Dette er én av to artikler i dette Dyade som tar for seg hvordan offentlige støtteordninger til ideelle organisasjoner kan svekke frivillighet og uavhengighet. Problemstillingen burde være en sentral utfordring for Norge i Frivillighetsåret siden den utfordrer kjernen i denne sektorens samfunnsoppdrag.
Skrevet av Ole Gjems-Onstad
En omfattende offentlig utredning fra 1988 fastslo at offentlige tilskudd var avgjørende for mange frivillige organisasjoners aktivitet. 1 Dette gjelder fortsatt. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at hele 44 prosent av frivillige organisasjoners midler kommer fra det offentlige. (1. NOU 1988:17 Frivillige organisasjoner (ofte kalt Korvaldutvalget). Artikkelforfatteren ledet der underutvalget for økonomiske og juridiske spørsmål og skrev et eget vedlegg om frivillige orga- nisasjoner og skatte- og avgiftslovgivningen.)
En del organisasjoner mottar nærmest overveldende beløp. Tall i Regnskapsregiste- ret sier at i 2020 fikk Kirkens Bymisjon (bare Oslo-avdelingen) kr 968 millioner i offent- lig støtte, Kirkens Nødhjelp kr 667 millioner, Redd Barna kr 435 millioner. Fremtiden i våre hender mottok kr 8,5 millioner; det er egentlig et stort tall, men blekner i forhold til gigantsummene andre mottar. Regnskapet til Human-Etiske Forbund er vanskeligere å lese siden de ikke skiller ut offentlig støtte i egen post. Men offentlige tilskudd kan være ca kr 70-80 millioner av totale inntekter på kr 147 millioner (kr 139 millioner i bankinnskudd). Idretten mottar offentlig støtte gjennom en rekke forskjellige ordninger. Det dreier seg årlig om milliardbeløp.
ALLES ØNSKE: MER STATLIG INNSATS
Med slike tall er en «statlig frivillighetspo- litikk» nødvendig. Det kjentes likevel rart da Regjeringen Solberg uten å se eller kommentere paradokset brukte uttrykket som en undertittel på sin stortingsmelding (Meld St 10 2018-2019) om de frivillige organisasjoner. Uttrykket peker klart på hvem som sitter i fører- setet og styrer: staten.
Nordmenn er sterkt involvert i frivillige organisasjoner. Tall fra SSB viser at 78 prosent av befolkningen er medlem av minst én organisasjon. I 2019 skal 63 prosent ha ytet en frivillig arbeidsinnsats, som tilsvarer 140 000 årsverk estimert til en verdi av 78 milliarder kroner. 2 (2 SSB, Frivillighetsbarometeret og Aslak Versto Storsletten: Sivilsamfunnets plass i velferdsstaten, Civita-notat nr. 1 2022.)
Man kan likevel spørre hvor mye vi tror på organisasjonene? Antall medieoppslag, f eks på nrk.no, om personer som klager over mang lende offentlig støtte og hjelp synes stadig flere og nærmest uten ende. Det er nærmest blitt en nasjonal allsang. Sjelden ser man oppslag der løsningen ligger i mer innsats fra frivillige orga nisasjoner. Håpet synes gjennomgående å gjelde mer statlig innsats.
GODT SAMARBEID
Tett kontakt mellom organisasjonene og det offentlige gir på flere områder gode resultater. Slik Øyvind Thomassen fremhever i boken Livredderen og døden, har Norge en god inter aksjon mellom offentlige instanser og frivillige organisasjoner i nød- og redningssituasjoner. Dugnadsånden er ikke død overalt. Et norsk lokalsamfunn kan mobilisere når noen trenger hjelp.
Norsk nødarbeid og hjelp til utviklingsland skjer ofte i et omfattende samspill mellom staten og frivillige organisasjoner. Innenfor helsesek toren er det også et bredt samarbeid mellom det offentlige og private ideelle aktører.
Spørsmålet her er ikke om stor offentlig finansiering og vid interaksjon innenfor flere områder kan gi gode resultater. Utfordringen er organisasjonens uavhengighet og hvor fri frivil ligheten egentlig er.
PERSONSAMRØRE
En tidligere intern talemåte i NRK var at det viktigste med en kringkastingssjef var evnen til å få politikerne til å øke lisensen. Etter at NRK ble en post på statsbudsjettet, kan det sentrale være å få stadig større bevilgninger.
I 2018 var det ifølge SSB nær 90 000 til dels godt lønnede årsverk i frivillige organisasjoner. Som allerede fremhevet av Eirik Jensen i dette Dyade, vil en sentral kvalifikasjon for organi sasjonenes ledere være gode kontakter med de offentlige instanser som bevilger de milliarder som kreves for å utbetale disse lønningene.
Hvilket samrøre som er resultatet, illustreres av hvordan de samme personer i Norge ofte skifter fra sentrale partipolitiske roller til lederstillinger i den frivillige sektoren. Spørsmålet kan underti den stilles: Hvem og hva representerer du nå?
Det mest profilerte eksempel på valfart mellom fremtredende politiske posisjoner og toppverv i frivillige organisasjoner er Jan Egeland. Siden 2013 var han generalsekretær i Flyktninghjelpen og tidligere generalsekretær i Røde Kors med bakgrunn som statssekretær for Arbeiderpartiet i Utenriksdepartementet (1992- 1997) som står for en rekke store bevilgninger til de aktuelle organisasjoner. Børge Brende inne hadde flere statsrådsposisjoner for Høyre og var så generalsekretær i Norges Røde Kors. Frode Jahren er siden 2008 generalsekretær i Lands foreningen for hjerte- og lungesyke. Frem til 2016 var han fylkesleder i Oppland Arbeiderparti etter tidligere å ha vært kontorsjef i Arbeider partiet og innehatt andre stillinger der. Anne Lise Ryel var leder for Kreftforeningen 2002-2020. Da hun fikk jobben, var hun statssekretær i Justis departementet for Arbeiderpartiet, tidligere nestleder i Oslo Arbeiderparti. Astrid Nøklebye Heiberg var statsråd og statssekretær for Høyre og president for Norges Røde Kors. Vi stopper ikke fordi listen er uttømt.
TIL DELS HØYE LØNNINGER
Ikke bare organisasjonen, men også toppledelsens personlige velferd, avhenger av at man holder seg inne med det offentlige byråkrati og de bevilgen de politikere. Når milliarder går ut av statskassen til humanitære organisasjoner som driver med hjelpearbeid, har flere spurt om dette kan dempe kvalifisert kritikk av norsk bistandspolitikk. Mottar ens organisasjon titalls eller hundretalls millioner fra stat og kommune, vil ens medlem mer og ansatte forvente at ledere velger sine ord med omhu.Man kan også være sitt politiske parti delvis takk skyldig for ens karrierevei.
Man biter ikke den hånd som mater en, særlig når hånden tilhører omdømmebevisste politi kere og byråkrater.
Det er for sterkt å si at den tredje eller frivil lige sektor kunne kalles den «kjøpte» sektor. Men den tilspissede karakteristikken peker mot en reell fare og en nødvendig nyansering av ens forståelse av frivillig sektor.
INNBLANDING I ORGANISASJONSSTRUKTUR
Offentlige støtteordninger har begrenset frivil lige organisasjoners adgang til å fastsette egen organisasjonsstruktur.
For flere offentlige støtte- og fritaksordninger stilles krav til «demokratisk» og «åpen» organi sasjonsstruktur. Disse ord er det nesten umulig å kritisere. Hvem vil forsvare at det offentlige gir penger til «udemokratiske» og «lukkede» organisasjoner?
«Demokratisk» og «åpen» organisasjon kan innebære krav til lik stemmerett og at alle skal kunne bli medlem. Dette kan være problema tisk. En utfordring er kuppfare. Kan de som gjennom kanskje tiår med frivillig innsats og egne pengebidrag har bygget opp et solid øko nomisk grunnlag for visse aktiviteter, ikke stille vilkår for medlemskap som forebygger at en tilfeldig eller fiendtlig gruppe tilraner seg eien delene? Et eksempel fra senere år er oppslag om et kommunistisk kupp i SOS Rasisme.
Åpenhets- og likhetskrav kan hemme et kul turelt mangfold. Bak slike betingelser kan ligge et syn på frivillig arbeid som ukvalifisert og amatøraktig. I arbeidslivet godtar man forskjel ler i kvalifikasjoner. I det profesjonelle og betalte kulturliv er det en selvfølge. Også frivillig innsats i frivillige kultur-, kunnskaps- og livs synsorganisasjoner kan være kompetansebasert og på høyt nivå.
OVERSTYRING TROSSAMFUNN
En gruppe frivillige organisasjoner der offent lig styring kan være særlig uheldig, er tros- og livssynssamfunn. Her dreier det seg ikke bare om organisasjonsfrihet, men også menings- og religionsfrihet, sentrale rettigheter i både grunn loven og menneskerettskonvensjoner. Disse organisasjoner mottar statsstøtte etter lov om tros- og livssynssamfunn som trdte i kraft i 2021 og 2022.
Loven gir en vid skjønnsbestemt adgang til å nekte støtte hvis organisasjonen f eks «bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og frihe ter». Disse vanskelige vurderinger gjør det mulig å blande seg inn i det indre liv i trossamfunn.
I 2021 avskar statsforvalteren i Akershus, en tidligere KrF-statsråd med klar forank ring i Den norske Kirke, offentlige midler til Jehovas Vitner som ut fra konfesjonell uenig het har brutt med Kirken. Statsforvalteren fra KrF mente ekslusjonsreglene som er forank ret i troslæren til Jehovas Vitner, krenket et medlems rettigheter.
Norsk vegansamfunn, Ateistene og Frihetsfor bundet er av dem som nektes støtte. De er ikke tilstrekkelig troende og uten ritualer. Derimot kvalifiserer Human-Etisk Forbund. Skillelinjene er ikke klare.
For mange frivillige organisasjoner, lik medi tasjonsorganisasjonen Acem, er det et ideal å være nøytral i forhold til politikk, ideologi og re ligion. En slik nøytralitet godtas ikke dersom en organisasjon ønsker støtte etter lov om trossam funn. Det er ikke gitt at nøytrale organisasjoner bør kvalifisere som trossamfunn. Poenget her er at offentlige støtteordninger former og skaper skiller i norsk foreningsliv.
NORSK KULTURRÅD «FORBYR» FRIVILLIGHET
Store lønnsutgifter i mange «frivillige organisasjo ner» forsterker avhengigheten av offentlige midler. Det blir særlig problematisk hvis offentlige støtte ordninger utformes slik at de forutsetter at innsatsen skal være betalt og «frivillighet» dermed umulig.
Norsk kulturråds retningslinjer for støtte til tidsskrifter fastsetter at det i søknaden skal «framgå at tilskuddsmottager vil honorere kvalifiserte fagpersoner etter gjeldende minste satser og vederlagsordninger». Dermed avslår Kulturrådet konsekvent søknader fra idealistisk drevne tidsskrifter.
Internett har skapt smertelige utfordringer for kulturelle tidsskrifter. Fallende opplag og nedleggelser er ikke uvanlig. Uten idealistisk innsats er det urealistisk å utgi tidsskrift som bare kan regne med et begrenset opplag og lite eller ingen annonseinntekter.
IDEALISME SOM STREIKEBRYTERI
Tidsskrift som inngår i større økonomiske foretak som forlag med ressurser til avlønning, kvalifise rer for støtte. De mindre, mangfoldet og frivillig heten, faller utenfor. Ei heller kan den enkelte for fatter velge å avstå fra honorar fordi man heller vil støtte tidsskriftet ulønnet. Overført til andre områder kunne Kulturrådets regler innebære at en idrettsforening eller en fotballklubb mistet offentlig støtte hvis de som bidrar til dugnad og loppemarked, ikke fikk minstelønn.
Avvisningen av og fiendtligheten til frivillig innsats er tydelig illustrert med en stort opp slått artikkel i VG 5. juli 2022. Som oppfølging av en oppfordring fra Norsk Forfattersentrum til sine medlemmer om «å si nei til gratisopp drag», uttalte forfatteren Finn Iunker at gratis arbeid må sees som økonomisk trakassering. Tankegangen gjør nærmest idealisme til strei kebryteri, og kulturarbeid uten offentlig støtte til en umulighet.
Hvorfor skal Norsk kulturråd presse en for fatter til å ta betalt hvis han selv ønsker å bidra idealistisk, og hvorfor er dette angrepet mot frivillighet og idealisme så lite diskutert?
PÅDYTTET LOVFORSLAG OM FORENINGER
Et besynderlig eksempel på offentlig formyn deri i forhold til frivillige organisasjoner er det arbeid Regjeringen Solberg i 2020 igangsatte med å lage et utkast til en lov om foreninger. Norge har i dag ingen lov om foreninger. Det betyr ikke at området er rettsløst, men at praksis danner utgangspunktet for de ulovfestede og fleksible regler man har om foreninger. I frivillig sektor er man stort sett fornøyd med friheten i dette sedvanebaserte rammeverket.
Ingen organisasjoner har visstnok bedt Næ ringsdepartementet sette i gang et lovarbeid om foreninger. Det fremstår mer som et produkt av en departemental styringsiver fordi man «manglet» en lov for foreninger. Byråkrater så et «hull» i lovverket og ilte til. Den ansvarlige statsråd var fra KrF som generelt sier de støtter frivillige organisasjoner, men som konkret og i handling kan svikte. Her glapp det helt, og byråkratene fikk fritt leide.
Til forskjell fra vanlig praksis ved lovarbeid ble det for foreningsloven utlyst et anbud i stedet for å nedsette et utvalg med representasjon for de berørte parter. Et representativt lovarbeid synes særlig naturlig for et foreningslovutvalg siden foreninger er den typiske organisasjonsform for frivillig virksomhet. Ansvaret for å lage loven ble gitt to advokater fra to av Norges dyreste advokat firmaer, en juss-professor og en høyesterettsdom mer, og ingen representanter for frivillig sektor.
Utvalget avga sitt forslag til ny foreningslov 21. juni 2021. Mange aktører innen sektoren var kritiske. Loven ville gjøre det mer kre vende å stifte og drive foreninger. Foreløpig har lovutkastet blitt liggende. Det er et talende eksempel på hvordan det offentlige, også en regjering dominert av Høyre, driver statlig frivillighetspolitikk!
