Slutten på sivilsamfunnet

Vi satt på kafé, og det var her det hele startet.

Skrevet av Håkon Lorentzen

Jeg skulle forklare Aziz hva «frivillighet» er, og hvorfor dugnad og frivillig arbeid er så viktig for oss nordmenn. Aziz kommer fra Afghanistan og har bodd noen år med familien sin i Norge. Barna går på skole og deltar i idrettslag og skolemusikk, der ord som «frivillighet», «dugnad» og «loppemarked» hyppig er i bruk. På loppemarkedet selger Aziz brukte ting sammen med andre foreldre. «Når de kaller det «dugnad» får vi ingen betaling», sier han. «Hva betyr «dugnad» og hvorfor må vi jobbe gratis?» Siden jeg har vært forsker på «frivilligheten» i mer enn tretti år, vil jeg prøve å gi et bilde av hva dette er for slags greie, og hvorfor vi nordmenn er så opptatt av dette fenomenet.

Men enkelt blir det ikke. Aziz er ikke helt fortrolig med de kulturelle rammene som omgir innfødte nordmenn. Han er ikke fostret opp på brunost, dugnad og folkeeventyr og har ikke gått i 17.mai tog siden han var liten. Når han kommer til noe han ikke forstår, trekker han gjerne veksler på tradisjoner han er kjent med fra Afghanistan. Aziz har lært at når noe er «frivillig» kan du velge det du vil. «Men alle foreldre må stille på loppemarkedet i skolekorpset, du kan ikke gjøre som du vil», sier han.

Jeg tenker at kanskje kan det være en idé å ta et skritt tilbake og trekke opp noen historiske linjer. Starte med staten, kanskje. «De fleste land har et apparat som har kontroll med militærvesen, helsevesen og annen infrastruktur» sier jeg, og Aziz nikker. «Så er det noe som befinner seg utenfor staten. Dette «noe» kan være etniske grupper eller religiøse grupper, stammer, slekt og familie og lokalsamfunn. Eller som i de nordiske landene: Foreninger som samler folk rundt noe de tror på eller noe de gjerne vil få til. I mange land kaller man det som er utenfor staten for sivilsamfunnet.

Felles for sivile grupper er at de tilfredsstiller et behov for tilhørighet, samtidig som de fungerer som plattform for aktiviteter. Å høre til, være forankret i noe utenfor seg selv, i noe som gir livet mening og som skaper sterke bånd og forpliktelser til andre, er et universelt behov. I Afghanistan har slekten, klanen og troen viktige roller som lim i samfunnet. I Norge er det ikke i første rekke etniske eller religiøst funderte grupper som skaper mening for folk.

Til gjengjeld har vi altså «frivilligheten». Et stort mangfold av foreninger som samler folk rundt det de er opptatt av. Det finnes foreninger for nesten alt! Barna dine kan delta i skolemusikken og i idrettslaget. Du kan bli medlem av et politisk parti, en teatergruppe, et husflidlag, en miljøorganisasjon, en velforening eller en seilforening. Du kan selv velge hva du vil gå ombord i, og du kan slutte når du vil! Her kan du få demokratisk innflytelse, om du vil. Eller du kan bli støttemedlem og gi penger til et godt formål. Engasjerer du deg aktivt, kan du forvente å bli spurt om å jobbe frivillig for den gode sak. Da bidrar du med arbeidskraften din, uten å få betaling.

Frivilligheten er i prinsippet fristilt fra statsapparatet. Den bestemmer over seg selv gjennom demokratiske prosesser og målbærer grasrotas ønsker og interesser. Her kan du realisere deg selv, sammen med andre. Frivilligheten hører hjemme i sfæren utenfor både staten og det profittsøkende markedet. En sfære som har mange navn: Sivilsamfunnet, tredje sektor, frivillig sektor, noen snakker også om ideell sektor.»

Jeg hører at dette lyder litt høystemt og idealistisk, og Aziz ser spørrende ut. «Er din frivillighet noe du er født inn i, noe du er villig til å kjempe og dø for?», spør han. «Tja, nei, det er vel ikke helt slik» sier jeg. «Moderne nordmenn liker valgfrihet. Enten vi går på kaffebar eller skal engasjere oss liker vi å velge noe som reflekterer meg og mine preferanser. Meningen med livet for oss nordmenn dreier seg ikke om å holde ut eller stå i et pliktforhold fra vugge til grav. Vi tror på den individuelle selvrealiseringen, og den forutsetter en frihet til å velge det som til enhver tid passer meg best.»

Aziz nikker. «Jeg hadde en mistanke om at det er sånn dere tenker», sier han. «Dere nordmenn tror på dere selv og deres egen lykke, lite annet. Hos oss i Afghanistan tror vi på livslange, moralske forpliktelser, slike er det få av her hos dere.

Og hvordan kan du si at frivilligheten ikke har noe med staten eller næringslivet å gjøre», spør han. «Holder ikke skolemusikken hus på skolen, og er ikke skolen offentlig? Jeg er med i idrettslaget, men jeg er jo medlem på IKEA og Esso også. Er IKEA og Esso foreninger? Har de medlemsmøter og loppemarked for å tjene penger? Nei, denne norske frivilligheten som dere skryter sånn av er det sannelig ikke lett å forstå».

«Kanskje har vi her i Norge et idealisert bilde av oss selv og vår egen frivillige fortreffelighet», sier jeg. «Det kan tenkes at terrenget har endret seg, mens kartet er uforandret. På papiret har vi klare linjer, mens virkeligheten er ofte sammensatt. Kanskje fortsetter vi nordmenn å insistere på vårt litt selvgode og idealiserte bilde av dugnadsånd og frivillighet».

DUGNADEN

Jeg forstår at det blir en utfordring å forklare Aziz hvor grenselinjene mellom staten, frivilligheten og markedssfæren går. Jeg starter med den norske dugnadstradisjonen. «Dugnaden», forklarer jeg, «har røtter tilbake til tidlig middelalder. Folk bodde spredt og kunne til tider trenge mer arbeidskraft enn de selv rådde over. Da kunne de innkalle naboene til dugnad, en ulønnet, felles arbeidsinnsats som kunne strekke seg over et par dager. Den som jobbet gratis for naboen hadde krav på å få samme innsats tilbake når behovet meldte seg. Slik oppsto et system av gjensidige forpliktelser der plikten fulgte familien eller gården.

Senere ble det vanlig med dugnader knyttet til bygging av vei, kai, kirkebygg og annen infrastruktur for bygdesamfunnet. Mange var fattige, og framfor å leie arbeidskraft gjorde de jobben selv. Dermed ble dugnaden en kollektiv måte å få ting gjort på».

«Vi hjelper hverandre i Afghanistan også», sier Aziz, «så dette er vel ikke så spesielt for dere nordmenn?»

«Nei, det har du rett i», sier jeg. «I veldig mange land finner en kollektive arbeidsformer. Det særegne i Norge er at vi har ett begrep som rommer alle disse formene, nemlig dugnad, et ord som kommer av det gammelnorske due, eller mestre, klare».

«Men hvorfor kaller du loppemarkedet for en dugnad», spør Aziz. «I idrettslaget bygger vi verken kai eller veg?»

«Sant nok», sier jeg. «Over tid har dugnadstradisjonen gjennomgått to viktige forandringer. Rundt 1850 oppsto de første folkebevegelsene. De var knyttet til verdier som språk, kultur, religion, arbeiderrettigheter, kvinnesak og avholdssak og sånt. Deltakerne organiserte dugnader når de skulle bygge forsamlingshus eller få til noe sammen. For dem var det ikke lenger bygda som var samlingspunktet, men foreningen. Slik fikk dugnadstradisjonen et nytt fotfeste, og ble et viktig verktøy for det framvoksende foreningslivet.

I våre dager er bygge-dugnadene på vei ut. Nå er pengedugnader mer vanlig. Medlemmer selger doruller, arrangerer loppemarked, er parkeringsvakter, jobber som flyttesjauere, gjør vareopptellinger og likende. Ingen får betaling, inntektene går rett i klubbkassa. Mange foreninger har store utgifter, og pengedugnadene er en måte å skaffe penger i klubbkassa på.

I nyere tid har dugnaden gradvis revet seg løs fra de sosiale fellesskapene den var forankret i. Nå tenker mange at den ubetalte innsatsen jeg yter her eller der, på et vis er min eiendom. Jeg kan jobbe dugnad for hvem jeg vil, jeg kan gi bort mitt ubetalte arbeid til formål jeg vil støtte. Jeg kan jobbe gratis for et idrettsarrangement, jeg kan rydde plast i strandsonen, rydde en tursti, være leksehjelper eller besøksvenn uten å være medlem noe sted. Er jeg ungdom og vil på musikkfestival kan jeg jobbe dugnad én dag mot å få gratis billetter til festivalen den neste. Egennytte som dugnads-drivkraft med andre ord.

Samtidig er dugnad blitt et honnørord for myndighetene. Vi trenger en dugnad for å få bukt med det ene eller det andre, sier politikerne. Da må hver og en være forberedt på å yte noe ekstra, stille opp for fellesskapet».

Aziz ser oppgitt ut. «Kan staten også rope dugnad, så strømmer folk til for å jobbe gratis?»

«Jeg forstår at du blir forvirret», svarer jeg. «Dugnad er blitt et moteord, når statsministeren snakker om «dugnad» er det fordi han – eller hun - vil at hele nasjonen, myndigheter, næringsliv og enkeltpersoner skal stå sammen som et «vi» og yte noe ekstra. Dugnad er en måte å påkalle samfunnsånd på, fellesskapsfølelse eller nasjonal identitet.

Men ekte dugnader dreier seg om en tidsbegrenset, kollektiv og ubetalt innsats i regi av et sosialt fellesskap. Det særegne her er det tidsbegrensede og det samtidige. Et ekstra løft sammen med de andre, med en definert begynnelse og slutt. Om du jobber som besøksvenn for Røde Kors, parkeringsvakt for idrettslaget eller selger doruller for skolemusikken gjør du en frivillig innsats, men som strengt tatt ikke blir definert som dugnad».

«Jeg forstår fortsatt ikke at folk gidder å jobbe gratis for sånt som staten har ansvar for», sier Aziz. «For eksempel skolemusikken. Den holder til på skolen, og skolen er statens ansvar. Så hvorfor skal vi jobbe gratis for skolen?»

«Neste lørdag har skolekorpset loppemarked på skolen der jeg bor», sier jeg. «La oss møtes utenfor hos meg, lørdag formiddag, så skal vi se nærmere på hvordan loppemarkedet fungerer, og hvorfor folk «gidder å jobbe gratis», som du sier».

«OK,» sier Aziz, «vi møtes hos deg, neste lørdag».

LOPPEMARKEDET

Lørdagen etter treffer jeg Aziz som avtalt, og sammen går vi inn i skolegården. Her yrer det av folk, portene har nettopp åpnet og mange er tidlig ute for å gjøre et kupp eller finne noe de trenger. Dørene er åpne, mange klasserom er fylt av lopper.

«Aziz, her ser du hvordan markedet er organisert i stasjoner» sier jeg. «Klær, leker, bøker, husholdningsartikler, sportsutstyr, data-dingser og lys/lamper er samlet på bestemte steder. Hver stasjon er bemannet med to-tre frivillige, foreldre med barn som spiller i skolekorpset. De jobber gratis og frivillig her lørdag og søndag. I tillegg må de hjelpe til med å ta imot og sortere lopper i flere uker før selve markedet. 50-60 mennesker er i sving her, til sammen er det en ganske formidabel innsats de legger ned.

På denne skolen har de hatt loppemarked to ganger i året de siste 40 – 50 årene. Rutiner og erfaringer går i arv fra én generasjon til neste. Hvert år henter en nye erfaringer om hva som er rasjonell drift. Gradvis er loppemarkedet blitt et velfungerende maskineri der nye frivillige får tydelige beskjeder om hva som forventes av dem».

Sammen går vi inn i ett av klasserommene som er gjort om til kafé. «La meg spandere en kaffe og en vaffel på deg», sier jeg, «du må jo innrømme at dette er ganske fint. Her treffer folk naboer og kjente og får en prat. De unge i korpset steker vafler og koker kaffe».

«Ja, det ser jo fint ut dette», sier Aziz, «men jeg lurer fortsatt på hvorfor folk har lyst til å jobbe gratis over så mange dager».

«La oss se nærmere på dugnadens økonomi», sier jeg. «Husk at skolekorpset er en egen forening som ikke er en del av skolen. Selv om korpset får låne lokaler her, må den skaffe inntektene sine selv. Før var det stort sett instrumenter og uniformer pengene gikk til. Men nå skal dirigent og instruktører ha lønn. Korpset har et årlig budsjett på drøyt en million kroner, og hovedtyngden av disse inntektene må de skaffe selv.

To gode loppemarkeder per år – helst på dager det ikke regner – gir til sammen 6 – 8 hundre tusen i inntekt som går rett i klubbkassa. Et grovt og unøyaktig anslag tilsier at uten disse inntektene hadde hver familie måttet betale rundt 10 000 kr mer for samme tilbud fra skolemusikken. Så denne frivillige innsatsen som jo er ulønnet, har likevel en stor økonomisk fordel for foreldrene.

Dessuten har loppis-inntektene en utjevnende virkning. De skaper kollektive inntekter som gjør det mulig for alle å være med. Dersom medlemsavgiften ble hevet med flere tusen kroner per år, ville mange familier ikke hatt råd til å sende barna i korpset». 

LOPPEMARKEDETS BEGRENSNINGER

«Dere tjener mye mer på loppemarkedene deres enn vi gjør hos oss,» sier Aziz. «I idrettslaget vårt må vi skru opp treningsavgiften og medlemskontingenten. For store familier blir det dyrt å ha alle barna med, selv om vi arrangerer loppemarked og selger doruller. Jeg synes at kommunen kunne hjelpe oss økonomisk, slik at alle barn kan få delta.»

«Her er du inne på noe viktig», sier jeg. «Mange frivillige lag og foreninger har utgifter som går ut over det klubbkassen kan makte. Selv med inntekter fra salg av doruller eller kioskvarer, loppemarkeder, julemarkeder med mer, kan det være vanskelig å dekke utgiftene til lokaler, trenere og instruktører, uniformer, drakter og så videre. Om du belaster medlemmene for hardt med dugnadsjobber og annet gratisarbeid risikerer du at de slutter.

Derfor henvender mange foreninger seg til stat og kommuner med bønn om støtte. Sånn har det vært lenge. Men de siste tiårene har myndighetene gitt stadig større tilskudd til frivilligheten. Støtten kommer som kontanttilskudd til drift og aktiviteter, redusert husleie og sånt. Stat og kommuner tar også driftsansvar for mange idrettsanlegg, her snakker vi om store beløp.

I tillegg betaler staten driftsutgiftene til de nasjonale og regionale paraplyorganisasjonene, som det er mange av. Norges Idrettsforbund er ett eksempel. Idretten består av mer enn femti særforbund, mange har et eget, nasjonalt sekretariat, her trengs det midler til lønn og drift. Alt dette dekker staten.

Så du ser, Aziz, de aller fleste frivillige organisasjonene er tungt avhengige av en eller annen form for økonomiske tilskudd utenfra. Skulle for eksempel foreldrene til barn og unge i idretten selv ha betalt idrettens driftskostnader, hadde den frivillige idretten kollapset.»

FRIVILLIGHETEN OG FRAMTIDEN

Etter kaffe og vaffel vandrer Aziz og jeg ut av skolegården. «Ja, dette var jo fint» sier Aziz, «men har du noe tro på at frivilligheten vil overleve? Vil folk gidde å holde på med dette når den norske staten er så rik? Og det er så lett å kjøpe det en trenger? Og nordmenn er så fylt av seg selv?»

«Sannelig ikke godt å si», sier jeg. «De største truslene mot et levende og uavhengig sivilt samfunn tror jeg dels kommer fra myndighetene og dels fra det som gjerne kalles «markedet», dvs. kommersielle krefter. La oss starte med myndighetene:

Velferdsstaten har alltid ønsket å ha kontroll over viktige sider ved folks liv. Det har den fått ved å flytte grensene for det som regnes som faglige anliggende. Etter 1960 har det skjedd en sterk vekst i tallet på profesjonsutøvere. Både velferds-, helse-, kultur- og fritidsfeltet preges av profesjonalisering. Der profesjonene trenger inn, vil amatørene nesten alltid bli borte. Offentlig velferdsekspansjon har en tendens til å overta aktiviteter som tidligere var et frivillig ansvar.

Nå vil myndighetene gjerne ha frivilligheten med for å løse store utfordringer. De siste årene har ønsker om å møte eldrebølgen, styrke folkehelsen og sikre bærekraft og skape integrasjon for innvandrere fått stor oppmerksomhet. For å nå sånne mål, vil myndighetene at frivilligheten skal bidra. For eksempel ved å trekke med innvandrere, få sofasliterne ut på tur, rydde plast i strandsonen og sånt. Og ta seg av de eldre, som det blir stadig flere av. Så samtidig som staten gir mer penger, har den også tydelige forventninger til hva den vil frivilligheten skal bidra med».

«Er ikke det bra at frivilligheten kan bidra», spør Aziz. «Eller mister den selvstendigheten sin når den stiller opp for staten?»

«Det der er et vanskelig spørsmål», sier jeg. «Frivillig entusiasme er avhengig av at de som går sammen deler en vi-følelse. Noe de tror på, noe de deler og er villige til å ofre tid og penger for. En sak. Noen vil gjerne spille sjakk, andre spiller hardingfele eller fotball. Mange steder flyter stedet og saken sammen. Velforeninger, idrettslag og bygdelag har lokalsamfunnet som ramme. Andre kjemper for ideer som er uavhengige av stedet. Fellesnevneren her er en entusiasme og en glød rundt noe de tror på».

Aziz ser bekymret ut, han forstår ikke helt dette. «Hvorfor forsvinner frivilligheten når velferdsstaten vokser? Kan ikke de to leve ved siden av hverandre?»

«Jo, i prinsippet kan de det», sier jeg, «og i praksis har de også gjort det ganske lenge. Men ofte vil profesjonene beskrive amatørenes arbeid som utilstrekkelig, ufaglig, usystematisk eller tuftet på en form for veldedighet. Skal frivillige trekkes inn, må de underlegge seg de faglige regimene. Da har entusiasmen lett for å avta.

Men det finnes også eksempler på et godt samarbeid mellom amatører og fagfolk. Kulturminnevernet for eksempel. Frivillige tar vare på gamle båter, bygninger, kjøretøy og liknende. De får penger og faglige råd fra myndighetene, men gjør jobben selv».

«Gi meg et eksempel på at de frivillige blir skjøvet ut», sier Aziz.

«Ta ditt eget idrettslag», sier jeg. «Sist vi møttes, klaget du over at ansatte tar over trenerarbeid som foreldrene sto for tidligere. Idrettslag med ambisjoner ønsker seg gjerne profesjonelle trenere, og da forsvinner gjerne ivrige fedre og mødre som tidligere har drevet treningsarbeidet på frivillig basis».

«Men det er vel fint at vi får gode trenere og at barna våre vinner fotballkamper?»

«Ja, det er det sikkert.», sier jeg. «Men det har altså en kostnad som noen må dekke. Om idretten utvikler seg til å bli et offentlig folkehelseprosjekt, vil stat og kommuner sikkert også dekke store deler av kostnadene. Noe de allerede gjør. Men prisen er at frivilligheten mister sin selvstendighet og i økende grad blir et offentlig underbruk.»

KUNDEMEDLEMMENE

«Det er noe jeg ikke helt forstår», sier Aziz. «I foreninger, idrettslag og sånne steder blir vi medlemmer og kan være med å bestemme. Men jeg er jo medlem mange steder, for eksempel på IKEA. Er IKEA en forening? Kan jeg være med på å bestemme over IKEA?»

«IKEA er ingen forening, selv om du er medlem», sier jeg. «IKEA er basert på at noen ønsker å tjene penger ved å selge produkter, og er dermed en for-profit eller fortjenestebasert organisasjon. Idrettslaget kan nok også selge pølser, brus, doruller og sånt, men inntektene går inn i felleskassa og tilfaller ikke private eiere som fortjeneste. Når du blir medlem på IKEA er det fordi de ønsker å knytte deg til seg som lojal kunde ved å gi deg noen fordeler».

«Men.», sier Aziz, «jeg er jo også medlem av Norges Automobil-Forbund (NAF) og OBOS. Er ikke dette frivillige organisasjoner?» «Jo», svarer jeg. «På et vis er de det. Også her får du medlemsfordeler, akkurat som på IKEA».

«Men hvorfor oppfører «frivilligheten» seg som om den var et firma? Hvorfor behandler OBOS og NAF meg som om jeg var en kunde?» Aziz ser spørrende ut.

« Jeg tror mange organisasjoner gradvis endret syn på medlemmene sine», sier jeg. «Fra å betrakte dem som lojale entusiaster ble de etter hvert sett på som en kundemasse. Har du la oss si femti tusen medlemmer, har du et potensielt marked du kan selge saker og ting til. Du har også en kundeliste som du kan selge til andre som ønsker seg flere kunder.»

«Ja, denne utviklingen kjenner jeg», sier Aziz. «I OBOS får jeg rabatt på alt mulig rart, forsikring, hotellopphold, boligalarm, tannlegetjenester, mobiltelefon og tilbud om å bli med i en organisasjon som skal sikre humlene i Norge! Men OBOS er jo en forening for boligsøkere, hva har det med humlene å gjøre?»

«Godt spørsmål», sier jeg. «Medlemsarkivet blir en vare du kan selge, frivilligheten imiterer markedet og markedet imiterer frivilligheten. Alle vil gjerne ha lojale kunder, og alle utvikler ulike strategier for å knytte kundemedlemmene til seg. Slik flyter markedets og frivillighetens tenkesett og praksis sammen».

«Så du sier at vi ikke lenger kan se forskjell på en bedrift som tjener penger og en frivillig forening? At de oppfører seg fullstendig likt?»

«Så enkelt er det ikke, sier jeg. Frivilligheten er, slik vi snakket om, demokratisk organisert. Det er medlemmene, du og jeg, som bestemmer. I prinsippet. Samtidig ser vi at ansatt personale stadig oftere tar over styringen. Spesielt gjelder det de store organisasjonene med krevende oppgaver knyttet til drift, administrasjon og gjøremål. Det store bistandsfeltet for eksempel vil gjerne ha profesjonelle bistandsarbeidere, idretten vil gjerne ha utdannede trenere. Når ansatte overtar, svekkes gjerne den demokratiske innflytelsen».

«Men hvor ble det av alle entusiastene, de som trodde på noe?» spør Aziz. «Er de også blitt kunder?»

«Frivilligheten er fortsatt full av entusiaster og folk som gløder for en god sak», sier jeg. «Men på 60-70 år er Norge langt på vei blitt et sekularisert samfunn. Medlemsmassen i verdibaserte organisasjoner, som kirkesamfunn, politiske foreninger og sånt, har gått jevnt tilbake. Samtidig har tallet på fritidsorganisasjoner økt kraftig. Nordmenn er blitt et fritidsfolk, og det preger organisasjonslivet. Idretten er blitt Norges suverent største medlemsorganisasjon. Samtidig samler miljø- og klimaspørsmål, og kampen for ulike kjønnsidentiteter, mange nye entusiaster. De siste tiårene har jo også muslimske trossamfunn fått fotfeste, det vet du vel. Så mange tror på noe, men innslaget av religiøs tro går tilbake».

HVIS GUD VIL

Aziz og jeg har vandret fra loppemarkedet på skolen til T-banen, som tar Aziz hjem igjen. «Hva sier du Aziz, ble du noe klokere av dette? Har du fått større klarhet i hva den norske frivilligheten dreier seg om?»

«Jeg er ikke sikker», svarer han. «Har jeg forstått deg rett, så blir den frivillige sfæren gradvis spist opp av staten og av næringslivet. Folk blir behandlet som kunder eller brukere overalt. Folk gidder ikke være medlemmer lenger. Staten har så mye penger at ingen gidder jobbe dugnad mer.»

«Omtrent sånn», sier jeg «Men la oss ikke bli altfor pessimistiske. Frivilligheten er dynamisk, den finner sine egne veier og er kjent for å skape nye løsninger. Så vi må tro at dugnadstradisjonen som har eksistert i rundt tusen år, vil overleve en stund til».

«Hvis Gud vil», sier Aziz i det han hopper på T-banen. «Vi snakkes».

Produkter

Dyade 2022/4 Frivillighetens kår

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2022-utgivelsene

4/22: Frivillighetens kår i frivillighetens år

3/22: Du bor i din barndom

2/22: Tenke på døden

Tidligere utgivelser:

1/22: Skapende sinn

4/21: Forsoningens dans

3/21: Projeksjon og fordreining

2/21: Forfattere om livet

1/21: Stillhetens kraft

4/20: Korona - slutten på den lange freden 

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.