiet seg om ikke dokumentert anklager, fulgte ingen andre aviser opp. Slik kampanjejournalistikk har vist at også for markedsføring må Acems egne frivillige krefter avgjøre.
Det er nærmest umulig å få inn seriøse artik ler om meditasjon i norsk presse. Sjamaner og de som lover gull og grønne skoger, dekkes derimot, men ofte ironisk og som merkver digheter. Tilsvarende gjelder dessverre en rekke andre aktiviteter. Medienes Norge, og ikke bare NRK, er et smalt Norge, lik de offentlige støtteordninger som bestemmer hvem som får leve.
FRIVILLIGHET TIL STOR GLEDE FOR MANGE
I jubileumsnummeret Dyade 50 år, Dyade 4/19, ble det sagt at «Trolig skal vi være glad Acem tidlig tok det standpunktet at organisasjonen måtte ha et eget kultur tidsskrift. Uten Dyade hadde de medita sjonstilknyttede artikler trolig aldri sett dagens lys. De fleste redaktører ville ledd manuset hele veien til døren og hverken vært interessert eller skjønt poenget. Ansvaret for å publisere medi tativt har organisasjonen og Dyade selv måttet ta.»
Uten en sjeldent sterk og mangeårig frivillig innsats ville Norges medita tive landskap vært mye mer innskren ket. Det ville gjort Norge fattigere, og vært et klart tap for de mange som i kortere eller lengere deler av sitt liv, noen hele den voksne fasen, har hatt betydelig glede av meditasjon.
