Frivillighet i rør på Blindern

Skrevet av Halvor Eifring

Historien som følger, kan virke triviell, men den gjenspeiler større samfunnstrender. I noen tilfeller har det å gjøre med aktiv uvilje mot det som ikke lar seg kontrollere ovenfra. Men like ofte er det snakk om utilsiktede konsekvenser av en rekke tiltak som enkeltvis lyder fornuftige nok. Det dreier seg om en utvikling fra frihet og åpenhet til kontroll, byråkrati og begrens- ning. I vårt samfunn finnes det ombud for en rekke svake grupper, men altfor få synes å legge merke til hva som skjer med frivilligheten når den administrative fornuft tar over.

ENGASJERTE STUDENTER

Vi visste knapt hvor heldige vi var den gangen. Over hele Blindern sydet det av organisasjons- liv, som fikk rikelig anledning til å utfolde seg ukontrollert og ustriglet – på godt og vondt.

Mest kjent var marxist-leninistene og de ulike politiske bevegelsene på høyre- og venstre- siden. Men disse var på ingen måte alene, og kanskje var det blitt bedre plass til alternative engasjement etter at 1970-tallets store politiske vekkelse hadde roet seg. Aktivisme var frem- deles en del av studentlivet. Dette var tiden da kampen for miljø og naturvern vokste frem.

New Age og nyreligiøse bevegelser konkurrer- te med studentpresten om studentenes ånde- lige engasjement. Yoga og meditasjon av både østlig og vestlig art hadde gjort sitt inntog.

Møter i Studentersamfundet om alt fra porno til nærradio eller Kina etter Maos død tiltrakk seg store publikum. Studentene var ganske enkelt engasjerte, og universitetet ga rom for engasjementet.

Studieopplegget ga tid og mulighet til å enga- sjere seg. På mange fag var ingen undervisning obligatorisk, bare man lærte sitt pensum og full- førte sine eksamener. Eksamener var det heller ikke for mange av, et typisk skoleår inneholdt kanskje én eller to av dem. Det sier seg selv at det ga en fleksibilitet som kunne komme frivil-

ligheten og engasjementet til gode. Studieåret inneholdt da som nå to semestre, men på begge sider av hvert semester var det gjerne et par-tre måneder med fri og åpen tid, som man kunne bruke til hva man ville, enten det var å lese bøker, skaffe seg penger eller drive idealistisk arbeid. Det var dessuten mindre vanlig at stu- denter jobbet ved siden av studiene, så den tid man ikke brukte på å lese pensum, kunne man velge fritt hvordan man ville bruke.

Utvalget av studenter var nok også et annet enn i dag. Ikke bare var antall studenter ved UiO betydelig lavere (18913 i 1980 mot 25 960 i 2021), men antall universiteter var også langt mer begrenset (fire i 1980 mot ti i 2022). Uni- versitetsstudier var ikke for alle. Det er del

av forklaringen på at et så fritt studieopplegg likevel kunne gi kompetente studenter. Studen- tene var i større grad vant til å ta ansvar for egen læring. I gjennomsnitt var de kanskje også mer interessert både i studiene og i andre kilder til kunnskap, ut over det å få sin eksamen. Frivillig innsats var noe av det man naturlig kunne innpasse i studiehverdagen, som en del av det å utvikle seg og engasjere seg som menneske.

GODE BETINGELSER

Men det var ikke bare studieopplegget og utval- get av studenter som var annerledes den gang. En rekke ytre betingelser for frivillig engasje- ment blant studentene var ganske annerledes enn i dag.

Den gang hadde alle bygninger rikelig med plass for plakater av alle slag, mange steder kunne man legge ut egenproduserte aviser og løpesedler, og over inngangen til kaféene og re- staurantene i Frederikke-bygningen var det god plass til bannere for politiske, religiøse, sportsli- ge, miljøorienterte, meditative og en rekke andre aktiviteter. Lokaler for kurs og arrangementer ble lånt ut vederlagsfritt på kvelden, da de jo likevel sto tomme. Hver ettermiddag kunne de som hadde lært Acem-meditasjon, meditere sammen i et eget rom i SV-bygningen. Acem var én av mange organisasjoner som hadde stands både inne i bygningene og ute på plassen, der man vekslet mellom å dele ut løpesedler eller studentavisen Symp og å selge for eksempel Dyade. Noen ganger gikk man også rundt i kantinene og solgte Dyade eller – hvorfor ikke – lodd i Acem-lotteriet.

Selv på dette tidspunkt følte jeg riktignok at jeg kanskje gikk litt langt da jeg reserverte to store skap i kjelleren på HF-fakultetet, der jeg studerte, og innredet dem etter eget hode med hyller som jeg plasserte alle årganger av Dyade i. Da de to lokale vaktmesterne kom forbi mens jeg snekret, var jeg en smule nervøs for hva de skulle si. Men deres reaksjon var en ganske annen enn den man vil forvente i dag. De så på med stor interesse og kom med ekstra tips til hvordan jeg best kunne løse noen av snekkerut- fordringene jeg sto overfor.

På samme måte laget vi kart over alle plakat- tavler og lesesaler på hele Blindern-området, så vi kunne være sikre på at man overalt skulle kunne se og lese det vi skrev om Acem-meditasjon. Der vi studerte, ba vi av og til om to minutter aller først i forelesningen, så vi kunne informere om et orienteringsmøte eller et annet arrangement. Slikt var vanlig, og det ble nesten alltid tatt imot uten spørsmål eller motforestillinger.

Mange har bemerket hvordan man den gang knapt kunne gå innom Blindern uten å legge merke til Acem – en av de mange foreningene som nøt godt av åpenheten. Den dag i dag lærer folk å meditere som har visst om Acem siden studiedagene, men først nå har tatt skrittet.

Også yngre mennesker lærer å meditere fordi deres foreldre eller besteforeldre en gang i tiden ble kjent med Acem på Blindern, og nå anbefalte meditasjon for sine barn eller barnebarn.

PARADISE LOST

Vi skulle kanskje ha forstått at det ikke kunne fortsette på denne måten. De aller første reak- sjonene var kanskje ganske forståelige. Acem- kontoret fikk en henvendelse fra “Interfakultært vaktmesterråd” ved UiO om at det måtte bli slutt på utdeling av løpesedler på lesesalene. For mange lesesalsplasser var aldri i bruk, og dermed ble løpesedlene liggende helt til vaktmesterne eller rengjøringspersonalet ryddet opp. I første omgang løste Acem studentgruppe dette ved å fortsette å dele ut løpesedler, for så på slutten av dagen å samle inn de sedlene som var blitt liggende. Men på et tidspunkt ble forbudet mot utdeling av løpesedler på lesesalene absolutt.

Etter hver begynte plakattavlene å forsvinne, så det var stadig færre steder å henge opp infor- masjon om kurs, foredrag og andre aktiviteter. Plakattavlene ble gjerne erstattet av glossy inven- tar som fikk inngangen til hvert fakultet til å ligne mer på en hotell-lobby enn et sentrum for spon- tant engasjement. I beste fall ble de interne opp- slagstavlene for hvert enkelt institutt værende, men de var reservert for faglige anliggender og krevde gjerne stempel fra et kontor med åp- ningstider 9-15. En stund kunne man henge opp plakater på lyktestolper og T-bane-overgangen ved Blindern stasjon, før dette ble stanset, slik at det nå kun er kommersielle aktører som slipper til her. Siste skanse er overraskende nok Fysikk- bygningen, som fremdeles har rom for idealisme og frivillighet, i form av to svært omfattende oppslagstavler på hver side av inngangshallen.

Lån av lokaler for kurs ble omfattet av nye begrensninger. Det var ikke lenger nok at Acem studentgruppe var registrert som nettopp en studentgruppe ved UiO. Etter klokken seks om kvelden ble man avkrevet leie (formulert som tilskudd til ekstra vakthold), slik at man måtte legge om kursene til å gå fra klokken fire isteden, et tidspunkt som ofte passet dårligere inn i studentenes hverdag. Hvis kursholder kom fra et annet fakultet enn der kurset ble avholdt, kunne det dessuten være vanskelig å slippe inn i rommet, fordi undervisningsrom og hele bygnin- ger nå gjerne holdes låst store deler av døgnet for alle andre enn dem som har lokale studentkort.

En kort tid ble Acem studentgruppe faktisk utestengt fra å holde kurs på Blindern, fordi folk i administrasjonen hadde funnet ut at aktivitete- ne ikke var forbeholdt UiO-studenter. På et eller annet tidspunkt (ingen kan si for sikkert når) var det kommet krav om at kursene kun skulle være åpne for studenter og ansatte ved UiO. Hvis noen skulle ønske å gå på kurs sammen med venner fra OsloMet eller Tannlegehøysko- len, fikk de finne seg et annet kurs enn det Acem studentgruppe nå kunne tilby. Etter et oppkla- rende møte og klage på vedtak fikk man hel- digvis likevel fortsette aktivitetene. Men noen hadde nå fått blod på tann og gjennomførte to år senere medlemskontroll, som Acem student- gruppe heldigvis kom godt ut av: kravet var at minst halvparten av medlemmene skulle være UiO-studenter, senere ble det endret til 75%.

En periode arrangerte Acem meditasjons- kurs i samarbeid med Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). Halvparten av det kursdeltagerne betalte, gikk til Acem, den andre halvparten til SiO. Samarbeidet fungerte godt, men etter 2018 skjedde noe ikke helt utypisk: SiO fant at medi- tasjon kunne man like gjerne undervise selv.

Dermed oppsto det et slags konkurranseforhold mellom SiOs egne lønnede undervisere og Acem som frivillig organisasjon, og i en slik sammen- heng måtte frivilligheten vike.

Tilsvarende var svaret den gang UiO ble forespurt om man kunne være interessert i å arrangere stressmestringskurs i regi av Acem. Svaret var nei, man hadde sine egne interne kursholdere på området. Igjen kunne det lett oppstå et skjevt konkurranseforhold, og da hjalp det ikke at Acems stressmestringskurs “Arbeid og avspenning” var utviklet i samarbeid med Norges største kunnskapsformidler til offentlig sektor, Fagakademiet, og var godkjent i deler av spesialist- og etterutdannelsen av leger, fysiote- rapeuter og sykepleiere – noe som burde være et kvalitetsstempel.

At det ikke lenger er lov å gå rundt i kanti- nene og selge blader eller lodd, sier seg i vår tid nesten selv. Men selv en ganske uskyldig aksjon en kald vintermorgen i 2010, der man hengte opp et banner og delte ut varm te og løpesedler, fikk man klar beskjed om at var “forbudt”, sikkert både fordi “plakater og liknende [i dette tilfelle banner] kan kun henges opp på oppslagstav- lene”, og fordi “trykksaker kan ikke deles ut ved oppsøkende virksomhet”, slik det heter på UiO’s nettsider. Universitetet fremstår i dag som langt mer gjennomregulert enn tidligere, med regler som detaljstyrer hva man kan og ikke kan gjøre, og reglene blir fulgt stadig tettere opp.

Muligheten til å henge opp store bannere over inngangen til kafé- og restaurantbygget 

Frederikke besto faktisk helt frem til sommeren 2021. Men vi hadde fått tips fra ansatte i teknisk avdeling om at det lenge hadde vært på agen- daen å forby disse bannerne, uten at de kunne fortelle hva det skulle være godt for. I løpet av sommeren ble alle bannerne som hang der, uten forvarsel fjernet og øyensynlig kastet uten tanke på de tusenvis av kroner det hadde kostet å lage dem. Om dette var del av en opprustning av lokalene, kunne man kanskje forstått det, men siden er intet annet skjedd med bygningen, og bannerfeltet står nå tomt.

Universitetsadministrasjonen vil nok hevde at den på ingen måte er organisasjonsfiendtlig. For ved inngangen til hvert semester arrangerer den organisasjonsdager, der alle studentorganisasjo- ner kan søke om å delta. I starten av 2022 skulle de til og med feire Frivillighetens år ved å ar- rangere en egen festival der studentforeningene fikk anledning til å vise seg frem, slik de sier i en henvendelse til disse foreningene, inkludert Acem studentgruppe:

2022 er frivillighetens år, og derfor er det på sin plass at studentfrivilligheten (altså dere) blir løftet frem i en festival. Nå kan du være med på å bestemme hvordan denne kan bli!

Dermed er det som tidligere var en naturlig frivillig utfoldelse, blitt del av et offentlig styrt arrangement, som selvfølgelig har sine egne kri- terier og begrensninger. Det er slik frivilligheten legges i rør. At festivalen endte med aldri å finne sted, kan vi ikke gi universitetsadministrasjonen skylden for, siden tidspunktet sammenfalt med foreløpig siste fase i pandemibekjempelsen.

Studentersamfundet er heller ikke hva det en gang var. På 1980-tallet var fremdeles heftige de- battmøter noe som trakk et engasjert publikum. Det hender nok en sjelden gang at slikt trekker folk i dag også. Men langt på vei er program- met nå orientert mot underholdning snarere enn debatt og engasjement. I skrivende stund, i uken etter at Putin invaderte Ukraina, står følgende på programmet: Musikkbingo; Impro Neuf Open Workshop; Improv Wednesday Show; Impro Neuf Fredagsshow; teaterstykket Manglende biter og musikalen Jersey Boys. (For å sikre meg at jeg ikke bare hadde vært uheldig med utvalget, slo jeg igjen opp på studenter- samfundet.no i begynnelsen av september, med følgende resultat: Quiz, Musikkbingo, Brettspill- kveld og musikalen Sister Act.) Frivillig aktivitet er fremdeles viktig, men nå primært som sosialt tiltak: “Å være frivillig under studietiden er en fin måte å bli kjent med flere studenter på”, som det heter på Studentersamfundets nettsider.

Resultatet av alle disse endringene kan ikke overraske noen. Acem er ikke lenger allment kjent på Blindern, og studentene kommer ikke lenger naturlig på kursene. Det er neppe fordi de ikke er opptatt av meditasjon, som er mye mer i vinden nå enn den gang, men ganske enkelt fordi Acem er blitt totalt usynlig i stu- dentlandskapet. Og dette gjelder ikke bare Acem, men en rekke andre frivillige aktiviteter. Endringene er massive, og de er konsekvente.

BEHOV FOR KONTROLL

Hvorfor er det blitt slik? Svaret sier ikke bare noe om dette enkelttilfellet, men er en større sam- funnstrend, som i noen tilfeller er begrenset til Norge, i andre tilfeller også gjelder andre land over hele verden. Det er verdt en analyse.

I mange tilfeller dreier det seg ikke primært om en aktiv motvilje mot frivillighet. I hvert fall kan man fortsette å lovprise frivilligheten i ord mens man dreper den i handling. Riktignok finnes det også politiske grupperinger som er skeptiske til frivillig aktivitet som ikke er under det offentliges kontroll, men det store flertall tilhører neppe slike grupperinger. Det dreier seg først og fremst om manglende bevissthet om, og i noen tilfeller likegyldighet overfor, konsekven- sene av tiltak og endringer som er begrunnet i behov for kontroll og sikkerhet. Dette behovet er i seg selv forståelig, men er også del av en trend der det altfor lett får overskygge andre hensyn, ikke minst fordi ansatte er redd for å bli tatt i å gjøre noe galt. Så selv om hensikten ikke har vært å kvele frivilligheten, har dette ofte blitt resultatet.

Noen av endringene i retning av strengere kontroll ble fra universitetets side begrunnet med terrorfrykt etter bombingen av regjerings- kvartalet og massemordene på Utøya i 2011. Det var den samme tendensen man så i USA og i det internasjonale samfunn etter terrorhandlingene i USA 11. september 2001. Man ønsker forståelig nok å hindre at slike grufulle handlinger kan skjule seg bak en altfor ukontrollert organisasjonsfrihet, men glemmer – eller bryr seg ikke om – at man samtidig lett holder nede noe av det initiativ som frivilligheten lever av.

Samtidig var den skjerpede kontrollen etter 2011 bare fortsettelsen av en tendens som hadde pågått lenge. Fra et administrativt synspunkt vil all spontan frivillighet innebære et visst “rot”. Det er en kjent sak at ved universiteter over hele verden, ikke minst i Norge, har administrasjo- nen vokst kraftig på bekostning av det faglige (ja, for den faglige delen av universitetet er også litt rotete og uregjerlig). Administrasjonen ser det gjerne som sin oppgave å legge planer for et bedre universitet, men det rotet frivilligheten representerer, kan ikke alltid planlegges. Ved UiO går man langt når man fjerner nesten alle analoge kanaler for informasjon, men tilsva- rende tendenser ser man også andre steder. Da vi på 1980-tallet arrangerte meditasjonskurs ved National Taiwan University i Taipei, kunne vi henge opp så mange plakater vi ville over hele campus. Der eksisterer mange av plakattavlene fremdeles, men nå er de låst inn bak glass, og man må søke administrasjonen om å få henge opp et begrenset antall, og alle plakatene må ha det rette stempel på seg.

Universitetene skal nå drives etter mer strøm- linjeformede prinsipper enn det som en gang var tilfelle. Igjen er det i og for seg forståelig, siden det er skattebetalernes penger man holder universitetene i gang med. Vaktmestertjenester må effektiviseres. Bygninger og rom må låses utenom kjernetiden. Drift av kantiner må settes bort på anbud til firmaer som ikke er beredt til å gi rom for studentaktiviteter, og som heller ikke blir avkrevd det.

Og studentene selv? Studieopplegget har for- andret seg dramatisk siden 1980-tallet. De fleste studenter må i dag ta minst tre større eksamener i semesteret, i tillegg til prøver og tester og obli- gatorisk aktivitet og deltagelse underveis. Det er ingen selvfølge at frivillig arbeid eller annet engasjement får plass i en slik timeplan. At de fleste studentene nå jobber ved siden av studi- ene, gjør det ikke bedre.

Digitaliseringen spiller også en vesentlig rolle. For de fleste studenter er ikke lenger hovedkil- den til informasjon plakater og oppslag, men web-portaler, Facebook-sider og studieredska- per som Canvas og Leganto. Acem studentgrup- pe og andre foreninger kan selvfølgelig ha sine egne web-sider og Facebook-sider, men hvordan kan de lokke folk som ikke engang kjenner til dem, inn på disse sidene? Man drukner så altfor lett i den virkelig gigantiske World Wide Web.

Skal en organisasjon forsøke å tiltrekke seg opp- merksomhet gjennom ekstra PR-stunt, befinner den seg plutselig i konkurranse med multinasjo- nale milliardkonserner og finner fort ut at det er begrenset hva man kan ta seg råd til. Det lokale drukner i det globale.

Og ingen taler frivillighetens sak. Norge har ombud for barn og eldre, for pasienter og forbrukere, for likestilling og diskriminering og for Forsvaret, men ikke noe frivillighets- ombud. Det nærmeste vi kommer, er kanskje sivilombudet, som “skal føre kontroll med den offentlige forvaltningen og alle i dens tjeneste for å hindre at det øves urett mot den enkelte, og for å bidra til at forvaltningen respekterer og sikrer menneskerettighetene”, slik det heter i sivilombudsloven. Men man går ikke til sivi- lombudet for å klage på at det er for få steder å henge plakater og bannere på Blindern, eller at Studentersamfundet legger for mye vekt på uskyldig underholdning, eller at studiehverdagen gir for lite rom for frivillig engasjement. Frivilligheten blir dermed ganske forsvarsløs. Hvert enkelt inngrep er tilsynelatende så lite, og hensikten så god, at den som påpeker de negative konsekvensene for frivilligheten, gjerne fremstår som ute av takt med tiden.

Men det er kanskje det et frivillighetsombud måtte tåle å være, når samtiden viser så be- grenset vilje til å forsvare det frivillige enga- sjement mot noe som truer med å bli temmelig autoritært. Ombudet ville måtte se på alle slike detaljer og hva de sammenlagt betyr for det totale bildet.