Hva er dødsangst?

Hvorfor har vi dødsangst? Hvordan arter den seg, og hvorledes har den fulgt mennesket fra tidenes morgen?

OVERLEVELSE

Dyr har instinktiv frykt og avverge overfor det som kan skade og true. Mennesket kan oppleve dødsangst uavhengig av enhver konkret fare, men ekstra intenst når vi trues. Dødsangsten er del av vår væren i verden, uavhengig av konkret situasjon.

Evolusjonsteorien tilsier at dødsangsten er grunnleggende. Skal våre gener gå videre, må døden unngås og vårt avkom beskyttes. Dør vi for tidlig, kan vi ikke formere oss. Når barna er voksne og vi mer overflødige, minsker gjerne dødsangsten, men skrus ikke av. Samtidig er artens overlevelse avhengig av at de gamle blir borte. Vi er genetisk programmert for å dø. Over 100 milliarder mennesker har levd. Det ville bli trangt og uheldig for arten om alle fortsatt skulle vært her.

En fuglemor med unger ser en slange nærme seg. Den hopper ut av redet og later som om den har skadet en vinge. Ta meg, ikke ungene, er signalet. Fuglemor utsetter seg selv for dødsfare. I evolusjonsteoriens termer trumfer investeringen i gener eget liv. Som mennesker gjenkjenner vi at dødsangsten ikke bare gjelder oss selv, men også barnas og barnebarnas død.

Fra en livsfarlig situasjon husket en person han tenkte: Jeg er blitt far; jeg kan ikke dø nå! Atskillige slutter med fallskjermhopping, fjellklatring og andre risikosporter etter at de har fått barn.

Evolusjonslæren kan generelt forklare at vi er forsiktige med det ukjente. Døden er det mest skjulte land.

ALDRING - EN MASSAKRE

Det farligste for helsen er å bli eldre. Man dør ikke frisk, med mindre det dreier seg om ulykker, mord eller krig. Sykdom tilhører tidens gang. Kroppen som biologisk system brytes gradvis ned. Enkelte mener helseangst dypere sett dreier seg om å dø.

Kirurgen Gawand refererer eldre pasienter som sier det ikke er døden de frykter, men det som skjer før, det å miste hørsel, hukommelse, ens beste venner og sin egen måte å leve på. Aldring er en kontinuerlig rekke av tap, spissformulert en massakre.

Undersøkelser viser at personer med dødsangst ut over det gjennomsnittlige hadde mer negative holdninger til eldre, og trolig til egen aldring.

I Dyade 4/21 Forsoningens dans – Aldring som eksistensiell utfordring redegjør forfatterne for sine personlige erfaringer med egen og pårørendes aldring. Rune Belsvik sier: « Men eg er redd døden skal komma som ei plutseleg smerte i kroppen. Og så meir og meir smerte heilt til det er over» over ».

I amerikansk litteratur om alderdom, sykdom og død er økonomiske skrekksce narier fremtredende. En alvorlig diagnose er ikke bare skremmende i seg selv, men kan gi økonomisk ruin. Hva skal prioriteres, mormors kreftoperasjon eller et barnebarns utdannelse?

4 000 ÅR GAMMEL LITTERATUR MED DØDSANGST

Verdenslitteraturen har siden begynnelsen omhandlet dødsangst som del av menneskets væren i verden.

Gilgamesh, verdenshistoriens første kjente episke fortelling, er fra Mesopotamia over 2 000 år før Kristi fødsel. Historien stammer fra flere kilder og omhandler den angivelige kong Gilgamesh, en oldtids-supermann, i byen Uruk. Når hans beste venn Enkidu dør etter å ha vekket gudenes sinne, utløses dødsangst hos Gilgamesh som starter en langvarig forgjeves søken etter udødelighet. Et endeløst strev fører ham tuk en plante som skal gi evig ungdom. Men en slange stjeler planten, slik at Gilgamesh må forholde seg til menneskets uavvendelige skjebne.

Hvis han faktisk levde, er Gilgamesh husket i over 4 000 år, og har kanskje rekorden i langt ettermæle, paradoksalt nok for dødsangst.

I Iliaden, et produkt av en lang muntlig tradisjon kanskje nedskrevet av en person kalt Homer 800 år før Kristi fødsel, spør Ulysses en av sine menn skapt om til et dyr, hvorfor han ikke igjen vil bli et menneske. Dyret svarer at en av menneskets største lidelser er frykten for egen død.

HVEM VIL DØ I SIN BESTE ALDER 45 ÅR GAMMEL?

«Alle» har hørt mennesker godt opp i årene si: «Jeg kjenner meg ikke så gammel.» Øyensynlig blir vi alle overrasket når vi innenfra erfarer det samme sprik mellom reell og opplevd alder. Den objektive levetid stemmer ikke; man er fremmed i sin egen alder.

En danske aldringsforsker, Suresh Rattan, spurte beboere på et aldershjem hvordan de kjente på alderen. Et gjennomgående svar var at den enkelte følte seg ok, men ble deprimert av å ha så mange gamle mennesker rundt seg.

Rattan hevder de fleste personer sjelden opplever seg eldre enn omtrent 45 år. Også personer så gamle som 95 år, kan oppleve sin egen alder som rundt 45 år. Dette skyldes ifølge Rattan at 45 år er en optimal biologisk alder. Da har man dannet parforhold og født barn. Man er «in prime», i sin beste alder, musklene begynner å minske, skjelettet svekkes; balanse, koordinasjon og smidighet reduseres. Man trenger heller ikke bli eldre for å oppfylle sine basale evolusjonsmessige funksjoner.

Å spikre 45 år som en alminnelig indre alder er for absolutt. Men mange seniorer vil kjenne igjen at bursdagen kan romme et provoserende, nesten uforståelig tall. Og hvem ønsker å dø rundt 45 år?

TAPER I LIVETS LOTTO

Å leve lenge fremstilles ofte som å vinne: Her er de overlevende veteraner fra første verdenskrig (ingen tilbake) og fra annen verdenskrig (noen få)! Som krigsveteran blir man helt bare man har levd lenge nok. Tidligere, uten sikre offentlige data om fødselsår, skal en del ha skrytt på seg veldig høy levealder.

Omvendt kan de som dør tidlig, bli en slags tapere. Tenk på alt de mistet og gikk glipp av, lik de som velges bort når man skal stille fotball-lag mv. En del av uroen overfor døden kan romme en taperfrykt.

Uansett om man mener det er en guddommelig vilje bak alt, synes det vanskeligere og biologisk mer unaturlig å møte en tidlig død.

LIVSAPPETITT OG DØDSANGST – HÅND I HÅND

For å utfolde oss, trenger vi livsappetitt. Så lenge vi er her, er livstrang viktig. Stein Mehren sier i diktet La meg leve:

… Jeg vil ikke miste sjelen i et tomt nirvana. Jeg får aldri nok. Jeg vil drømme at jeg løper helt til verdens ende etter mer. Jeg vil leve, leve, leve

Man aner dødsangsten. Men både livsappetitt og frykt for slutten kan være der samtidig; de er motsetninger, men også komplementære.

FRA TRE ÅR

Før vi er tre år, fatter vi ikke det irreversible og definitive med døden. Fra syv år forstår mange barn at døden kommer til alle, og noe senere at det også gjelder dem. En del barn kjenner da ubehag eller angst overfor døden.

Sterk dødsangst kan være forankret i egen psykologi og uttrykk for en persons karakter spenninger. Er man generelt engstelig, kan man frykte døden mer enn andre.

For at dødsangst skal kvalifisere som psykiatrisk diagnose, må det medføre adferds forstyrrelser og plager som hindrer normal livsutfoldelse. Dette kan særlig gjelde pasienter med schizofreni eller depresjon.

Filosofen, eksistensialisten og antropologen Ernest Becker viser i klassikeren The Denial of Death (1973) til undersøkelser om at trygge morsforhold gir mindre sannsynlighet for uheldig dødsangst. Becker nevner filosofen Arthur Schopenhauer, som hatet sin mor og hadde mye dødsangst. Nyere forskning bekrefter at utrygg tilknytning i barndom kan gi depresjon og dødsangst hos pasienter med alvorlig sykdom.

Den danske historiker Henrik Jensen mener det moderne samfunn mangler former for å håndtere engstelse generelt, og angst for døden spesielt. Moderne individsentrerthet lar oss stå alene med våre liv, og særlig vår død. Men dette er en kulturell tendens den enkelte kan forsøke å bryte ut av.

AGONIA (DØDSPINE)

En spansk palliativ sykepleier hadde overvært mange dødsfall. Ett gjorde særlig inntrykk, en eldre mann som ikke ville dø. Han avviste at han led av en dødelig sykdom, og kjempet til det siste med bitter forargelse mot at det skulle være slutt.

Da mannen døde, var ansiktet nærmest frosset i et rasende uttrykk. «Agonia», sa sykepleieren – et spansk uttrykk om sterkt ubehag når døden nærmer seg. Det norske ordet dødspine får ikke frem opprørtheten og raseriet som gjorde så sterkt inntrykk på sykepleieren.

Agonia er dødsangst tatt helt ut. Et slikt uforløst sinne henger nok sammen med den døendes personlighetstrekk.

GET ME OUT OF HERE!

I The Violet Hour skildrer Katie Rophe hvordan den amerikanske forfatter og kulturpersonlig het SusanSontag kjempet mot døden med en innbitt ikke-aksept lik agonia. Sontags intense avvisning av egen dødelighet er diskutert av Vilde D. Haakensen i Dyade 2/21, der med utgangspunkt i sønnens, David Rieffs bok, Swinning in a sea of death.

Sontag fikk sin første alvorlige diagnose 42 år gammel, brystkreft med en dyster prognose. Sontag var kjent for ikke å gi seg, mobiliserte voldsomt og fant frem til aggressive behand  lingsformer. Hun overlevde. Da hun var 65 år, ble hun rammet av livmorkreft, men klarte igjen å finne kurer.

Med 71 år ble Sontag utsatt for fatal blod- og ryggmargskreft. Men Sontag regnet seg selv som eksepsjonell og utvalgt. Hun oppsporet igjen belastende og usikker behandling. Hennes sønn og venner uroet seg over det hun var villig til for å «slå» en dyster prognose.

Selv da slutten åpenbart var helt nær, avviste Sontag å snakke om den død hun var på vei inn i. I store deler av livet hadde hun overlatt sin sønn til andre. Han stilte likevel opp for henne, men fant ingen åpning for å fortelle at han var glad i henne. Det ville innebære å si til moren at hun var i ferd med å dø, noe hun ikke ønsket å høre. Sontag var velstående og hadde fått en rekke venner og betalte hjelpere til å bistå i kampen mot døden. Bare dager før hun døde, var de siste ord til en av de nærmeste et innbitt «Get me out of here.»

UBEVISST DØDSANGST

Som sagt innledningsvis: Vi møter døden som den vi er. Nærstående så Susan Sontags måte å takle alvorlig sykdom som et speilbilde av hennes dominerende, narsissistiske og kon trollorienterte personlighet. Hennes innbitte kamp mot døden kan ha manifestert en kraftig underliggende dødsangst. Sontag selv ville neppe anerkjenne at det dreiet seg om frykt. Men en dødsangst kan være sterk selv om den er ubevisst. Det gjør den lite tilgjengelig for dialog og bearbeidelse.

En ubevisst dødsangst kan forskyves inn i mange andre temaer. Det kan gi mindre indre uro å forarges over verdens undergang enn å dvele ved egen ufravikelige endelighet. Ved ytre apokalypser som atomkrig og klimakatastrofer kan man ha noen å være sint på, og tro at det nytter å gjøre noe. Man kan bebreide Gud og skjebnen for døden; det hjelper bare så lite.

Dødsangst har resultert i mange bisarre fluktforsøk. Den franske keiser Ludvig XV forbød ordet døden ved hoffet. Forbudet, nærmest lik strutsen å stikke hodet i sanden, gjorde at en mektig hersker fremstod liten: så redd for noe så alminnelig.

SKAKET AV DET GRENSELØSE

Mange dimensjoner ved døden kan uroe. Det kan skremme at vi blir borte. Vi er ikke mer, og  hva betyr det? Hva er det ikke å være, eller være på en helt annen måte? Det kan kjennes som å skulle forstå et tomrom eller se i et absolutt mørke. Døden kan bli en uforståelig, lukket og ukjent svart dør. Ontologi betyr læren om væren.

Ontologisk eller eksistensiell dødsangst peker på frykten for døden som ikke-eksistens, ikke-væren. Ikke-væren kan fremstå ekstra truende hvis man føler man ikke har levd eller vært nok. Dødsangst kan øke med manglende selvrealise ring.

Døden kan uroe fordi den er så ukjent, og drar noe «helt annet» inn. Når vår alminnelige psykologi berører grenseløse størrelser, kan det skake. Dødens uendelighet kan bringe oss ut av et moderne verdensbilde der intet er absolutt, hellig eller mer betydningsfullt enn mye annet.

Den franske forfatter og eksistensialist Albert Camus konkluderer i novellen Sisyfos med selvmordet som en naturlig utgang på et liv der alt strev er meningsløst og tilværelsen grunnleggende absurd.

Siden døden venter, kommer i det lange løp intet ut av alle våre anstrengelser (Sisyfos). Camus omkom 46 år gammel i en trafikkulykke der bilen ble kjørt av hans forlegger, så selvmord var det neppe.

Camus inngår i en eksistensialistisk ateisme der universet og livet ikke har noen overordnet mening. Livet er absurd, og ethvert større perspektiv vi legger inn i det, er en subjektiv konstruksjon, et påfunn.

For de fleste blir synspunktene for absolutte. Selv om livet ikke kan oppfylle en guddommelig mening, kan det likevel kjennes riktig å gjøre godt for andre her på jorden. Det er ikke så stort, men kanskje stort nok.

TIDEN

Alle mennesker er underlagt tiden på samme måte som døden. Tiden bringer oss nærmere døden.

Uaktet rikdom eller makt lar tiden seg ikke lukkes inne eller overvinnes. Tiden kan aldri holdes fast, er demokratisk og gjør ikke forskjell. Begge, tiden og døden, kan ha noe absolutt, ukontrollerbart, uunngåelig, irreversibelt og uforståelig ved seg. Lik døden omtales tiden til dels som en fiende – tyv, skurk, undertrykker, diktator.

Mange moderne mennesker lever i en tidsklemme. Vi kan ha frykt for å komme for sent, og at tiden ikke strekker til. Men uttrykket tidsangst vil for mange kjennes unaturlig.

Tiden er også det som gjør at vi får et liv; den er det lerret vår tilværelse males på. Uten den finnes ikke et eneste øyeblikk av vår historiske eksistens.

Religionshistorikeren Mircea Eliade omtaler tiden som menneskets dypeste eksistensielle dimensjon. Med fødselen kommer vi inn i tiden. Det tidsrom vi lever, er «vår» tid. Når vi dør, opphører den historiske tid for oss.

Eliade mener klokketiden i en profan, verdsliggjort verden, gir grobunn for pessimisme og uro. Det religiøse menneske kan rekke ut og åpne seg for en hellig, ahistorisk tid, en evighetsdimensjon som overskrider klokketiden, og mer er en alliert enn en fiende. For mange areligiøse mennesker kan Eliades ord skyte over målet. Har man erfaringer med skiftende tidsdimensjoner i lange meditasjoner, kan de vekke mere gjenklang.

Selv for dem som måtte fornemme en evig væren uavhengig av en historisk tid, innebærer døden en radikal endring, en kroppslig død og et opphør av ens ytre eksistens. Allerede det kan hos de fleste vekke angst.

De tre monoteistiske religioner med opphav i Midtøsten har en lineær tidsforståelse (kristendom, jødedom, islam). Tiden har en begynnelse og en slutt. Asiatisk religiøs tenkning har hatt et syklisk tidsbegrep. Tiden gjentar seg, uten begynnelse og ende. Hvor stor forskjell forankring i en kultur med lineær eller syklisk tidsforståelse gjør for ens uro overfor døden, synes uvisst. 

STRAFFE- OG HELVETESANGST

I store deler av samtiden tror mange ikke på helvete. Dermed er helvetesangst en selvmotsigelse. Med en sterk religiøs forankring kan dette være annerledes.

Et straffende gudsbilde kan forsterke dødsangst. Tror man døden kan medføre at man skal brenne evig, er angst naturlig. I ateisten Anton Tsjekovs skuespill Måken uttaler hovedpersonen: De eneste som behøver frykte døden, er de som tror på evig liv. De er redde for den straffen de kan få. Samtidig kan tro på fortsettelse og frelse gi religiøse mennesker mindre uro rundt døden.

At kristne vektla å begraves liggende, skyldtes delvis en tro på at den dødes horisontale stilling beskyttet mot angrep fra djevelen. Man kunne bare havne i helvete gjennom en vertikal posisjon.

Den franske historikeren Philippe Aries mente at en sentral del av middelaldermen neskets mentalitet var en intens opptatthet av frelse og frykten for å havne i helvete eller en smertefull skjærsild. Dantes Den guddommelige komedie viser middelalderens og renessansens fryktpsykologi rundt døden.

Både troende og ateister kan være opptatt av hva man får virkeliggjort i sine liv. Døden kan vekke uro ved å markere at «løpet er kjørt». Forfatteren Heinz Kohut har skrevet at ved 60 års alder kommer et vemod knyttet til følelsen av tap og at man ikke kan reparere eller gjøre om. En norsk finansrådgiver sa en gang at det alltid er ekstra trist når eldre investorer taper penger. De har sjelden tid til å tjene dem inn igjen. 

INTET UTEN DET SOSIALE

Sekter har idealisert og praktisert kollektivt selvmord. Man kan spekulere i om det delvis kan ha døyvet noe av angsten for det ensomme ved døden. Jomfruer, tjenere og krigere har blitt drept for å gi selskap til avdøde herskere.

I en areligiøs og materialistisk tid mener en del at mennesket alene konstitueres gjennom sosiale relasjoner. Uten en kontekst, en klasse, en sosial struktur, er vi intet. Tror vi ikke det finnes en annen dimensjon, noe å knytte seg til ut over det sosiale, kan døden fremstå som et absolutt fravær.

Bernhard Ellefsen skriver i Imot døden: «Når vi blir tunge til sinns og ikke greier å riste av oss dødsfrykten på egen hånd, er det bare én ting som hjelper: å være sammen med andre.» Utvilsomt er sosialt samvær godt for de fleste, ikke minst når man er trist; men indre dialog og refleksjon kan også bidra.

Ellefsen refererer den svenske visesanger C.M.Bellmann som stod for «en oppsikts vekkende livlig – og tørst! – mobilisering på livets vegne overfor dødens mørke. Å synge fellesskapets (og den blide rusens) pris i møte med døden taler i hvert fall direkte til min erfaring. Hva annet kan vel egentlig hjelpe i de stundene hvor engstelsen tar overhånd og alt føles ensomt og kaldt?»

Det kan være selvmotsigende å møte dødsangsten med å gjøre seg enda mer avhengig av det man er redd for å miste. Samtidig synes det for de fleste viktig, både for den døende og de pårørende, at de nærmeste er til stede når døden kommer. 

«SISTE ORD» - FRA HJERTET ELLER FOR GALLERIET

Sokrates mente døden frigjorde sjelen til et evig liv. Hans utsagn om at han ikke fryktet døden, er sitert utallige ganger. «Kollegaen» Epikur avfeiet også dødsangst med at døden ikke vedkommer eller berører oss. Når vi er her, er døden ikke her, og når døden er her, er vi borte. Andre historiske skikkelser har sagt tilsvarende. Hva disse kjente personene innerst inne mente, vet vi ikke. At deres beroligende utsagn er sitert så ofte, kan avspeile hvor utbredt dødsangsten er.

I Phaedo skildrer Platon Sokrates’ siste minutter dømt til å tømme et giftbeger. Ifølge Platon levde Sokrates opp til sin lære om at en moralsk mann intet har å frykte overfor døden. Når flere venner begynner gråte, utbryter Sokrates at de skuffer ham. Han hadde sendt kvinnene vekk av frykt for ukontrollerte følelser. Men Phaedo er et filosofisk/litterært verk om Sokrates filosofiske sjel, ikke en historiebok.

Den britiske filosof David Hume utviste en sjelden, nærmest stoisk ro rundt egen død. En berømt dagbokskriver, James Boswell, besøkte Hume da han lå for døden i Edinburgh i 1776. Hume var ved godt mot. Boswell utfordret Hume på hans forestillinger om en tilværelse etter døden, men uten å få den kjente filosof til å oppgi sin religiøse skepsis. Tanken på en tilin tetgjørelse gjennom døden uroet ham ikke mer, sa Hume, enn bevisstheten om hans tidligere ikke-eksistens før fødselen.

Parallellen mellom ikke-eksistensen før fødsel og etter død er ofte trukket frem, uten at argumentet er lett å forstå. Før man blir født, er man ikke bevisst hva man ikke har. Når man skal dø, vet man hva man vil miste. Med ordene til forfatteren Vladimir Nabokov i selvbiografien Speak Memory: “The cradle rocks above an abyss, and common sense tells us that our existence is but a brief crack of light between two eternities of darkness. Although the two are identical twins, man, as a rule, views the prenatal abyss with more calm than the one he is heading for.”

Ingen kan være sikker på hva historiske skikkelser har sagt, og om de var ærlige, eller mer snakket for galleriet og ettertiden. Daniel Kahnemann betoner i Thinking Fast and Slow at sisteinntrykk kan være viktige. Han er ikke den første til å forstå det.

Vi finner aldri ut hva Sokrates eller Hume «egentlig» mente, men vårt eget forhold til døden kan vi både utforske og endre.

Produkter

Dyade 2024/1 Hvorfor har du forlatt meg?

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook